Nyheter

Meninger

Helse & Livsstil

Kultur

Videonyheter

English (US)

English (Canada)

English (Australia)

English (Europe)

中文

Svenska

Español

Deutsch

한국어

עברית

Bahasa

Italiano

日本語

فارسی

Português

Nederlands

Română

Polski

Русский

Slovenčina

François

Česky

Türkçe

Українська

Tiếng Việt

Om oss

Kontakt

<h3>Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en totalitær person. Det merkes i hele kroppen, ikke minst gjennom snakkemåten. Du eksisterer ikke i din egen rett, du står i veien hvor enn du er. Blikket er like kaldt som tomt, vegrer seg samtidig som det stirrer på deg. Den totalitære bryr seg ikke om deg, og der ligger styrken hans. Han går over lik for å være den han er. Hans eksistens sammenfaller med hans vilje. Hans vilje er hans vei. Ikke stå i veien. Ikke stå i veien hvis du vil leve.</h3>
<blockquote>
Universalisten vet best, uansett hva. Det er det grunnleggende trekket ved all totalitarisme.
</blockquote>
Universalisme er idéen om universelle og evige sannheter. Den er roten til mye elendighet i historien, men også til mye av menneskehetens fremgang. Den som mener han har rett i alle situasjoner, har en retning. Han går med trygge og bestemte skritt, uansett hva han møter. De som tilfeldigvis eller insisterer på å stå i veien, har enten ikke forstått bedre, eller så har de åpenbart misforstått. En totalitær person mener at han vet mer om deg enn du vet selv og at hvis du bare forsto dette, ville du ikke stå i veien mer. Den totalitære, til tross for sin universalisme, har mange ansikter, eller rettere sagt, klær, gester, skikker og farger. Han snakker mange språk. Det eneste fellestrekket er at det eneste språket som er sant, er hans eget. Det er universelt. Det gjelder over alt og til enhver tid.
At universalisten med litt mer historiekunnskap ville innse at gårsdagens universalister hører hjemme i dagens kulturhistorie, at deres universelle sannheter alltid har endt opp som historiske anekdoter, feilslutninger eller tragedier, er ikke et tema, for han er alltid den første som finner ut hva som er sant til alle tider. Universalisten vet best, hva han enn vet. Det er det grunnleggende trekket ved all totalitarisme. Det spiller ingen rolle hva du sier, du tar feil. For jeg har rett, ja, jeg har rett i kraft av at jeg ikke kan ta feil. Jeg er en universalist. Historie blir noe man kan se bort fra eller betrakte ovenfra og ned, for å si det slik. Alle kulturer forut for universalisten og hans fullendte, opplyste selvbevissthet har vært et slags feiltrinn på veien.
Det er denne typen universalisme som herjer på jorden. Den har alle mulige slags navn, men navnene er egentlig uvesentlige, selv om det er komisk at ikke engang universalistene i dagens samfunn kan bli enige om hva som er universelt sant.  Liberale, sosialister, globalister og islamister, for bare å nevne noen, de vet alle hva som er best for alle andre. Hvorfor? Vel, fordi deres prinsipper trumfer alt. Du er i veien. Din kultur står i veien. Dine tradisjoner, ditt fellesskap står i veien. Det kan være hvilke foreldre du hadde, deres sosiale status, ja, deres økonomi. Slike ting angår en del universalister. Det kan være det du velger å jobbe med eller ikke jobber med. Du får epitet som borger eller parasitt kastet etter deg. Det kan være det du øsker å støtte eller ikke støtter, stort sett hva som helst. Hva du tenker eller ikke tenker. Spiser og ikke spiser. Kanskje må friheten din tas fra deg. Du deler ikke de universelle påstandene, du beskytter bare dine. De går inn i hjemmet ditt og har meninger om hvordan du bor. Hvilke bøker du leser. Hva du brenner i ovnen. Døtrene dine skal ikke svømme i bikini, og du skal ikke innbille deg at du vet hva som er best for barna dine. Hva tror du vi har statens helsetilsyn til? Totalitarismens former er mange og kommer ikke sjeldent som en hjelpende hånd.
Det er som om vi alle har blitt allemannseie. Splittelsen, den politiske diskursen, ekkokammeret kalt statlige tjenester, alt ser ut til å være der som en arena for de som vil herske over deg. Hva er verst, deres enighet eller splittelsen de sår? Det totalitære har blitt kollektivt, en tidsånd, en væremåte. Hjemmet ditt blir ikke bare invadert av de som ikke erkjenner deg og dine, det er overlatt til dem som skulle ta seg av det vi delte og hadde til felles. Vår kultur. Vår historie. Vår livsstil.
Faren ligger i å psykologisere selve faren. Universalisten er et problem, men det som betyr noe, er hvilken lojalitet han har. Overbevisning, uansett hvor irrasjonell og rigid, blir bare et samfunnsproblem når det er en trussel mot fellesskapet; det som samlet kalles en kultur og sivilisasjon. Kulturer så vel som ideologier er forskjellige, de trenger ikke å være kompatible. Å blande dem undergraver fremfor alt enheten av verdier og verdier som må eksistere for at et samfunn skal holde sammen. Vår frihet er en torn i øyet på noen. Andres skikker er for oss ubehagelig. Det er ikke mulig å ønske noe velkomment uten å bli tvunget til å gi opp både det unike ved vår kultur og det som er felles. Koranen, for å ta et aktuelt eksempel, er ikke en hellig bok i Norden, men tilhører i vår kultur en arabisk kulturhistorie. Å gi den status som hellig vil faktisk åpne for risikoen for å bli tvunget til å leve etter direktivene. Religionsfrihet, som det ofte sies, er et produkt av vår kultur. Det har ingenting med islam eller Koranen å gjøre. Tvert imot. Islam ønsker som regel å kvitte seg med religionsfrihet, som islam nyter godt av. Det handler om dogmer, om universell og evig tro, og de lar seg ikke stoppe.
Kontakt skribenten: einar.askestad@epochtimes.se

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en totalitær person. Det merkes i hele kroppen, ikke minst gjennom snakkemåten. Du eksisterer ikke i din egen rett, du står i veien hvor enn du er. Blikket er like kaldt som tomt, vegrer seg samtidig som det stirrer på deg. Den totalitære bryr seg ikke om deg, og der ligger styrken hans. Han går over lik for å være den han er. Hans eksistens sammenfall

Mening: Vi som står i veien

<h3><a href="https://www.bluezones.com/2016/10/japans-longest-lived-women-hold-key-better-health/">Blå soner</a> er områder i verden der innbyggerne lever uvanlig lenge med en minimal risiko for sykdom. De har en bedre helse enn de fleste, og man antar at dette i stor grad skyldes maten de spiser.</h3>
Det er viktig å merke seg at menneskene i Blå soner ikke spiser den samme maten. Folk i Okinawa, en<a href="https://www.wellandgood.com/good-food/healthy-japanese-foods/"> japansk region</a> som består av en gruppe øyer i Øst-Kinahavet, har den høyeste gjennomsnittlige levealderen i verden. Vi tror at disse øyene har det høyeste antallet mennesker over 100 år. Her er gjennomsnittlig levealder for menn og kvinner henholdsvis 84 og 90 år.
Her er noe av maten som inngår i basismaten i dette området.
<h2>1. Tofu</h2>
Tofu er en god kilde til plantebasert protein som bidrar til å bygge og opprettholde sunne celler. Den har også evnen til å redusere kolesterol.
<figure style="width: 598px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2019/12/tofu-17433593-9169000.jpg" alt="" width="598" height="400" /><figcaption class="wp-caption-text">Tofu som er laget av soyabønner, kan spises på mange måter; her fritert med sesamfrø. Foto: Yuelanliu</figcaption></figure>
<h2>2. Søtpotet</h2>
Søtpoteter er rike på vitamin A og andre antioksidanter som kan bidra til å redusere betennelser. Å spise dem med skall på gir også mye fiber som kan lette fordøyelsen og være bra for hjertet, samtidig som det er med på å regulere blodsukkeret.
<h2>3. Gurkemeie</h2>
Gurkemeie er et kraftig krydder som er knyttet til en rekke gode helseeffekter. Den har potensialet til å forsinke demens og redusere betennelse. I Okinawa drikkes den i te og brukes som et vanlig krydder. Gurkemeie konsumeres nesten daglig her.
<figure style="width: 960px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2023/08/namnlosdesign26-144052533-624290.png" alt="" width="960" height="540" /><figcaption class="wp-caption-text">Gurkemeie kan kjøpes både ferskt og som tørket krydder og fungerer like godt å bruke i mat som i smoothies. Foto: Unsplash.</figcaption></figure>
4. Shiitake
Soppen Shiitake brukes blant annet i supper og bidrar til å styrke immunforsvaret.
<img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2023/08/namnlosdesign25-14384969-5919305.png" />
5. Alger
Alger er også en del av kostholdet og en veldig god kilde til vitaminer og mineraler. De inneholder rikelig med magnesium, som er bra for et sunt hjerte og god søvn. Jod er nødvendig for en velfungerende skjoldbruskkjertel, mens kalsium er bra for skjelettet. De inneholder også antioksidanter i form av karotenoider.
Selv om kostholdet ikke er den eneste faktoren for å holde innbyggerne i De blå sonene sunne og gir dem et langt liv, spiller det definitivt en rolle. Å ta kloke avgjørelser for helsen på daglig basis kan også forbedre livskvaliteten og forlenge livet.
Denne artikkelen gir uttrykk for spaltistens egne meninger.
Devon Andre har eksamen i rettsmedisin fra «University of Windsor» i Canada og en doktorgrad i juss fra «University of Pittsburgh». Artikkelen ble først publisert på <a href="https://www.belmarrahealth.com/can-eating-these-7-foods-every-day-improve-your-health-and-extend-life/">Bel Marra Health</a>.

Blå soner er områder i verden der innbyggerne lever uvanlig lenge med en minimal risiko for sykdom. De har en bedre helse enn de fleste, og man antar at dette i stor grad skyldes maten de spiser.
Det er viktig å merke seg at menneskene i Blå soner ikke spiser den samme maten. Folk i Okinawa, en japansk region som består av en gruppe øyer i Øst-Kinahavet, har den høyeste gjennomsnittlig

Fem matvarer som kan forlenge livet ditt

<h3>Jordens kjente kobolt- eller litiumreserver vil ikke rekke til mer enn en tredel av verdens personbiler med dagens batteriteknologi. Å kjøre dem krever mye strøm og sjeldne mineraler.</h3>
Verdens bilindustri hører til de industrier som blir målt mest nøyaktig. Flere kilder gir lignende informasjon. Det kreves nesten like mye materiell å lage elektriske biler som bensin- og dieselbiler, men å kjøre dem krever store og økende mengder elektrisitet. Å produsere batterier krever store og økende mengder dyre og sjeldne metaller og annet materiell.
Med forbehold om mulige feil ser det slik ut for verdens cirka 1,5 milliarder biler.
Ifølge tilgjengelig informasjon kreves følgende for et litium-ion-batteri på 500 kg:
Litium: 12 kg krever utvinning fra 10 tonn saltlake på store områder, hovedsakelig i Bolivia og Peru. Globale reserver er minst 5 millioner tonn. Utvinning 0,5 millioner tonn per år. Dette bør rekke i minst 10 år.
Nikkel: 30 kg krever utvinning fra 2 tonn malm. Globale reserver er på 300 millioner tonn. Årlig utvinning 2,5 millioner tonn. Dette bør rekke i 120 år.
Kobber: 100 kg krever utvinning av 12 tonn malm. Globale reserver er 2,5-3 milliarder tonn. Årlig utvinning er 20 millioner tonn. Dette bør rekke i 125-150 år.
Kobolt: 15 kilo krever utvinning fra 15 tonn malm, hovedsakelig i Kongo-Kinshasa. Globale reserver er 7,6 millioner tonn. Utvinning er 140.000 tonn per år. Dette bør rekke i 54 år.
Mangan: 20 kilo kan kreve rundt 2 tonn malm. Globale reserver er 1,5 milliarder tonn. Årlig utvinnes 18 millioner tonn. Dette bør rekke i 80-100 år.
Grafitt: 70 kg er ganske rett i jordskorpen. Globale reserver er 324 millioner tonn. Årlig utvinning er ca. 1 millioner tonn. Dette bør rekke i 324 år.
Aluminium: 200 kg finnes hovedsakelig i bauxitt i jordskorpen. Globale bauxittreserver er 30 milliarder tonn. Årlig produksjon 142 millioner tonn. Dette bør rekke i 212 år.
Man finner fortløpende disse råvarene i nye eller utvidede mineralforekomster, men også andre materialer til å erstatte og komplettere med. De tar ikke slutt, men blir stadig vanskeligere og dyrere å utvinne.
Hvis alle verdens 1,5 milliarder biler skal ha batteri på 0,5 tonn hver, vil det være behov for følgende mengder:
Aluminium: 300 millioner tonn = 10 prosent av kjente reserver.
Kobber: 150 millioner tonn = 5-6 prosent av kjente reserver
Grafitt: 105 millioner tonn = 0,2 promille av kjente reserver.
Nikkel: 45 millioner tonn = 15 prosent av kjente reserver.
Mangan: 30 millioner tonn = 2 prosent av kjente reserver.
Kobolt: 23 millioner tonn = tre ganger kjente reserver
Litium: 18 millioner tonn = tre ganger kjente reserver.
Jordens kjente kobolt- og litiumreserver vil dermed ikke rekke til mer enn en tredel av verdens personbiler dersom alle skal drives med dagens batteriteknologi.
Litiumbatterier koster på markedet 1.200-1.500 kroner per kWh-kapasitet. Et 70 kWh-batteri koster altså 84.000-105.000 kroner. For lengre rekkevidde brukes større batterier. Flertallet av elbileiere eller -kjøpere kan regne med rundt 100.000 kroner eller mer for et nytt batteri.
<blockquote>
Flertallet av elbileiere eller -kjøpere må regne med 100.000 kroner for et nytt batteri.
</blockquote>
Til sammenligning koster en tom 50-60 liters bensin- eller dieseltank 4.000-6.000 kroner.
Kina kontrollerer 50-90 prosent av råvaremarkedet for elbil-batterier. For i det hele tatt å bli aktuell som kunde, må man trolig akseptere Kinas politiske- og økonomiske forhold, uten at det blir avfyrt et eneste skudd.
Hvis vi ikke finner andre råvareleverandører, har vi i både Sverige og Norge egne forekomster av mange råvarer. Kanskje det er på tide å behandle dem for å beskytte vår uavhengighet?
I tillegg kommer alle tyngre kjøretøy som brukes i industri, bygg, jord- og skogbruk osv. De er større og tyngre og er til sammen nesten like mye som 1,5 milliarder personbiler. Det er svært vanskelig å finne ut hvor mange, men de krever betydelig mer energi og ressurser per kjøretøy og kjørelengde.
Da må vi trolig minst doble mengden strøm, materialer og ressurser som trengs hvis alle skal få strøm. Det blir faktisk helt umulig, i alle fall med kjent teknologi og kjente ressurser.
Tege Tornvall. Skribent og debattør
Dette er en meningstekst der meningene er skribentens egne.

Jordens kjente kobolt- eller litiumreserver vil ikke rekke til mer enn en tredel av verdens personbiler med dagens batteriteknologi. Å kjøre dem krever mye strøm og sjeldne mineraler.
Verdens bilindustri hører til de industrier som blir målt mest nøyaktig. Flere kilder gir lignende informasjon. Det kreves nesten like mye materiell å lage elektriske biler som bensin- og dieselbiler, men å 

Mening: Er el-biler miljøvennlige?

<h3>Kinesiske fiskearmadaer kan bestå av opptil 400 fartøyer av ulike slag, avhengig av årstiden. Beboere på Stillehavs-øyene forteller om hvordan kinesisk fiske truer deres tradisjonelle fiske og livsviktige matproduksjon.</h3>
Den kinesiske fiskeflåten består av fiskefartøy, tankskip, lastelektere, forskningsfartøy, sykehusfartøy, kystvakt og militærfartøy. Moderskipet der de fryser fisken, har en enorm kapasitet på om lag 15.000 kubikkmeter. Båtene går i rotasjon; de drar hjem med fangst og kommer tilbake med forsyninger slik at flåten kan fortsette å fiske til det ikke mer igjen, for så å bevege seg videre til nye steder.
Den kinesiske fiskeflåten har blitt et vanlig syn i internasjonalt farvann, like utenfor landenes eksklusive, økonomiske soner (EEZ). I tillegg til at flåten er rundt Afrika og Sør-Amerika, er de også angivelig i USA’s farvann i Stillehavet, som Guam, amerikansk Samoa og Nord-Marianene.
<blockquote>
Når man fjerner samfunnets evne til å forsørge seg selv, fjerner man selve overlevelsesevnen.
     - Tina Barnes, nestlederen i Representantenes Hus i Guam</blockquote>
Den 23. - 28. august ble det arrangert kongresshøring på stillehavsøyene Guam, Saipan, amerikanske Samoa, Palau og Mikronesia. Innbyggerne fortalte politikere hvordan kinesisk fiskeri har ødelagt deres egen fiskeindustri og skadet sportsfisket.
– Når man fjerner samfunnets evne til å forsørge seg selv, fjerner man selve livskraften som trengs for å overleve. Dette er en reell trussel, sa nestleder i Guam, Tina Barnes, til panelet i Tamuning i Guam den 24. august.
Suverene stater som Marshalløyene, Palau og de føderale statene i Mikronesia deltok også på møtene. Flere omtalte det kinesiske fiskeriet som en form for politisk krigføring, et systematisk økonomisk press med undergravende aktiviteter, trakassering og åpne trusler fra Kina mot Stillehavsøyene i et forsøk på å splitte dem og USA.
– Palau har stengt sine farvann for kommersielt fiske fordi det er umulig å regulere, sa Palaus finansminister Kaleb Udui.
Palau har valgt å ikke selge fiskerettigheter i det hele tatt innenfor sitt EEZ, der det også ligger et stort naturreservat. Inntektene man kan oppnå, veier ikke opp for problemene, sier de.
<img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2023/08/v36fusjeb-5216197-4531534.png" width="" height="" />Tunfisk klargjøres i Majuro, Marshalløyene, for utsending til USA og Japan. Den 18. november 2014. Foto: Hilary Hosia/AFP via Getty Images
Organisert kriminalitet i form av smugling og menneskehandel følger i kjølvannet av kinesisk rovfiske. I tillegg er fiskeflåtene et middel for å skjule kinesisk militærovervåking, sabotasje og nettangrep mot amerikanske militærinstallasjoner.
Møtene på øy-nasjonene kommer i forkant av at USA skal signere partnerskapsavtaler med Mikronesia, Palau og Marshalløyene. Avtalene, som fornyes hvert 20. år, er en del av Biden-administrasjonens strategi for å knytte til seg nasjonene på Stillehavsøyene og motvirke Kinas forsøk på "demokratisk utmattelse".
Ifølge avtalen skal USA gi økonomisk bistand i tjue år mot at øy-nasjonene opptrer som USA's "strategiske allierte". Det innebærer at land som det amerikanske forsvarsdepartementet definerer som sine motstandere, ikke skal ha tilgang til området og at amerikanske militærinstallasjoner som allerede er etablert, skal opprettholdes.
En viktig komponent i den fornyede avtalen er at USA vil bidra med patruljering i EEZ-farvannet med kystvakt. Da tredobler USA sitt årlige budsjett til 60 millioner dollar per år de neste ti årene for å opprettholde orden på havene og for å motvirke "ulovlig, urapportert og uregulert fiske".
Ett av initiativene fra USA er opprettelsen av en organisasjon for å bekjempe ulovlig, urapportert og uregulert fiske (som ofte forkortes IUU) sammen med Storbritannia og Canada. USA har også etablert en arbeidsgruppe med overordnet fullmakt som skal utvikle femårsplaner for å beskytte fiskeriene til partnerland. Disse, foruten Stillehavet, er Ecuador, Panama, Senegal, Taiwan og Vietnam.
Kina har drevet med sterkt overfiske i egne farvann, og derfor sender landet nå ut fiskeflåter over hele verden. Spesielt land i Vest-Afrika og Latin-Amerika, som har begrensede ressurser for å overvåke og regulere sine farvann, er attraktive mål.
<img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2023/08/v36fiskec-5242163-2927771.png" width="" height="" />En gruppe kinesiske fiskebåter ble konfrontert av den sørkoreanske kystvakten i Gulehavet i november 2011. Foto: Dong-A Ilbo/AFP via Getty Images
Den kinesiske fjern-fiskeflåten har enorme trålere som jobber i par. Disse kan håve inn mer fisk i en enkelt trål enn de innenlandske fiskebåtene tar opp på en måned, eller det en selvforsynt fisker tar opp i løpet av et helt liv.
Ifølge FN’s ernærings- og landbruksorganisasjon, FAO, var det i 2022 rundt 4,1 millioner kommersielle fiskefartøy, hvorav to tredjedeler var registrert i asiatiske farvann. 2,5 millioner av disse hadde kapasitet til å fiske i fjerne farvann og over lengre perioder.
Sør-Korea, Japan, Taiwan og Russland er noen av landene som subsidierer denne typen kommersielt fiske. Kina har, siden industrifiskets fremvekst, bygget verdens største fiskeflåte som totalt overskygger alle andres. Kinas andel av den globale fangsten har økt dramatisk de siste tjue årene etter at Kinas innenlandskfiske og bestander i Sør-Kinahavet kollapset.
I løpet av denne perioden har KKP skapt en moderne, høyteknologisk, industriell armada ved å bruke automatisering, satellitter og moderne vitenskap for bokstavelig talt å støvsuge havet for fisk. Det estimeres at det finnes mellom 200.000 og 800.000 kommersielle fartøy, bemerker FAO som har et eget estimat på 564.000 fartøy. Flåten er med god margin den største i verden. Likevel er fiskeflåten på papiret halvert siden 2013. Da var det på verdensbasis over en million kinesiske fiskefartøy.
Det er imidlertid mindre enn 2.700 av disse som er registrert for nevnte type fiske, som mange mener er en underrapportering. Det London-baserte "Overseas Development Institute" anslår tallet til å være snarere 17.000 skip, og andre organisasjoner har enda høyere estimater.
<blockquote>
Kinesiske fartøy slår av radiosambandet og fisker "i mørket"
</blockquote>
Uansett hvor mange fiskefartøy det er, er flåten offisielt betydelig mindre enn den som har dukket opp utenfor landenes EEZ (økonomisk sone). Observatører som "Global Fishing Watch" og det Amsterdam-baserte "Crime and Corruption Reporting Project" som sporer fiskefartøys radiosamband, kaller det en "usynlig armada".
Ifølge biologer og myndigheter over hele verden bruker de kinesiske skipene satellittnavigasjon for å holde seg like utenfor andre lands EEZ. Men "Global Fishing Watch" og andre grupper mener at mange kinesiske fartøy slår av radiosambandet og fisker "i mørket". Dette betyr at en stor andel av Kinas fangst sannsynligvis er urapportert og at den kommer fra andre lands EEZ.
Ifølge noen eksperter gjør den kinesiske fiskeflåten mer enn å fiske. Den utgjør en "de facto paramilitær styrke" som KKP kan fremstille som privat, men som i realiteten skjuler forskningsfartøy som leter etter mineraler, olje og andre naturressurser, i tillegg til militær etterretning.
<img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2023/08/v36fisked-52753806-8200850.png" width="" height="" />Fiskebåter ligger fortøyd i en havn i byen Xiamen i Fujian-provinsen, Kina. Båtene ble midlertidig kalt hjem da Kina den 26. juli utstedte sin høyeste advarsel om tyfonen Doksuri som stoppet tog og tvang fiskebåter hjem i påvente av uværet. Foto: AFP via Getty Images
Fiskeflåten er en "sivil milits" som fungerer som "en sivilkledd, uprofesjonell styrke uten skikkelig opplæring. Den opererer utenfor internasjonal sjørett, militære reguleringer og multilaterale mekanismer som er etablert for å hindre sikkerhetshendelser til sjøs", skriver Greg Poling i en kronikk i tidsskriftet Foreign Policy.
Den amerikanske kystvakten vil bli en nøkkelkomponent i arbeidet for å motvirke Kinas innflytelse i Stillehavet. Nå utføres det stadig lengre patruljer fra Sør-Kinahavet inn i det sentrale Stillehavet.
Guvernøren i Nord-Marianene, Arnold I. Palacios, sa til den amerikanske arbeidsgruppen den 24. august at ulovlig fiske er en del av KKP’s "aggresjon på flere fronter".
– Vi ser dette gjennom massive investeringer i infrastruktur og økonomisk utvikling. Vi ser det i landovertakelser og utvidelse av fisket. Vi ser det når uautoriserte forskningsfartøy og dykkere smyger seg rundt våre undervannsfiberkabler. Vi ser det i organisert kriminalitet, korrupsjon og politisk lobbyvirksomhet, sa han og la til at det er en "strategisk presisjon" i hvordan den kinesiske fiskeflåten opererer.
Harriet Hageman, republikaner og medlem av "Wyoming State House of Representatives", kommenterte under møtet at USA’s bekymring i denne saken ikke bare handler om overfiske.
– Disse handlingene viser at Kina ikke bare blåser i å respektere disse øyenes suverenitet, men utgjør en betydelig sikkerhetstrussel både nasjonalt og internasjonalt.

Kinesiske fiskearmadaer kan bestå av opptil 400 fartøyer av ulike slag, avhengig av årstiden. Beboere på Stillehavs-øyene forteller om hvordan kinesisk fiske truer deres tradisjonelle fiske og livsviktige matproduksjon.
Den kinesiske fiskeflåten består av fiskefartøy, tankskip, lastelektere, forskningsfartøy, sykehusfartøy, kystvakt og militærfartøy. Moderskipet der de fryser fisken, 

Kinas "usynlige armada" - ikke bare en trussel om overfiske 

<h3>En New York-basert forskergruppe ble mål for ondsinnet nettangrep, nesten umiddelbart etter publisering av et vitnesbyrd til en varsler; en leges møte med en Falun Gong-utøver som fikk nyren sin fjernet mot sin vilje i Kina. Kvinnen var offer for kommunistregimets organhøsting og døde ikke lenge etter samtalen med legen, ifølge varsleren.</h3>
I april 2019 overlevde Zhang Xiuqin, 46, bare så vidt etter en operasjon der en av nyrene hennes ble fjernet. Hun fortalte opplevelsen til en lege ved et sentralt militærsykehus i Harbin, hovedstaden i Kinas nordligste provins, Heilongjiang.
Legen som varslet, er ikke navngitt for å beskytte hennes sikkerhet. Hun ga et videoopptak av konversasjonen til «World Organization to Investigate the Persecution of Falun Gong» (WOIPFG), en New York-basert ideell organisasjon dedikert til å spore opp regimets tvungne organovergrep. Organisasjonen publiserte den 17. juli 2023 en utskrift av opptaket, samt en utskrift av legens vitnesbyrd.
Legen sa hun observerte skader flere steder på Zhangs kropp; et åpent sår på magen (stedet der de tar ut en nyre) og et annet åpent sår nær området for leveren. Bare en av nyrene ble tatt. Legen trodde at Zhang sannsynligvis hadde blitt alvorlig mishandlet og derfor rammet de fleste av de indre organene, inkludert leveren, og gjort dem uegnet til transplantasjon.
Bare timer etter vitnesbyrdets offentliggjøring opplevde WOIPFG sitt mest alvorlige nettangrep i løpet av deres tjuve års eksistens.
Falun Gong, en åndelig metode som involverer moralsk lærdom sentrert rundt verdiene sannhet, medfølelse og toleranse, så vel som meditative øvelser, har vært mål for en blodig forfølgelse, opprettholdt av Det kinesiske kommunistpartiet de siste 24 årene.
Et uavhengig tribunal i 2019 <a href="https://www.theepochtimes.com/us/unmatched-wickedness-in-china-needs-actions-from-all-nations-says-human-rights-group-3006524">konkluderte</a> med at Falun Gong-utøverne var den viktigste kilden til regimets statlig, sanksjonerte organhøsting (med tvang), en praksis som forekommer i en "betydelig skala".
<figure style="width: 640px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.theepochtimes.com/_next/image?url=https://img.theepochtimes.com/assets/uploads/2023/07/19/id5408009-EpochImages-8505192338-xl-1200x800.jpg&amp;w=1200&amp;q=75" alt="This file photo shows a re-enactment of forced organ harvesting in China on Falun Gong adherents during a rally in Ottawa, Canada, in 2008. (The Epoch Times)" width="640" height="427" /><figcaption class="wp-caption-text">En rekonstruksjon av tvungen organhøsting i Kina fra Falun Gong-utøvere. Fra en samling i Ottawa i Canada i 2008. Foto: Epoch Times</figcaption></figure>
Angrepet som varte en hel uke, stengte sporadisk ned organisasjonens nettside. Dette vedvarende angrepet avslørte hvilken mengde ressurser kommunistregimet var villig til å bruke for å dempe saken, sa WOIPFG’s leder for forskningen, dr. Wang Zhiyuan.
Beijings myndigheter reagerte kjapt, erfarte dr. Wang fra sin kontakt i Kina.
Natten etter at vitnesbyrdet ble sluppet ut på nettet (som var dagtid i Beijing), sendte Departementet for offentlig sikkerhet, Kinas øverste politimyndighet, ordre til sitt kontor i Heilongjiang, regionen der militærsykehuset ligger, om å undersøke saken som dr. Wang fortalt om. Hovedkontoret ønsket også å sende noen over til byen Harbin for å motta rapporten.
"De var definitivt redde", fortalte dr. Wang til Epoch Times. "Bare tenk på hvor raskt de reagerte."
"Hvis de ikke hadde gjort noe galt, hvorfor ble de så opprørte? De kunne ha brukt media til å angripe oss og sette sluttstrek for saken. Men de våget ikke å si et eneste ord offentlig."
Dr. Torsten Trey, administrerende direktør i den Washington-baserte gruppen til fremme av medisinsk etikk (Doctors Against Forced Organ Harvesting, DAFOH) så saken i samme lys.
"Hacking forekommer vanligvis med en hensikt. I en kommersiell sammenheng handler det om økonomisk vinning eller åndsverktyveri. Ingen av dem passer her", sa han til Epoch Times.
<figure style="width: 640px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.theepochtimes.com/_next/image?url=https://img.theepochtimes.com/assets/uploads/2022/12/13/Dr.-Torsten-Trey-co-founder-and-executive-director-of-the-nonprofit-Doctors-Against-Forced-Organ-Harvesting-on-Nov.-18-2022.-Jack-Wang_The-Epoch-Times-1-1200x720.jpg&amp;w=1200&amp;q=75" alt="Caption: Dr. Torsten Trey, co-founder and executive director of the nonprofit Doctors Against Forced Organ Harvesting, in Texas on Nov. 18, 2022. (Jack Wang/The Epoch Times)" width="640" height="384" /><figcaption class="wp-caption-text">Dr. Torsten Trey, med-grunnlegger og administrerende direktør i den ideelle organisasjonen Doctors Against Forced Organ Harvesting (DAFOH). Texas 18. november 2022. Foto: Jack Wang/The Epoch Times</figcaption></figure>
"Hvis du følger spørsmålet om hvorfor de ble hacket, vil du komme til konklusjonen at nyhetene om tvungen organhøsting i det kinesiske sykehuset må være korrekt. Nettangrepet indikerer at videoopptaket er autentisk."
Dr. Trey noterte seg videre at WOIPFG har holdt videoopptaket tilbake av hensyn til bekymring på grunn av varslerens sikkerhet. Den ikke offentliggjorte videoen, foreslo han, kan ha vært et annet insentiv til hacking-angrepet "fordi hackerne kanskje ønsker å forhindre offentliggjøring eller utføre skadebegrensninger".
Å "blokkere, dekke over og dempe" enhver informasjon relatert til tvungen organhøsting, det har vært strategien til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) siden det ble satt lys på de første beskyldningene for snart tjuve år siden, sa Dr. Wang.
Det har likevel vært to unntak som er verd å merke seg.
Tidlig i 2006 sto vitner frem offentlig for å <a href="https://www.theepochtimes.com/article/witness-reveals-horrors-of-sujiatun-concentration-camp-1727413">avsløre</a> grusomhetene inne i Sujiatun konsentrasjonsleir nordøst i Kina. De kunne fortelle at myndighetene i all hemmelighet høstet organer fra innsatte Falun Gong-utøvere. Som svar forlot kinesiske myndigheter stedet, og som et PR-stunt, inviterte de diplomater fra USA til en tur rundt i leiren.
<iframe class="gjw-iframe" title="'He Was Alive': Doctor Recounts Live Organ Harvesting" src="https://www.ganjingworld.com/embed/1g2m2dr72ec4LroGFG91ZWOD315s1c" width="640" height="360" frameborder="0" allowfullscreen="allowfullscreen"></iframe>
Senere samme år tok en WOIPFG-etterforsker i all hemmelighet audioopptak da dr. Lu Guoping fra Sør-Kinas Guangxi Minzu sykehus innrømmet på telefon at sykehuset tok nyrer og levere fra Falun Gong-utøvere, som kilder for sine organtransplantasjoner. Som respons offentliggjorde det statseide, kinesiske mediet Phoenix TV et intervju med dr. Lu der han nektet for konversasjonen.
Dr. Wang bemerket at intervjuet på Phoenix TV faktisk bidro til å bekrefte telefonintervjuet som WOIPFG hadde utført.
"Den mannen er en stammer. Det er et veldig unikt særtrekk", sa dr. Wang. "Vi intervjuet ham i nesten en halv time. Hvem kan skape den stemmen? Med hans bilde, video og stemme blir det nok et bevis for at vårt opptak er autentisk."
Det intervjuet som siden har blitt helt fjernet fra Kinas internett, markerte slutten på statlige mediers forsøk på å nekte for bevis på tvungen organhøsting, ifølge etterforskeren.
"Vi kan ikke vente på at de skal komme med respons", sa dr. Wang. "Vi kan ha en offentlig diskusjon om dette og få det inn i nyhetsstrømmen."

En New York-basert forskergruppe ble mål for ondsinnet nettangrep, nesten umiddelbart etter publisering av et vitnesbyrd til en varsler; en leges møte med en Falun Gong-utøver som fikk nyren sin fjernet mot sin vilje i Kina. Kvinnen var offer for kommunistregimets organhøsting og døde ikke lenge etter samtalen med legen, ifølge varsleren.
I april 2019 overlevde Zhang Xiuqin, 46, bare så vi

Amerikansk nettside rammet av nettangrep etter å ha publisert kinesisk, tvungen organhøsting

<h3 style="font-weight: 400;">Faren min begynner å nærme seg hundre. Han har levd et forholdsvis godt liv. Nå har han bodd på et aldershjem en tid og har begynt å klage. Han trives ikke, noe han sier hver gang jeg kommer på besøk. Det er noe som gnager inni ham. Her en dag tok jeg ham med ut i rullestolen. Vi satte oss i et drivhus og pratet. Vi snakket om livet etter døden og om det finnes noe bortenfor det jordiske og om flerdimensjonale virkeligheter. Han er ingeniør og en jordnær person og har ikke tidligere vist noen interesse for åndelige samtaler. Men nå var han interessert og virket å være fornøyd med å prate en stund. Jeg tror at min far holder på å oppsummere livet sitt og gjør seg klar til å forlate denne verden. Han er på vei til en virkelighet som er ukjent for ham, noe annet. Å få samtale om åndelige spørsmål ser ut til å være viktig for ham i prosessen, men ingen ser ut til å snakke om disse spørsmålene på aldershjemmet.</h3>
<script src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" async="" crossorigin="anonymous"></script>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>
<blockquote>
Det ser ut som vi unngår å snakke om de virkelig viktige spørsmålene.
</blockquote>
Jeg lurer på hvorfor vi allment prater så lite om åndelige spørsmål. Det virker som vi vil unngå å snakke om de virkelig viktige spørsmålene, de som berører meningen med eksistensen. Hvorfor har det blitt forholdsvis enkelt å prate om de mest intime delene av kroppen vår, samtidig som det som berører eksistensielle spørsmål, er privat?
Da jeg skrev min kunstneriske masteroppgave, ville jeg skrive om sjelens uttrykk i scenekunstens dans. Jeg ble imidlertid informert om at uttrykk som sjel og ånd ikke kunne brukes i det skriftlige arbeidet. Det stemte ikke overens med den vitenskapelige tilnærmingen som kun bruker anerkjente termer og begreper. Men hvordan kan vi komme videre i utforskningen av livet hvis vi bare bruker konsepter som vitenskapen har verifisert? Å utforske noe bør jo innebære å studere ukjente fenomener eller et kjent fenomen med nye innfallsvinkler? Ellers blir vi vel stående i samme startposisjon og begrenses av de konseptene og rammene vi allerede har funnet?
Teorier brukes innen ulike fagområder som redskap for å undersøke og beskrive virkeligheten. Charles Darwins innovative teorier ble publisert i verket «Om artenes opprinnelse». Det er teorier som sier mye og som anvendes innen vitenskapens verden, men er det hevet over enhver rimelig tvil at den utgjør hele bildet? Så hva er det som hindrer oss i å bruke begreper som sjel og ånd? De kan sees som arbeidshypoteser, så vel som teorien om naturlig utvalg.
For en tid siden intervjuet jeg en artist. Personen fortalte om sin interesse for åndelige spørsmål, men forklarte at det ikke var mulig å snakke om det i intervjuet. Det kunne nemlig påvirke karrieren negativt.
I løpet av årene har jeg hatt det privilegiet å intervjue et stort antall kulturutøvere og ledere innen kulturområdet. De har vært velutdannede og dedikerte. Jeg har lært mye og er takknemlig for hver person jeg har fått mulighet til å møte. Selv om de var kunstneriske og frittenkende mennesker, var de aller fleste uvant med å prate om åndelige spørsmål.
Innen fysikk og filosofi diskuteres flerdimensjonal virkelighet. Det er teorier om flerdimensjonal tid og om romdimensjoner. Det vi omtaler som åndelig, kan godt være en virkelighet i en annen tidsdimensjon. Vi kan ikke utelate dette, fordi vi helt enkelt ikke vet. Det virker rimelig og høyst rasjonelt å gå ut fra at det er mer å oppdage og at vi risikerer å bli begrenset av både våre vitenskapelige konsepter og av de måleinstrumentene som er utviklet basert på nåværende antakelser og teorier.
Hvordan man opplever virkeligheten, forandrer seg som regel med tiden. Som min far som var fascinert av å fly da han var ung. Interessen handlet om flyets mekanikk og det å kunne manøvrere flyet i luften. Han likte å føle seg fri da han fløy. Nå vil far være fri igjen, men denne gangen i sinn, kropp og sjel. Han vil ikke la seg begrense av de mer formelle og praktiske kunnskapene som han har tilegnet seg gjennom livet. Han ønsker å tenke fritt for med selvtillit eventuelt møte en ny virkelighet.
Kontakt journalisten: kristina.kleinert@epochtimes.se
<script src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" async="" crossorigin="anonymous"></script>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>

Lederartikkel

Faren min begynner å nærme seg hundre. Han har levd et forholdsvis godt liv. Nå har han bodd på et aldershjem en tid og har begynt å klage. Han trives ikke, noe han sier hver gang jeg kommer på besøk. Det er noe som gnager inni ham. Her en dag tok jeg ham med ut i rullestolen. Vi satte oss i et drivhus og pratet. Vi snakket om livet etter døden og om det finnes noe bortenfor det jordiske 

Leder: Hvilke tanker fyller vi livet med?

<h3>Trening ved ballett-barren, lage piruetter og kaste seg ut i et stort allegro-hopp har blitt en populær fritidsaktivitet for voksne.</h3>
I flere år nå har det vært et oppsving for ballettkurs for voksne. Studentforbund og private danseskoler vitner om en boom. Både store og små har oppdaget ballett som treningsform og hvordan dansen styrker og utvikler kroppen. Det er ikke bare den vakre og effektive treningen som er forlokkende, dette er også en kunstform der utøveren har mulighet til å uttrykke seg på ulike måter gjennom bevegelse og musikk.
<script src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" async="" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>
Bodil Lagerås begynte å danse ballett høsten 2021. En venninne oppmuntret henne til å begynne å danse da det ble snakk om ballett i en 60-års dag. I begynnelsen var hun skeptisk.
«Først tenkte jeg at jeg var for gammel, men tanken vokste inni meg, og til slutt tok jeg motet til meg. Nå synes jeg det er helt fantastisk å kunne danse ballett igjen. Jeg danset da jeg var ung og likte å danse. Etter mange års avbrudd har jeg funnet tilbake og føler meg som nyforelsket. Jeg liker konsentrasjonen som er i ballett-undervisningen. Jeg er så til stede i øyeblikket og tenker ikke på noe annet, noe som gir mye energi.»
<h3>Ballett er en allsidig treningsform</h3>
Ballett har sine røtter i italiensk hoffliv på 1500-tallet. Dansestilen ble formalisert under barokken på 1600-tallet og fikk sine grunnleggende fot- og armstillinger. Gjennom tidene har ballett endret seg og utviklet seg mye. De som skal bli profesjonelle ballettdansere, starter tidlig. Allerede i tiårsalderen kreves det daglig trening for å få tid til å utvikle fysikk, danseteknikk og det kunstneriske uttrykket. Ballett er imidlertid en dansestil som kan praktiseres på hobbynivå, uavhengig av forkunnskaper, av både menn og kvinner i ulike aldre. Det er en allsidig treningsform hvor styrke, smidighet, koordinasjon og kroppsbevissthet utvikles.
Bodil Lagerås som har en stillesittende jobb innen administrasjon, forteller hva som tiltaler henne med ballett.
«Det som er inspirerende, er den klassiske musikken og å kunne bevege seg til de vakre tonene. Det er en følelse av frihet, selv om kroppen er begrenset eller ute av stand til å utføre visse bevegelser. Den følelsen kan jeg bare oppleve når jeg danser ballett. Bevegelsene strekker seg oppover og utover. De utvider og åpner opp kroppen og påvirker også mentalt og følelsesmessig. Jeg kan se i ansiktene på de andre når de danser at de åpner seg.
Klassisk ballett har lenge vært innhyllet i myter. Det har blant annet handlet om hvem som får danse. Ofte har bildet av en ballettdanser vært den profesjonelle utøveren; ung, slank og veltrent. De som ikke er enig i dette, eier ikke innsikt. Denne tilnærmingen har utestengt mange og skapt unødvendige barrierer for de som har vært interessert, men ikke følt seg hjemme i bildet. Mytene samsvarer imidlertid ikke alltid med virkeligheten. I dag er ballett en kunst- og treningsform som utøves av alle typer mennesker med ulike forutsetninger. Mange voksne med ulike fysiske plager, som stive skuldre og nakke etter mange timer på kontoret, opplever at ballett mykner og styrker.
Hvis man er interessert i å prøve ballett, bør ikke myter og gamle, forutinntatte meninger være et hinder for å tørre å prøve noe nytt.
Kontakt gjerne journalisten: kristina.kleinert@epochtimes.se
<script src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" async="" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>

Trening ved ballett-barren, lage piruetter og kaste seg ut i et stort allegro-hopp har blitt en populær fritidsaktivitet for voksne.
I flere år nå har det vært et oppsving for ballettkurs for voksne. Studentforbund og private danseskoler vitner om en boom. Både store og små har oppdaget ballett som treningsform og hvordan dansen styrker og utvikler kroppen. Det er ikke bare den vakre og eff

Populært med ballett for voksne

<h3>Flertallet av oss ønsker en mer tradisjonell arkitektur ifølge ulike undersøkelser. Det øker trivselen og også helsen, sies det. Men det er ikke den type arkitektur arkitektene og beslutningstakerne velger å gi oss.</h3>
<script src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" async="" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>
Stockholm kalles Nordens Venezia, noe som er en ærefull tittel. Innbyggere og besøkende nyter alt vannet, vakre bygninger og grønne parker; ingen høyhus som stenger eller bryter, kun silhuetten av lave og eldre bygninger med søyler og utsmykninger i stein.
Da jeg forleden dag besøkte Djurgården, passerte jeg det pompøse Nordiska museet. Tårnene og kuplene er mektige og gir en uslåelig karakter til bygget. Et stykke unna ligger det vakre biologiske museet som minner om en stavkirke i tre. Begge byggene ble satt opp rundt århundreskiftet, ulike, men med en fantastisk arkitektur.
Like i nærheten ligger Liljevalchs kunsthall som for tiden er gjemt bak gjerder. Rundt hjørnet ned mot vannet blir jeg møtt av en grå betongklump som ser ut som en militærbunkers eller muligens et parkeringshus. Det er kunstgalleriets nye tilbygg som kalles Liljevalchs+. På kunstgalleriets nettside beskrives bygningen som "et lett og lekent tilbygg" og er funksjonelt og tilpasset ulike former for kunstutstillinger. Innvielsen var i 2021. Jeg lurer på om det ikke går an å lage arkitektur i nåtiden som både er funksjonell og estetisk?
Etter flere tiår med rivningshysteri, oppføring av betongghettoer og protester mot forslumming av bymiljøer, kunne ikke arkitektene da være mer innsiktsfulle og innovative når det gjelder byggekunsten? 1900-tallets modernisme med sin firkantete arkitektur burde med rette gå ut på dato, likeså brutalismen med sine røffe materialer. Et eksempel på denne stilen er Filmhuset på Gärdet. Tanken med bygget er at det skulle ligne et kamera, men ideen overskygges av betongkroppens sterile og kantete framtoning.
<blockquote>Hvorfor fortsetter da arkitektene å skape bygg som folk flest ikke liker og hvorfor vedtar folkevalgte politikere beslutninger som går imot publikums vilje?</blockquote>
Ifølge en undersøkelse fra nettstedet Arkitekturopprøret, foretrekker 77 prosent en mer tradisjonell arkitektur med utsmykkede fasader og buer. Det var altså et mindretall som foretrakk glass og betong. Ifølge en fersk studie gjort i Oslo av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, trives de færreste med moderne arkitektur, men foretrekker eldre og tradisjonelle bygninger. Hvorfor fortsetter da arkitekter å lage byggverk som de fleste ikke liker og hvorfor tar folkevalgte politikere vedtak som går imot folks vilje?
I samfunnet generelt, og spesielt innen kulturlivet, er tankegangen at det må skapes noe nytt.  Det gamle og tradisjonelle er ensbetydende med gammeldags og ikke noe å ta vare på. Mange vil skape seg et navn gjennom å være nyskapende og vil ikke gå i andres fotspor. Konsekvensene blir at egeninteresse lett går foran hensynet til folks behov og ønsker. Mottoet om å gjøre seg tilgjengelig og sikre det beste fra helheten, er passé. Det er en trist utvikling som ingen tjener på. Kortsiktige gevinster og personlig berømmelse varer vanligvis bare noen få tiår, mens klassiske bygninger og kunstverk blir beundret og lever videre i århundrer.
Det gir håp at majoriteten ønsker det tradisjonelle. På Arkitekturopprørets nettside står det: "Det som forener oss, er lidenskapen for inspirerende arkitektur, menneskelig byplanlegging og bevaring av uvurderlig kulturarv."
Kristina I. Kleinert er dansepedagog med spesialisering innen klassisk dans. Hun har en mastergrad i samtidsdans med spesialisering i koreografi og har vært med å opprette danseskoler både i Sverige og utenlands.
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
<script src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" async="" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>

Flertallet av oss ønsker en mer tradisjonell arkitektur ifølge ulike undersøkelser. Det øker trivselen og også helsen, sies det. Men det er ikke den type arkitektur arkitektene og beslutningstakerne velger å gi oss.



     (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});


Stockholm kalles Nordens Venezia, noe som er en ærefull tittel. Innbyggere og besøkende nyter alt vannet, va

Mening: Arkitekturen mange vil ha

<div class="article-title">
<h3>Bøkene "Døgnåpent" og "Måken Jonathan" er to tidløse bestselgere. Romanene passer for alle som liker det spennende ved å tenke utenfor boksen og ønsker å få nye perspektiver på livet.</h3>
Et tilbakevendende tema innen litteraturen er søken etter å bli akseptert som individ og passe inn i fellesskapet. Dette er eksistensielle spørsmål som berører de aller fleste og som mange sliter med. To romaner som belyser disse spørsmålene er «Døgnåpent» av Sakaya Murata og «Måken Jonathan» Richard Bach. Det er på mange måter to helt ulike fortellinger. Den ene utspiller seg i en nærbutikk i Japan, den andre til havs og oppe blant skyene. Hovedkarakteren er i den ene romanen en ung kvinne og i den andre en måke. Begge romanene har fått stor oppmerksomhet og er bestselgere.
«Måken» har noen år på nakken. Romanen kom ut på engelsk i 1970 og regnes som en av de største boksuksessene på 1900-tallet. I 2019 kom boken ut i en ny norsk utgave med en tidligere upublisert 4. del. Forfatteren Richard Bach var tidligere jagerpilot i det amerikanske flyvåpenet og har anvendt fly-kunnskapene sine i fortellingen.
<blockquote>Fortellingen er en allegori over menneskenes lengsel etter selvrealisering og åndelig innsikt.</blockquote>
Romanen er en fabel om måken Jonathan. Vi følger hans lengsel og streben etter å kunne fly høyere og fortere. Til slutt bringer lengselen ham til himmelen og til andre verdener. Fortellingen er en allegori over menneskers lengsel etter selvrealisering og åndelige innsikt. Fordi Jonathan alltid streber etter å nå sin maksimale kapasitet, gjennomgår han forandringer både fysisk og psykisk. Det han tidligere hadde lært ikke var mulig, blir til virkelighet gjennom hans urokkelige tro. Hans store nysgjerrighet på hva som ligger bortenfor den vedtatte sannheten i fellesskapets form for virkelighet, tar ham til uante høyder og dype innsikter.
«Måken» er en tynn bok som i tillegg til teksten inneholder bilder.  Til tross for sine relativt få sider er innholdet rikt og mettet på innhold. Språket er enkelt, der skildringer av miljøet og Jonathans tanker veksler med dialoger. Romanen har gjennom sitt metapsykiske perspektiv og sin underliggende læring visse likheter med det store eposet «Ferden til Vesten» og «Mahabharata». Sammenlignet med disse omfattende verkene, er «Måken» en liten, enkel pocketbok, men innholdet er fullt av gjennomtenkte betraktninger.
Den røde tråden i romanen er Jonathans indre kamp for enten å følge hjertet og lengselen eller å tilpasse seg flokken. Det viktigste, ifølge flokken hans, er å skaffe mat, alt annet er sekundært. Å fly handler om på beste måte å skaffe mat, ikke å fly høyere eller å kjenne frihetens vind. Jonathan gjør noen tapre forsøk på å passe inn og bli som de andre. Til slutt hever han blikket og svever opp på vingene, bort fra flokkens kvelende redsel og mistenksomhet.
"Hele trikset var at Jonathan sluttet å betrakte seg som fanget innenfor grensene av en kropp og med et litt over en meters vingespenn og en prestasjonsevne som kunne fremstilles grafisk. Knepet var kunnskapen om at hans sanne jeg fantes over alt i tid og rom, like fullkomment som en uskrevet tale."
Dette er en bok som passer for alle som synes det er spennende å tenke utenfor boksen og som vil berike seg med nye perspektiver. Det er en roman som definitivt kan få den interesserte leseren til å vokse som menneske. Boken anbefales på det varmeste.
<figure style="width: 500px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2022/07/v27-boktips-b-103333465-8368637.png" alt="" width="500" height="750" /><figcaption class="wp-caption-text">Romanen «Døgnåpent» handler om å passe inn i et samfunn som er vanskelig å forstå. Foto: Lind &amp; Co</figcaption></figure>
</div>
<div class="article-title">
I romanen «Døgnåpent» trekkes en annen virkelighet fram. Der får leseren følge med hovedpersonen Furukara inn i hennes særegne tankeverden og hennes hverdag i en nærbutikk. Furukara er ganske fornøyd med livet sitt, men hennes omgivelser har vanskelig for å forholde seg til hennes uvanlige livsstil. Allerede som barn forsto hun ikke alltid de spillereglene som fantes i samfunnet. Tankene og behovene hennes var ikke lik andre barns. Hun var annerledes. Som voksen forsøker Furukara å passe inn, men hun forstår egentlig ikke hva som forventes av henne. Hun observerer og drar slutninger om hva som er den beste måten å passe inn på.
Romanen er skrevet ut fra Furukaras perspektiv. Refleksjonen hennes om livet og miljøet snur ofte opp-ned på ting. Det er interessant og skaper spørsmålet om hvem som er rare og hvem som ikke er det. Fra et samtidsperspektiv er det lett å begynne å fundere på om hun har en diagnose og kanskje er autist. Det er ikke noe som forfatteren utforsker, og det er heller ikke viktig i denne sammenheng.
Sentralt i romanen er hvor viktig det er å passe inn og virke normal i et samfunn som styres av uttalte og uuttalte regler og normer. Jo mer Furukara følger normen, desto gladere blir omgivelsene. Motsatt tar omgivelsene avstand fra henne og er negative når hun går sin egen vei.
Den norske utgaven av «Døgnåpent» kom ut i 2020. Murata er en av Japans mest prisvinnende og omtalte forfattere og har blant annet vunnet den prestisjefylte Akutagawa-prisen.
Begge romanene er tankevekkende og inspirerende å lese. Fortellingene kan også gi kraft til leseren til å våge og følge sin egen, unike livsvei.
Kontakt journalisten: kristina.kleinert@epochtimes.se
</div>

Litteratur

Roman: Bestselger


Bøkene "Døgnåpent" og "Måken Jonathan" er to tidløse bestselgere. Romanene passer for alle som liker det spennende ved å tenke utenfor boksen og ønsker å få nye perspektiver på livet.
Et tilbakevendende tema innen litteraturen er søken etter å bli akseptert som individ og passe inn i fellesskapet. Dette er eksistensielle spørsmål som berører de aller fleste og som mange sliter me

Boktips: Bøker som berører dypt

<h3>Prisbelønnet kanadisk dokumentarfilm vises i Film fra Sør-festivalen i Oslo 19. og 20. november. Norden-premiere var den 10. november ved filmfestivalen i Stockholm der regissør Jason Loftus deltok.</h3>
<a href="https://www.epochtimes.no/dokumentarfilm-i-oslo-eternal-spring">Eternal Spring</a> er en unik dokumentarfilm som formidler en spennende og rørende historie med innovativ bruk av animasjon. Den kreative filmteknikken skaper en kunstnerisk og visuell, attraktiv dokumentar. At filmen har fått internasjonal oppmerksomhet, er ikke overraskende. Den er basert på en dramatisk hendelse og har den kvaliteten som kreves for en virkelig god dokumentar. Eternal Spring er blant annet kåret til vinner av Rogers Publikumspris for den mest populære kanadiske filmen og vant Hot Docs publikumspris som festivalens mest populære film. Den er også Canadas bidrag til beste internasjonale film ved Oscar-utdelingen i 2023.
<blockquote>Eternal Spring er en unik dokumentarfilm som formidler en spennende og rørende historie med innovativ bruk av animasjon.</blockquote>
Regissøren, Jason Loftus, er en prisvinnende kanadisk filmskaper som jobber med dokumentarer, virtuell virkelighet, spill og animasjon. Han har klart å knytte sammen en tjue år gammel hendelse med nåtiden og slik skape en større forståelse for den pågående forfølgelsen av Falun Gong-utøvere i Kina. Det er en tiltalende flyt i filmen og Loftus skaper dynamikk med skifte av tempo og bruk av animasjoner. Ved å la intervjuobjekter formidle historier gjennom nærbilder og sakte tempo, synliggjøres det autentiske. Samtidig gir de animerte sekvensene et drivende tempo og en nervepirrende spenning.
Før premieren snakket Epoch Times med regissør Jason Loftus:
«Eternal Spring har fått en fantastisk mottagelse. Det er veldig givende å kunne dele filmen med andre og se hvordan de forholder seg til den. Vi har jobbet helhjertet med dokumentaren, og alle de som har vært med, har vært meget utholdende. Filmen skal belyse hva som skjer i Kina, den reiser også spørsmålet om religionsfrihet. I et større perspektiv handler den om den enkeltes mot til å stå opp for sannheten i møte med urettferdighet.
Dokumentaren skildrer en hendelse som finner sted i Kina i mars 2002. Det statlige fjernsynssignalet i byen Changchun i det nordøstlige Kina ble kapret av utøvere av den forbudte og forfulgte åndelige metoden Falun Gong. Målet deres var å motvirke regjeringens omfattende propaganda og forfølgelse, og de sendte derfor på den statlige, kaprede TV-kanalen en film som informerer om Falun Gong og deres faktiske situasjon i Kina. Dette er en handling som setter alle involverte i stor fare; et spørsmål om liv og død.
<figure style="width: 3360px" class="wp-caption alignnone"><img src="http://artikelbanken.dk/epoch/wp-content/uploads/2022/11/ETERNAL-SPRING-Still-2-copyright-Lofty-Sky-Pictures.jpg" alt="" width="3360" height="1400" /><figcaption class="wp-caption-text">Dokumentarfilmen Eternal Spring formidler den utrolige historien om hvordan noen få mennesker klarer å utfordre regimet i Kina. Foto: Lofty Sky Pictures</figcaption></figure>
Eternal Spring har en utmerket og fengslende filmatisk dramaturgi. Helt fra starten skapes det en spenning som varer helt til slutt - med fokus på tegneserie-illustratøren Daxiongs opplevelse av den risikable kapringen. Han er Falun Gong-utøver og var tvunget til å flykte til Nord-Amerika etter hendelsen. Han er kritisk til kapringen og de omfattende politi-razziaene etter hendelsen og mener at undertrykkelsen blir verre. Når han møter en gjenlevende deltaker som flyktet til Sør-Korea, blir synspunktene hans utfordret.
Gjennom Daxiongs penn skisseres mennesker og episoder, noe som bringes til liv gjennom animerte filmsekvenser. Hans dyktighet som tegneserieskaper er tydelig i filmen, og man blir lett fascinert av det han skaper. Sekvenser med animasjon er ispedd ekte intervjuer med personer som på en eller annen måte var involvert i TV-kapringen. Det er et dynamisk filmspråk der perspektivene skifter og fokus endres. Slik skapes filmkunst som fremhever dokumentarens seriøse fortelling og gjør filmen til en både kunstnerisk og informativ opplevelse.
<figure style="width: 3360px" class="wp-caption alignnone"><img src="http://artikelbanken.dk/epoch/wp-content/uploads/2022/11/ETERNAL-SPRING-Still-3-copyright-Lofty-Sky-Pictures.jpg" alt="" width="3360" height="1400" /><figcaption class="wp-caption-text">Regissør Jason Loftus har tidligere blant annet produsert dokumentarfilmene Human Harvest og Ask No Questions. Foto: Lofty Sky Pictures</figcaption></figure>
En av filmens hovedkarakterer er ingeniøren Liang Zhenxing. Han presenteres som hjernen bak TV-kapringen og er en hengiven Falun Gong-utøver som opplever de negative konsekvensene av Det kinesiske kommunistpartiets forfølgelse. Den statlige propagandaen sendes stadig ut, og han synes det er vanskelig å nå ut med informasjon ved hjelp av løpesedler og bannere. For å motvirke bakvaskelsen planlegger han TV-kapringen. Gjennomgående er Liang Zhenxing fryktløs og målbevisst og til stor inspirasjon gjennom valgene han tar. Liang spiller ikke selv i filmen. Han døde av omfattende tortur etter at han havnet i en tvangsarbeidsleir. Han er likevel med i de animerte sekvensene, og hans rettferdighet og ånd gjennomsyrer filmen.
 En annen sentral figur er Liu Chengjun som kalles "den store lastebilen". Han er en imponerende figur med en sterk følelse av lojalitet. Ikke engang fengselsmurer kan stoppe ham fra å nå frihet. Tidligere var han en skurk som forandret sin livsstil ved å følge Falun Gongs prinsipper om sannhet, medfølelse og toleranse. I likhet med Liang Zhenxing dør han av tortur og vises kun i filmens animasjon. Thomas William Hill har skrevet den vakre og kraftfulle musikken som følger dramaturgien fint og gir filmen ytterligere kunstneriske nyanser. Talespråket er mandarin og engelsk, og undertekstene er på engelsk. Dokumentarfilmen Eternal Spring berører dypt. Gjennom et unikt kunstnerskap formidles øyenvitneberetninger om en brutal forfølgelse. Det er en historie om mot og besluttsomhet til å stå opp for ytrings- og religionsfrihet, uavhengig av konsekvensene. Dette er en skildring av nåtiden som, selv om den er sjokkerende, inspirerer og styrker gjennom de ekstraordinære menneskene som vi møter i filmen.»
Filmen vises i Oslo:
Lørdag 19. november  kl 15.00    Vika 2
Søndag 20. november kl 13.30   Vika 3

Film

Oslo: Den prisbelønte dokumentarfilmen Eternal Spring vises i helgen

Prisbelønnet kanadisk dokumentarfilm vises i Film fra Sør-festivalen i Oslo 19. og 20. november. Norden-premiere var den 10. november ved filmfestivalen i Stockholm der regissør Jason Loftus deltok.
Eternal Spring er en unik dokumentarfilm som formidler en spennende og rørende historie med innovativ bruk av animasjon. Den kreative filmteknikken skaper en kunstnerisk og visuell, attraktiv dok

Intervju med regissør av dokumentarfilmen Eternal Spring

<div class="article-title">
<h3>I Japan bor en ung mann som heter Satoru. Han elsker katten sin mest av alt. Det er et gjensidig og kjærlig vennskap. Fortellingen om forholdet deres fremhever hva som er viktig i livet og hva ekte vennskap handler om.</h3>
<script async src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>
En katts reisedagbok av forfatter Hiro Arikawa er en virkelig god roman. Den er vanskelig å legge fra seg og er spennende uten å inneholde verken vold eller intriger. Det er en følsom fortelling om menneskers lengsel etter kjærlighet og vennskap. Arikawa fokuserer på å fortelle om menneskenes evne til å rydde opp i misforståelser og lege gamle sår.
Hovedpersonene er katten Nana og eieren Satoru. Historien utspiller seg i samtidens Japan og innledes med at Nana reflekterer over livet sitt og navnet han har fått. Han er en bakgårds-katt som er vant til å klare seg selv i all slags vær og lar ikke et fremmed menneske nærme seg på en hvilken som helst måte. Men omstendigheter gjør at han utvikler et vennskap med den 30 år gamle Satoru.
<blockquote>Det er som å tre inn i en smakfull og spartansk zenhage</blockquote>
I sin barndom finner Satoru sammen med vennen Kosuke en liten kattunge som de døper Hachi. Etter en del forviklinger blir katten til slutt Saturos egen.
Det oppstår en egenartet kjærlighet mellom katt og eier. Det er nettopp den form for kjærlighet og hengivenhet som fortellingen dreier seg om. Gradvis utvikles et lignende vennskap mellom Nana og Satoru.
Som tittelen antyder, begir begge seg ut på en reise. De ferdes sammen gjennom Japans vakre landskap for å besøke Saturos gamle ungdomsvenner. Den første de møter, er Kosuke som ønsket seg en katt som barn, men ikke fikk noen. I barndommen opplevde guttene mange eventyr og mye glede. Men en ulykke medførte at de ble tvunget til å skille lag, og katten Hachi ble gitt bort. Minnet om den første katten lever sterkt videre hos Saturo.
Nana og Saturo reiser videre gjennom skiftende og bølgende landskap. De møter Yoshimine som elsker å dyrke grønnsaker, Sugi og Chikako som driver et dyrehotell, og dommeren Noriko. Hvert møte innebærer et tilbakeblikk på tidligere hendelser og relasjoner. Til slutt når de frem til endestasjonen og en skjebne som griper leseren.
<figure style="width: 600px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2022/06/v25--kattbok-c-82030811-86322.png" alt="" width="600" height="445" /><figcaption class="wp-caption-text">Hiro Arikawa slo gjennom i 2003 og har skrevet flere verk. Hun er aktiv innen den japanske sjangeren ranobe. Foto: Pressebilde/Nona</figcaption></figure>
</div>
<div class="article-title">
Arikawas språk er enkelt. Hun bruker ingen unødvendige, briljerende eller kunstferdige formuleringer. Det storslagne er fortellingen i seg selv. Det er som å tre inn i en smakfull og spartansk zenhage. Det er en jordnær åndelighet og tilstedeværelse uten store prestasjoner. Hun forteller følsomt og respektfullt om karakterenes liv, drømmer og vanskeligheter.
Bokens fortellerstemme forandres kontinuerlig. Nana kommer i likhet med Saturo tilbake med sine tanker, men leseren får også ta del i de andre personenes tanker og ord. Det er en prestasjon å klare å føre handlingen fremover og la ballen lande hos nye karakterer, uten at det blir rotete. Arikawa mestrer det og skaper en spennende lesing. Hun meisler frem fine personportretter og skaper så vel komiske som tragiske anekdoter. De eksistensielle spørsmålene om liv og død beskriver hun med største enkelhet uten sentimentalitet og skaper derved en tillit i kunnskapen om livets foranderlighet og uforutsigbarhet.
Å la dyr være hovedperson er ikke helt uvanlig. Det forekommer ofte i eventyrbøker og fortellinger for barn. I en fiksjon kan dyr ha menneskelige egenskaper og gi skikkelse til ulike typer atferd og følelser. I «En katts reisedagbok» beskrives Nanas og de andre dyrenes tanker, ord og handlinger med samme seriøsitet som de menneskelige karakterene. Leseren får følge med inn i dyrenes verden, og det skaper interesse og sympati. Det vekker spørsmålet om hvordan dyr egentlig opplever omverdenen og hvilke følelser og tanker de har. At de er levende vesener som bør møtes med omtanke og respekt, er selvsagt, men hvor mye kjenner mennesker egentlig til hva dyrene opplever, tenker og kjenner?
Arikawa stiller ingen eksistensielle spørsmål i boken sin. Hun beskriver snarere menneskers kompleksitet. Hennes karakterer har sine sterke og svake sider. Den som ser ut til å stå over alt menneskelig, er Satoru som beveger seg grasiøst i forfatterens Zenhage. Hans kjærlighet til Nana er rørende, men også tveegget. Hans besettelse av katten avslører dypere sår, og hengivelsen for og fra et dyr ser ut til å være livsviktig for ham.
Nana har instinkt som ingen annen og synes at mennesker kompliserer saker og ting. Men han forstår hvorfor og hjelper til på sitt vis. Like hjelpsom som han er, like stor integritet har han. Han velger selv hva og når han vil gjøre noe, og Arikawa lar ikke være å beskrive kattens medfødte instinkt til å fange dyr.
«En katts reisedagbok» anbefales for alle som liker skildringer av mennesker, dyr og natur. Den er lettlest og passer for alle aldre, men ikke yngre barn. Det er lett å bli glad i katter og Japan etter å ha lest boken, og den skaper en følelse av velbehag som varer.
Kontakt gjerne journalisten: kristina.kleinert@epochtimes.se
<h3>FAKTA</h3>
 OM BOKEN
Originaltittel: Tabineko Ripouto.
Romanen er kritikerrost og har oppnådd flere internasjonale priser, blant annet ble den nominert til Årets bok 2019 i Sverige av Bonnier bokklubbens redaktører.
Romanen ble filmatisert i 2018.
</div>

Roman: En katts reise-dagbok


I Japan bor en ung mann som heter Satoru. Han elsker katten sin mest av alt. Det er et gjensidig og kjærlig vennskap. Fortellingen om forholdet deres fremhever hva som er viktig i livet og hva ekte vennskap handler om.



     (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});

En katts reisedagbok av forfatter Hiro Arikawa er en virkelig god roman. Den er vanskelig å legge fra seg og er

Verdt å lese boken om hengivenhet og kjærlighet

<h3>Det finnes tidløse kunstverk som alle bør oppleve. Det er ikke bare kraften i dem som gjør inntrykk, men også innholdet. For en stund siden fikk jeg en film og en bok som formidler et viktig budskap.</h3>
<script async src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>
En dag var jeg i parken og nøt solen og fuglene. Venninnen min, Olga, kom bort til meg og la en film i hånden min. Med en rolig stemme sa hun at jeg måtte se den. Uken etter kom Olga med en bok med samme tema som filmen. Jeg forsto at det var noe som var viktig, ikke bare for Olga, men også for meg og sikker for andre også.
Filmen heter «Bitter Harvest» og er fra 2017. Den skildrer Holodomor, et folkemord utført av Josef Stalin og kommunistene i Ukraina mellom årene 1932–1933. Det er en stor forbrytelse som har blitt begått mot menneskeheten og anslås å ha tatt millioner liv. Noen hevder at 7-10 millioner ukrainere mistet livet.
Filmen begynner med en suggestiv scene med svømmende barn. Den gjenspeiler vennskap, kjærlighet og frihet som går som en rød tråd gjennom filmen. Hovedpersonene Yuri og Natalka har vokst opp i samme landsby, og familiene lever som bønder av den fruktbare ukrainske jorden.
Fra en sprudlende innledning med høstfest og skøyerstreker endres livet for bøndene i landsbyen. Som en svart og skjebnesvanger sky i horisonten nærmer kommunistene og katastrofen seg. Politiske byråkrater vil at bøndene skal gi fra seg jordene og inngå i landbrukskollektiver. Mange ønsket å beholde friheten og jorda.
De uavhengige bøndene blir nødt til gi av avlingen sin; først litt, så mer og til slutt alt. De som ikke gir frivillig, blir tvunget til det gjennom trussel, vold og drap. Når Stalin ikke kan knuse alle bøndene, setter han i gang Holodomor; død gjennom sult. Det er en forferdelig historie og en dokumentasjon av hva som skjedde.
En scene viser veldig tydelig kommunismens sanne ansikt. Yuri som liker å male, blir sendt til en større by for å studere ved et kunstakademi. Når han er kommet dit, begynner han å male sin elskede Natalka, vakkert og naturtro. Læreren kritiserer ham for at maleriet er for vakkert og oppfordrer Yuri til å skape basert på følelsene hans i stedet. Litt senere er læreren borte og erstattet av en annen lærer.
Den første læreren ble ansett som reaksjonær og uønsket. Nok en gang duger ikke Yuris malerier fordi de ikke glorifiserer kommunismen tilstrekkelig. Læreren viser et maleri med kantete gjenstander i brunt, grått og svart som skildrer en industri med mennesker ved maskiner. Yuri, som på dette tidspunktet har begynt å gjennomskue partiet og kommunismen, forlater skolen for godt.
Det er en dyktig filmatisering med gode skuespillere, men som av naturlige årsaker ikke kan formidle den forferdelige lidelsen Holodomor innebærer. Virkeligheten blir tydeligere gjennom Grigory Budjaks bok: "Glöm inte vad du ser och hör". Dette er en gripende bok som på en personlig måte formidler den selvopplevde historien om hvordan Grigory mot alle odds overlever hungersnøden og til slutt havner i Sverige.
Til tross for det dystre temaet er det en spennende bok som viser menneskets evne til å overvinne vanskeligheter og se lyset i mørket. Boken er vel verdt å lese og burde være obligatorisk på skolen.
Kristina I. Kleinert har en master i samtidsdansdidaktikk med fokus på koreografi, og har vært med å etablere danseskoler både i Sverige og i utlandet.
<hr />
<div class="videoWrapper"><iframe frameborder="0" allowfullscreen src="https://www.youtube.com/embed/HKLBp3fZ5zA" ></iframe></div>

Refleksjoner over en film og en bok

Det finnes tidløse kunstverk som alle bør oppleve. Det er ikke bare kraften i dem som gjør inntrykk, men også innholdet. For en stund siden fikk jeg en film og en bok som formidler et viktig budskap.



     (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});

En dag var jeg i parken og nøt solen og fuglene. Venninnen min, Olga, kom bort til meg og la en film i hånden min. Med en rolig 

Kronikk: Skildringer av Holodomor i Ukraina i årene 1932-1933

<div>
<h3>En nyinnspilling av filmen «Utvandrerne» har fokus på Kristina fra Duvemåla og berører eksistensielle spørsmål. Gjennom utmerket skuespillerinnsats og vakker fotografering skapes en tidløs og gripende historie.</h3>
<script async src="https://pagead2.googlesyndication.com/pagead/js/adsbygoogle.js?client=ca-pub-9081274789260143" crossorigin="anonymous"></script>
<ins class="adsbygoogle" style="display: block; text-align: center;" data-ad-layout="in-article" data-ad-format="fluid" data-ad-client="ca-pub-9081274789260143" data-ad-slot="3195448904"></ins>
<script>
 (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});
</script>
Filmen Utvandrerne hadde verdenspremiere 1. juledag. Den er basert på Vilhelm Mobergs Emigrant-serie bestående av fire bøker. Bokserien ble sist filmatisert i 1971 og regissert av Jan Troell. 2021-versjonen er et samarbeid mellom norske Paradox og svenske SF Studios og ble skapt av en kvartett norske filmskapere, manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig, regissør Erik Poppe og fotograf John Christian Rosenlund.
Det er selvsagt ikke mulig å illustrere hele Mobergs litterære fortelling gjennom en 148 minutter lang film. Her har de skapt en egen versjon av forfatterens verk. Fokuset er på tanker og erfaringer hovedrolleinnehaver Kristina fra Duvemåla har. Gjennom kameralinsen følger vi hennes handlinger, og med hennes øyne ser vi hjemmet hun forlater og den nye verdenen hun møter. Poppe har sammen med filmteamet laget en gripende skildring av det fattige Sverige på 1800-tallet og immigrantenes utfordringer og motgang i Amerika. Det er en tidløs historie om folks drømmer og håpet om et bedre liv i et nytt land langt unna. Gjennom Kristinas tanker og følelser reflekterer filmen også savnet etter det velkjente og de som ble etterlatt. Det handler om røttene mennesket har til sitt hjemland.
Filmen begynner famlende. Dramaturgien og filmingen er ustø. Det er usikkert om dette er et bevisst valg eller om kvaliteten ikke holder. Men det treffer en nerve som legemliggjør fattigdom og den elendige hverdagen i Småland der jordene er steinete og små. Kristina og mannen Karl-Oskar bor på et lite småbruk og sliter med å få mat på bordet til familien. Karl-Oskar drømmer om et annerledes og bedre liv og overtaler kona til å emigrere til Amerika. Motvillig følger hun med.
Kristina spilles med stor dyktighet og innlevelse av Lisa Carlehed. Med små nyanser klarer hun å formidle hele følelsesregisteret. På en troverdig måte skildrer hun Kristinas beherskede ro, så vel som blandede følelser og evner å kombinere sårbarhet og styrke i en og samme person. Gjennom blikk, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og tale skaper hun en levende skildring av en kvinne som kjemper for seg selv og familiens overlevelse.
<figure style="width: 789px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2022/01/Lisa-10451864-3200744.jpg" alt="" width="789" height="538" /><figcaption class="wp-caption-text">Hovedpersonen Kristina fra Duvemåla spilles av Lisa Carlehed. Foto: SF Studios</figcaption></figure>
</div>
<div>
<div>Kristinas ektemann Karl-Oskar spilles av Gustaf Skarsgård. Hans fremstilling av Karl-Oskar er gripende og overbevisende. Med stor profesjonalitet og tilstedeværelse legemliggjør han Kristinas ektemann, og sammen med Carlehed skaper han en spennende dynamikk som gjenspeiler karakterenes gjensidige og omtenksomme kjærlighet.</div>
<div></div>
<div>
En motpol til det hardtarbeidende ekteparet er den prostituerte Ulrika som spilles av Tove Lo. Utstøtt og ydmyket i Småland vil hun starte et nytt liv i landet på den andre siden av Atlanteren. Lo skildrer Ulrika med pondus og skaper en hardnakket kvinne som kjenner sin egen verdi, til tross for sine erfaringer. Når Kristina bøyer seg for presten og prestekonens fordømmelse, står Ulrika opp for medmenneskelighet. Det er klisjéaktig og forenklet, men med skuespillernes innsats blir filmen en historie om ekte kjærlighet og vennskap.
Det er en tidløs historie om folks drømmer og håp om et bedre liv.
Prestekonen spilles av Sofia Helin på en utmerket måte. Hun klarer å skildre prestekonens smigrende vennlighet og skjulte falskhet med virtuositet.
Etter den vage innledningen har fotograf Rosenlund skapt en pittoresk skjønnhet med kameraet sitt. Talende nærbilder avløses av et panorama med storslått og vakker natur. Kristinas følelsesmessige skiftninger og nye utfordringer visualiseres på en utsøkt måte, og det skapes en form for nordisk fotografering som gir filmen en sterk karakter.
De dyktige barneskuespillerne er viktige for helhetsinntrykket og bidrar med autentisitet og energi. Kerstin Linden som Lill-Märta, gjør en fin og livlig karakter, og hennes nærvær og fortellende blikk er slående sterkt.
Denne samtidsfilm-produksjonen har lykkes meget godt med å formidle de tøffe levekårene på 1800-tallet samtidig som tidløse eksistensielle problemstillinger belyses. Et minus i margen er språkbruken. Skuespillerne snakker ikke smålandsk, det er vel og bra, men ordforrådet og uttrykkene stemmer ikke med resten av det tidstypiske miljøet. Dette skaper en dissonans i den ellers gode produksjonen.
Filmen er først og fremst et kvinneportrett som berører problemstillinger som er like aktuelle nå som da. Gjennom Kristina og Karl-Oskars felles liv skildres også samlivet mellom menn og kvinner og deres ulike roller og forskjeller som mennesker.
Et lite epletre fra Sverige er med i store deler av filmen. Det ble plantet i jorden i det nye hjemlandet og fikk godt stell. Endelig bærer treet frukt. Mot slutten av filmen føler Kristina at hun har funnet et hjem. Dette kan tolkes som at Kristina i løpet av sitt liv har fått mulighet til å tenke og granske seg selv og i denne prosessen fått innsikt og modnet som menneske. At hun har kommet hjem, kan bety at hun har funnet fred med seg selv etter en lang ytre og indre reise.
Kontakt gjerne journalisten: kristina.klainert@epochtimes.se
<div class="videoWrapper"><iframe frameborder="0" allowfullscreen src="https://www.youtube.com/embed/w0yfnfapL1c" ></iframe></div>
<h3>Fakta</h3>
<h4>Film: Utvandrerne</h4>
Verdenspremiere: 25. desember 2021
Spilletid: 148 minutter
Produsent: Fredrik Wikström Nicastro/ SF Studios Sverige
Nomineringer: 7 til «Guldbaggegalan» 2022
<h4>Rolleliste:</h4>
Kristina: Lisa Carlehed
Karl-Oscar: Gustaf Skarsgård,
Ulrika: Tove Lo
Judith: Sofia Helin
Karakter: 4 av 5
</div>
</div>

Utvandrerne. Et svensk/norsk samarbeid


En nyinnspilling av filmen «Utvandrerne» har fokus på Kristina fra Duvemåla og berører eksistensielle spørsmål. Gjennom utmerket skuespillerinnsats og vakker fotografering skapes en tidløs og gripende historie.



     (adsbygoogle = window.adsbygoogle || []).push({});


Filmen Utvandrerne hadde verdenspremiere 1. juledag. Den er basert på Vilhelm Mobergs Emigrant-serie beståend

Filmanmeldelse: «Utvandrerne» berører tidløse problemstillinger

<h3>En film som inneholder alt du kan ønske deg. Skuespillerne stråler og berører historie og livsspørsmål på en dramatisk, spennende og vakker måte.</h3>
Filmen Margrete den første med den engelske tittelen Margrete, The Queen of the North, har premiere i Norge den 25. februar 2022.
Regissør Charlotte Sieling og teamet hennes har klart å lage en storslått, gripende og spennende episk film. Den inneholder alt en storfilm bør inneholde; vakre kostymer, storslåtte miljøer, spenning og drama. Midt i alt dette står også det menneskelige og nære og det store spørsmålet om hva eller hvem som kan ofres for den store saken. Dette er filmens egentlige tema og gjenspeiles i dronning Margretes sjelelige kvaler når hun blir tvunget til å velge, enten å følge morskjærligheten eller sin hengivenhet til fred for alle mennesker i den nordiske unionen. Det er et eksistensielt spørsmål stilt til det ytterste, men som i en mindre dramatisk vinkling kan gjenkjennes av mange.
Filmen skildrer en episode under dronning Margretes regjeringstid på 1400-tallet og er basert på historiske personer og hendelser vevd sammen til en spennende historie. Hvor virkeligheten går over til fantasi, er vanskelig å fastslå, og historien tilsløres. Med viljestyrke, mot og visdom lykkes Margrete å forene Danmark, Norge og Sverige i en fredsunion, noe ingen har lykkes med før henne. Erik, Margretes adoptivsønn er konge, men unionen styres av henne. Unionen er full av motstandere, og for å sikre fred og ytre angrep planlegger Margrete et ekteskap mellom Erik og prinsesse Filippa av England. Men fiender bedrar og iverksetter konspirasjoner for å eliminere henne og splitte unionen. I 1402 kommer en mann til det danske hoffet som hevder å være Margretes døde sønn, kong Oluf. Dette er grunnlaget for filmens dramaturgi.
Den danske regissøren Charlotte Sieling har skrevet manuset til filmen sammen med Jesper Fink og Maya Ilsøe. Manuset er en fulltreffer og holder en jevn og høy kvalitet; ikke på noe tidspunkt henfaller filmen til billige triks à la Hollywood. Med følsomhet og finesse har trioen meislet ut et finstemt portrett av Margrete, både som dronning, kvinne og mor. Historien drives fremover med en utmerket balanse mellom dialoger, visuell historiefortelling og nervepirrende hendelser. Den nordiske arven skinner igjennom og skaper stilfulle scener vekselvis med fartsfylt drama.
Dronning Margrete blir spilt av den danske skuespillerinnen Trine Dyrholm. Karakteren hennes er storslått, velbalansert og nyansert, og hun framstår på lerretet som en dronning som drives av en sterk lengsel etter fred og konsensus. Filmens vakre og sanselige åpningsscene når Margrete som barn er vitne til krigens redsler og død, danner rammen for det som skal komme. Dette er en akkord som slår an tonen og som gjennomsyrer resten av filmen.
<blockquote>Manuset er en fulltreffer og holder jevn og høy kvalitet hele veien.</blockquote>
Dyrholm spiller sammen med en rekke erfarne og fine skuespillere. Morten Hee Andersen spiller Kong Erik med samme selvfølgelighet som Dyrholm. Han skildrer en ung konge som vakler mellom sine egne ambisjoner og sin lojalitet til fostermoren på en troverdig og uttrykksfull måte. Dronning Margretes rådgiver spilles av Søren Malling på en utmerket måte og Jakob Oftebro spiller like fint i rollen som den forvirrede og skadde kong Olof.
Den fantastiske filmingen bidrar til at filmen holder et så høyt nivå. Rasmus Videbæk maler fantastiske landskap og slottsmiljøer med filmkameraet. Kontrasten mellom mørket og lys og alle brytningene imellom skaper et goldt og kaldt, nordisk miljø. Dette er filmpoesi på høyt nivå.
Margrete den første er produsert av SF Studios med Birgitte Skov og Lars Bredo Rahbek som produsenter og Jon Nohrstedt som co-produsent sammen med norske Filmkameratene, islandske Truenorth, tsjekkiske Sirena Film og Svensk Film i Vesten. Filmen har fått mye støtte, blant annet fra Det danske filminstituttet, Det svenske filminstituttet, Det norske filminstituttet, Det islandske filmsenteret og Dronning Margrethe og Prins Henriks stiftelse.
Som en pent innpakket gave lover filmen godt og gir heldigvis desto mer når du åpner den. Dette er en film som bør ses. Den gir mye på mange plan og lever videre i lang tid etter at den er slutt.
<div class="videoWrapper"><iframe frameborder="0" allowfullscreen src="https://www.youtube.com/embed/Ytrq9OFfYNQ" ></iframe></div>
Kontakt gjerne journalisten: kristina.kleinert@epochtimes.se
&nbsp;
<h3>FAKTA</h3>
Tittel: Margrete den første
Regi: Charlotte Sieling
Manus: Charlotte Sieling, Jesper Fink, Maya Ilsøe
I rollene: Trine Dyrholm, Magnus Krepper, Søren Malling, Jakob Oftebro m.fl.
Terningkast: 5 av 5
<figure style="width: 1200px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2021/12/Trinedrottning-122730224-5128857.jpg" alt="" width="1200" height="799" /><figcaption class="wp-caption-text">Trine Dyrholm spiller dronning Margrete. Foto: ZuZana Panská</figcaption></figure>
<div class="mceTemp"></div>

«Dronning Margrete». Et nordisk samarbeid

En film som inneholder alt du kan ønske deg. Skuespillerne stråler og berører historie og livsspørsmål på en dramatisk, spennende og vakker måte.
Filmen Margrete den første med den engelske tittelen Margrete, The Queen of the North, har premiere i Norge den 25. februar 2022.

Regissør Charlotte Sieling og teamet hennes har klart å lage en storslått, gripende og spennende episk film. 

Filmanmeldelse: Storslagent og episk drama som berører

<div class="col-md-12 margin-bottom-10">
<h3>Det vel anvendte uttrykket brød og sirkus ble skapt i romertiden av dikteren Juvenalis i det første århundre etter Kristi fødsel. Han rettet seg mot nedgangen i samfunnet, den romerske sivilisasjonens forfall og på hvordan de øvre klassene delte ut brød i kombinasjon med gladiatorkamper og underholdning.</h3>
<div>
Juvenalis mente at det var en måte å distrahere befolkningen fra å se samfunnsproblemer og aristokratiets maktmisbruk og overflod. Brød i kombinasjon med underholdning skulle dempe protester og kritiske røster. Underholdningen var ikke av en finstemt natur med tankevekkende og filosofiske betraktninger som var oppløftende for sjelen, men viste dødelig vold og groteske og dristige scener.
Publikum kunne gjennom underholdningen leve ut frustrasjon, sinne og nedtrykte følelser.
Det er paralleller i dagens samfunn der konkurranser, festivaler og andre underholdningsprogrammer sendes ut via ulike medier.
Programledere, artister og kjendiser har blitt allemannseie og har trådt inn i alles stuer.
Følelsene går for eller imot deltakere i forskjellige konkurranser, og spenning og drama blandes med avslørende situasjoner der tilskueren kan føle sympati og delaktighet. Mye av det vi kaller kultur i dag, består av denne slags form for arrangement. Med tanke på popularitet, så dannes det et behov og en etterspørsel. Massekulturen eller populærkulturen retter seg mot den brede allmennheten og får ofte stor plass i massemediene. De støtter hverandre på en måte som begge parter kommersielt vinner på. Lansering og reklame via medier er avgjørende for å nå ut og bli en aktør som får plass på scenen og i digitale fora.
Underholdning er et bredt begrep og kan inkludere alt fra gatekunst til scenekunst ved operahus.
Det kan handle om poesi utgitt i noen hundre eksemplarer eller en kjendisforfatters millionutgave. Historisk har det vært både komedie og moro parallelt med dramatikk og tragedie, og det har vært en scenekunst som har formet hele spekteret av livet. Men uansett hvor det er på seriøsitets-skalaen, har fremførelsen ofte hatt en underliggende tone med betraktning av livet og menneskenes forfengelige streben og forgjengelighet. Latteren har gjerne vært høy, men har samtidig vært med en moralsk sans som høres like høyt. Hvordan sammenligner vi vår samtidige underholdning?
<blockquote>Brød kombinert med underholdning skulle dempe protester.</blockquote>
Massekulturens underholdning har en tendens til å spille på følelser, men reiser sjeldent spørsmål eller funderinger av dypere slag. Hensikten med medieproduksjoner er å lokke til seg så mange seere som mulig og få dem til å bli værende fram til reklamen. I dette forsøket er alle midler tillatt for å holde på interessen. Fotballkamper på store arenaer er en underholdning i klasse med romerske gladiatorspill, men stort sett uten dødelig utgang. Massekulturens underholdning fremstår mer som Juvenalis sin beskrivelse av et samfunn i forfall enn som en produksjon inspirert av Shakespeares underfundige skuespill.
Enten du liker eller misliker massekulturens tilstelninger, er høyst personlig. Det viktige spørsmålet er hvordan det påvirker tilskueren til å bare konsumere populærkultur og hva målet med å produsere den store mengden underholdningskultur er?
Kultur som ikke først og fremst drives av kommersielle krefter, har mulighet til å ta opp spørsmål og formidle budskap som kan være kontroversielle eller på sidelinjen. De kan vekke tanker og følelser om eksistensielle spørsmål og gi innsikter som gir perspektiv på livet og samfunnet. I beste fall kan kultur være utviklende for individene og gi selvinnsikt og bevissthet og skape et menneske som tenker fritt og reflekterer selvstendig.
Å bare konsumere populærkultur utelukker opplevelsen av den store mengden kulturytringer som man kan få i små og store sammenhenger på de mest mangfoldige steder. Det er en risiko for at forståelsen og bildet av samfunnet og livet blir forenklet og stereotypt på en måte som snarere fordummer enn kultiverer tilskueren. Målet med å mate befolkningen med populærkultur ser ut til å være, i likhet med i romertiden, å ha kontroll og holde massene i sjakk. Det er et skremmende bilde. Derfor er det viktig å forstå kulturens muligheter og kraft og la den tjene menneskeheten på beste måte.
Kontakt journalisten: kristina.kleinert@epochtimes.se
</div>
</div>
&nbsp;

Kunst


Det vel anvendte uttrykket brød og sirkus ble skapt i romertiden av dikteren Juvenalis i det første århundre etter Kristi fødsel. Han rettet seg mot nedgangen i samfunnet, den romerske sivilisasjonens forfall og på hvordan de øvre klassene delte ut brød i kombinasjon med gladiatorkamper og underholdning.


Juvenalis mente at det var en måte å distrahere befolkningen fra å se samfunn

Leder: Kultur er et maktmiddel på godt og ondt

<h3>Tid er et viktig aspekt i kulturskaping. Å kunne mestre og kjenne seg fri i en kunstnerisk uttrykksform, krever tid og engasjement. Kulturen er tilgjengelig for alle som er interessert og nysgjerrig, og det er bare å forsyne seg av det dekkede smørbrød-bordet av kunst- og kulturskaping. Hvem som får utøve, og på hvilken måte, avhenger av hvor, og i hvilken familie man er født. Bor man i en storby finnes det ofte et stort tilbud, og vokser man opp i en familie der foreldrene er kunst- og kultur-interesserte, gir dette en naturlig og god inngang til aktiv kulturskaping.</h3>
Det finnes land der kultur står høyt i kurs, og der foreldre gjerne ønsker at barna gjøre karriere innen kultur. I Russland og Kina kan barn drilles fra tidlig alder, og det finnes i dag utallige videoklipp med tre- og fireåringer som spiller fiolin eller danser ballett på en måte som fører tankene i retning av såkalte vidunderbarn. For å være så dyktig i så ung alder, begynner barna å øve når de ikke er stort eldre enn en baby.
Innenfor scenedans-området har det eksplodert med konkurranser for unge rundt i verden. Ballett-variasjoner som tidligere ble fremførte av profesjonelle dansere, vises av barn ned i barnehagealder. I USA har det utviklet seg et konkurransemiljø som premierer teknisk virtuositet på en måte som gjør at dans som kunstnerisk uttrykk må stille seg bak prakt-oppvisninger. Det skal hoppes høyere og snurres mer, og det fører tankene i retning av dristige sirkus-nummer. På denne måten blir kulturen et speilbilde av samfunnet for øvrig; der byene vokser, husene blir høyere og de økonomiske hjulene snurrer raskere. Men er denne utviklingen noe som gagner menneskeheten, og barna som drilles av voksne?
Sverige har akkurat som de øvrige nordiske landene hatt et annet syn på barns utvikling og kulturskaping. Heller bredde enn elite, og barna i førskolealder får ofte prøve skapende aktiviteter i barnehagen på en rekke ulike måter. Det fins også foreldre som velger en fritidsaktivitet en gang i uken, eller som selv er aktive kulturskapere og lar barna være med på en upretensiøs måte.
Å begynne tidlig med kulturskaping kan ha mange fordeler og gi mange flotte opplevelser hos barn. Å utforske og skape er noen av menneskets positive egenskaper og finnes fra starten. Å gi unge mennesker en leken mulighet til å oppdage en verden av musikk, dans og billedkunst er en verdifull gave, som over tid kan utvikle seg til en stor interesse eller en profesjon.
Mange svenske kulturskoler har et svært begrenset undervisningstilbud til yngre barn i førskolealder. Det er oftest først i 8-årsalderen at sang- og instrumental-undervisningen begynner. Noen kulturskoler tilbyr undervisning for 4-åringer i fiolin etter Suzukimetoden, som går ut på at man kan lære seg å spille ved å lytte og herme. Målet er ikke å drive frem profesjonelle musikere. Musikken brukes som et middel for å utvikle hele barnets personlighet. Blant annet trenes konsentrasjonsevne og hukommelse, motorikken utvikles og evnen til å lytte forfines.
De 4-åringene som ikke vil spille fiolin må vente, til tross for at iveren og lysten til å spille, danse eller skape kan være stor. Dette er et sløseri med menneskets skaper- og oppdagertrang og begrenser barns utvikling.
En gyllen middelvei for å utvikle kultur, kunne være at kulturskoler gir alle barn mulighet til en første kontakt med kunst og kultur allerede fra 4-årsalder. Det kunne også tilbys sang- og instrumental-undervisning, for å gi næring til dem som tidlig viser interesse for et spesifikt område. Hvor mange unge talenter går glipp av sjansen fordi de ikke får den støtten og oppmuntringen de trenger? Kanskje et enda viktigere spørsmål er, hvor mange barn og unge får aldri sjansen til å oppdage kunst og kultur, og aldri skaper noe sammen med foreldrene eller besøker en kulturskole?
Å lære seg en kunstnerisk uttrykksform tar tid, det finnes ingen snarvei. Det tar mange år, og å få muligheten til å begynne allerede som barn er veldig verdifullt. I Sverige har vi muligheten til å utvikle sunne holdninger innen kultur, der glede og lyst kombineres med disiplin og målsetning på en respektfull og lekende måte for de yngste. Det som kreves for å utvikle Sveriges allerede gode kulturskoler er politiske beslutninger og ressurser, og først og fremst en forståelse av kulturens betydning for barns utvikling og trivsel.

Tid er et viktig aspekt i kulturskaping. Å kunne mestre og kjenne seg fri i en kunstnerisk uttrykksform, krever tid og engasjement. Kulturen er tilgjengelig for alle som er interessert og nysgjerrig, og det er bare å forsyne seg av det dekkede smørbrød-bordet av kunst- og kulturskaping. Hvem som får utøve, og på hvilken måte, avhenger av hvor, og i hvilken familie man er født. Bor man i e

Mening: De unge trenger tid til kulturskaping

<h3>I en miniserie i tre deler fortelles det om lyd, vibrasjoner og energi. Ulike tidsepoker og kulturer har beskrevet lyd på ulike måter. Vi tar del i forskningsresultatene fra Masuru Emoto og Argonne National Laboratory.</h3>
"Energi er vibrasjoner, for alt består av atomer, og atomer vibrerer i kjernen. I organisk masse kaller vi vibrasjonene for liv," skriver den japanske forskeren Masuro Emoto i boken The Hidden Messages in Water. Emoto var doktor i alternativ medisin, og hadde også en eksamen i internasjonale relasjoner ved Yokohama Municipal University. I USA oppdaget han mikroklyngeteknologi for analyse av vann og magnetisk resonans. I mange år forsket han på vann rundt om i verden.
I forbindelse med sine omfattende eksperimenter fant han at vannet avslørte sin sanne natur i frossen form. Gjennom sitt arbeide kunne Emoto vise at lyd og frekvenser påvirker vann, og at det dannes unike vannkrystaller avhengig av hvilken lyd eller hvilke ord vannet eksponeres for. Gjennom å fotografere det frosne vannet med en spesielt utviklet teknikk, trer det frem ulike mønstre.
Det han og hans forskerteam oppdaget, var at når vannet ble eksponert for klassisk musikk eller annen finstemt musikk med tydelige harmonier, dannet det seg vakre og geometriske vannkrystaller.
På den andre siden, når vannet ble utsatt for hardrock eller negative ord som uttrykte hat, blasfemi og krig, dannet det seg uregelmessige og kaotiske former. De ordene som dannet de vakreste vannkrystallene var "kjærlighet" og "takk".
Emoto og hans kolleger gjorde eksperimenter med forurenset vann og kunne påvise hvordan ord, og også bønn, kunne påvirke vannets krystallmønster og kvalitet. Det er mulig å lese om hans forskning blant annet i boken The Hidden Messages in Water.
Argonne National Laboratory ved USA's energidepartement (US Department of Energy), søker løsninger på viktige nasjonale problemer innenfor vitenskap og teknikk. De holder på med grunnleggende og tilpasset vitenskapelig forskning innenfor praktisk talt alle vitenskapelige emner.
Forskere ved laboratoriet har oppdaget en måte å bruke lydbølger for å levitere enkelt-dråper av løsninger som inneholder ulike legemidler.
Det akustiske apparatet bruker to små høyttalere for å lage lydbølger med frekvenser noe over hørbart nivå, omtrent på 22 HZ. Når de øvre og nedre høyttalerne er eksakt innstilt, danner de to sett med lydbølger som i sin tur skaper et fenomen som kalles en stående bølge. På visse punkter langs en stående bølge, kjent som noder, finnes det ingen overføring av energi i det hele tatt.
Fordi det akustiske trykket fra lydbølgene er tilstrekkelig til å bryte effekten av tyngdekraften, kan lette ting sveve når de blir plassert ved nodene. Det akustiske apparatet som jeg har sett avbildet er relativt lite, ca. 80 cm, så hvor stor effekt ville et større apparat ha? Denne forskningen er bare i startgropen, så det skal bli interessant å se hva som skjer fremover.
Nicola Tesla var en oppfinner og ingeniør som arbeidet med elektrisitet og energi. Mye av hans forskning var banebrytende og forut for sin tid.
Denne miniserien avsluttes med to av hans mange sitater; "Hvis du vil finne universets hemmeligheter, tenk på energi, frekvens og vibrasjoner." "Den dagen vitenskapen begynner å studere ikke-fysiske fenomener kommer den til å gjøre større fremskritt på et tiår enn i løpet av alle tidligere århundrer av sin eksistens."
Kristina I. Kleinert har en MA i Samtids- dansedidaktikk med spesialisering i koreografi, og har vært med å etablere danseskoler både i Sverige og utenlands.
Les <a href="http://www.epochtimes.no/kulturkronikk-toner-og-lyd-gjennom-historien-del-1">del 1</a> og <a href="http://www.epochtimes.no/kulturkronikk-toner-og-lyd-gjennom-historien-del-3">del 3</a>.

Musikk

Sfærenes musikk

I en miniserie i tre deler fortelles det om lyd, vibrasjoner og energi. Ulike tidsepoker og kulturer har beskrevet lyd på ulike måter. Vi tar del i forskningsresultatene fra Masuru Emoto og Argonne National Laboratory.
"Energi er vibrasjoner, for alt består av atomer, og atomer vibrerer i kjernen. I organisk masse kaller vi vibrasjonene for liv," skriver den japanske forskeren Masuro Emoto i b

Kulturkronikk: Toner og lyd gjennom historien - del 3

<h3>I en miniserie i tre deler fortelles det her om lyd og toner. Ulike tidsepoker og kulturer har undersøkt og beskrevet lyd på ulike måter. I dette avsnittet skal vi se på hvordan ulike skapelsesberetninger refererer til lyd.</h3>
Fortidens mennesker har brukt lyd for å skape eller rasere bygninger
Det finnes skapelsesberetninger som beskriver hvordan verden ble skapt med lyd. Innen hinduismen og buddhismen beskrives Aum, ૐ, som en hellig lyd. Aum anses i hinduismen som den helligste av alle stavelser, og den opprinnelige lyden i kosmos. Den symboliserer også universet og det guddommelige. Kosmos ble dannet av resonansen som fulgte da Aum ble uttalt.
Aum består av tre lyder med ulike betydninger: a står for skapelse, u for bevaring og m for oppløsning.  Lyden av Aum har en lang historie i Asia. Nå for tiden brukes Aum i vesten under yoga og meditasjon, og sies å stilne kropp og sinn.
I kristendommen er skapelsen beskrevet i Bibelen, i Det gamle testamentet. Den begynner slik: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, dypet var dekket av mørke, og Guds ånd svevet over vannene. Gud sa: La det bli lys! Og det ble lys."
Det var med andre ord gjennom tale Gud skapte verden. Det var gjennom ordet at skapelsen manifesterte seg.
Spesielle lyder har med andre ord blitt ansett som hellige, og har blitt brukt for å skape. Men, det finnes fortellinger der lyd også er blitt brukt for å ødelegge. I Josvas bok, i Det gamle testamentet kapittel 6,  kan man lese om ødeleggelsen av Jerikos murer; "Og syv prester skal bære de syv jubelbasunene foran arken; men på den syvende dagen skal dere marsjere rundt byen syv ganger; og prestene skal blåse i basunene. Og når det blåses i jubelhornet med forlenget tone, og dere hører basunlyden, skal hele folket utstøte et stort hærskrik; da skal bymurene falle, og folket skal dra inn over dem, hver og en, rett frem."
Med hjelp av ulike lyd-instrumenter har tibetanske munker påvirket stein og materie. Den svenske professoren Henry Kjellson, beskrev allerede for 60 år siden hvordan tibetanske munker kunne flytte stein. En kollega av Kjellson, dr. Linauer, hadde med egne øyne sett teknikken som ble brukt.
Dette skriver Kjellson i boken "Teknik i Forntiden": "Linauer fortalte meg at munkene hadde bygget høye fjell eller murer med tonebølger, som beskyttelse, rundt Tibet. Han var tilstede da et stort magasin ble bygget ved hjelp av lydbølger. Til dette ble det brukt to musikkinstrumenter og to reflektorskjermer."
I boken beskrives også annen teknikk som ble brukt rundt om i verden, for tusener av år siden. Det virker som dagens teknikk, og forståelsen av lyd som et verktøy som innehar fysiske krefter, er mindre avansert enn i fortiden.
Det finnes mye man kan lese om fortidens teknikker og forhistoriske sivilisasjoner på internett i dag, både vitenskapelige studier og hjemmesnekrede teorier. Det som alle synes å være enige om, er at det finnes veldig mye vi ikke vet, og at mye opplest og vedtatt forskning også er basert på antagelser og teorier. For den interesserte finnes det en hel del å studere, så kan man dra sine egne slutninger.
I neste ukes avsnitt skal vi se på ingeniøren og oppfinneren Nikola Teslas forskning om lyd, den japanske forfatteren og forskeren Masaru Emotos forskningsresultater, samt ta del i den USA-baserte forskningen til Argonne National Laboratory, om akustisk levitasjon.
Kristina I. Kleinert er dansepedagog med fokus på klassisk ballett. Hun har en MA i samtidsdans med spesialisering i koreografi. Hun har også en bachelor i teatervitenskap samt studier i bildeterapi.
Les <a href="http://www.epochtimes.no/kulturkronikk-toner-og-lyd-gjennom-historien-del-1">del 1</a> og <a href="http://www.epochtimes.no/kulturkronikk-toner-og-lyd-gjennom-historien-del-3">del 3</a>.

I en miniserie i tre deler fortelles det her om lyd og toner. Ulike tidsepoker og kulturer har undersøkt og beskrevet lyd på ulike måter. I dette avsnittet skal vi se på hvordan ulike skapelsesberetninger refererer til lyd.
Fortidens mennesker har brukt lyd for å skape eller rasere bygninger

Det finnes skapelsesberetninger som beskriver hvordan verden ble skapt med lyd. Innen hinduismen o

Kulturkronikk: Toner og lyd gjennom historien - del 2

<div class="col-md-3">
<div class="row margin-bottom-20 custom-margin-top-5">
<div class="col-md-12">
<h3 class="fb-share-button fb_iframe_widget" data-href="Kulturkronikan-Toner-och-ljud-genom-historien" data-layout="button" data-size="small" data-mobile-iframe="true">I en miniserie i tre deler tar vi for oss toner og lyd. Ulike tidsepoker og kulturer har beskrevet lyd på ulike måter. Vi vil undersøke lyd gjennom skapelsesberetninger, legekunst og ødeleggelsesvåpen fra en historisk synsvinkel.</h3>
</div>
</div>
</div>
<div class="col-md-9 article-content">
De fleste mennesker setter pris på, og lytter regelmessig til musikk. Melodier, harmonier og rytmer stimulerer og påvirker. De lydbølgene musikken består av går gjennom ulike former for materie og når øret.
Mennesker oppfatter lyd i området mellom 20-20 000 Hertz. Lyder med lavere frekvens enn 20 Hz kalles infralyd, og lyd med høyere frekvenser enn 20 000 Hz kalles ultralyd. Til tross for at mennesker ikke kan oppfatte all lyd med hørselen, så påvirkes kroppen av frekvenser. Det forskes på hvor mye og hvordan den påvirkes. Man vet at infralyd kan oppleves ubehagelig. Mange dyr hører bedre enn mennesker. Hunder for eksempel, hører frekvenser opp til 60 000 Hz. Uansett om vi hører lydene eller ikke, så går lydbølgene gjennom den fysiske kroppen. Lydbølger transporteres godt i vann, bedre enn i luft, og transporteres lett gjennom menneskekroppen som består av to tredjedeler vann.
Hvordan påvirkes vi av ulike lydbølger og frekvenser? Det som er tydelig for de aller fleste er styrken på lydnivået, om lyden er sterk eller svak. Ved 50 desibel (dB) snakker vi med hverandre med normal samtalestyrke, ved 100 dB er det ubehagelig for de fleste. Et alt for høyt lydnivå kan skade kroppen og være direkte livstruende. Da må nivået riktig nok være på 200 dB og oppover.
Lyd kan også være helsefremmende, i følge tradisjonell kinesisk medisin (TKM) og andre. Basert på teorien om de fem elementene jord, vann, ild, tre og metall, har TKM i løpet av tusener av år utviklet en avansert legekunst. I følge metoden har mennesker fem hovedsystemer for de indre organene: Hjerte, lever, lunger, nyrer og milt.
Hvert av disse fem systemene korresponderer med et av de fem elementene. Fortidens leger trodde at de kunne gjøre mennesker friske ved hjelp av musikk, fordi tonenes frekvens kunne harmonere med de fem elementene i kroppen. Kinesisk musikk består av et pentatonisk tonesystem, en skala som består av fem toner. I TKM handler det om å skape balanse mellom det som det er for mye av, og det som det fins for lite av i kroppen. Dette er en tilnærming basert på å prøve og oppnå en tilstand der mennesket lever i balanse og harmoni med himmelen og jorden.
Den greske matematikeren, filosofen og musikeren Pythagoras, skapte teorien om at sfærenes bevegelser skaper toner i perfekt harmoni med naturens orden. Han oppdaget det eksakte forholdet mellom tonehøyden for musikknoter og lengden på strengen som produserer den.
Sfærenes musikk inneholder det metafysiske prinsippet om at matematiske forhold uttrykker energikvaliteter, eller «toner», som manifesterer seg i ulike former og ulik lyd i proporsjonale mønster. Han mente at solen, månen og planetene avgir sine unike toner basert på deres bevegelse og omløpsbane i verdensrommet.
Gjennom årtusener har holdninger, kunnskap og erfaringer endret seg. I neste del vil vi se på hvordan forskjellige skapelsesberetninger refererer til lyd og hvordan fortidens mennesker brukte lyd for å skape eller rive bygninger.
Kristina I. Kleinert er dansepedagog med spesialisering i klassisk ballett. Hun har en MA i Samtids- dansedidaktikk med spesialisering i koreografi. Hun har også skrevet kandidatoppgave i teatervitenskap samt studier i bildeterapi.
Les <a href="http://www.epochtimes.no/kulturkronikk-toner-og-lyd-gjennom-historien-del-2">del 2</a> og <a href="http://www.epochtimes.no/kulturkronikk-toner-og-lyd-gjennom-historien-del-3">del 3</a>.
</div>




I en miniserie i tre deler tar vi for oss toner og lyd. Ulike tidsepoker og kulturer har beskrevet lyd på ulike måter. Vi vil undersøke lyd gjennom skapelsesberetninger, legekunst og ødeleggelsesvåpen fra en historisk synsvinkel.





De fleste mennesker setter pris på, og lytter regelmessig til musikk. Melodier, harmonier og rytmer stimulerer og påvirker. De lydbølgene musikke

Kulturkronikk: Toner og lyd gjennom historien - del 1

<h3>Ballett er en ordløs kunstform som er rik på skjønnhet. Den er en kulturarv i stadig endring og har et tidløst og grensesprengende språk. Den er en kulturskatt som er verdt å oppdage.</h3>
De som har fått muligheten til å oppdage ballett, fasineres og tiltrekkes av skjønnheten, kraften og magien. De klassiske danserne beundres for sin styrke og smidighet, og de veltrente og muskuløse kroppene vekker ofte forbauselse og respekt.
Ballett er en kunstform der kroppen gjennom bevegelser og gester formidler følelser, tanker og hendelser. Den er ordløs, men full av dansens språk. Den er innholdsrik og kan forstås av mennesker verden over. Akkurat som musikk og øvrige kunstarter, kan den berøre menneskenes indre og dypere plan og er både tidløs og grensesprengende.
Ballettens røtter finner man i de italienske fyrstedømmene på 1400- og 1500-tallet. Sammen med opera, musikk og teater oppstod overdådige kunstverk i ekte rennesansestil. Med inspirasjon i gamle fortellinger og myter ble guder og gudinner skildret i forskjellige former. Selv bibelske motiver og hendelser var på repertoaret. De danset i store klær og sko med høye hæler som begrenset bevegelsesfriheten.
Balletten var under utvikling, og på 1600-tallet fikk den en fremtredende plass ved de kongelige hoff. I begynnelsen var det bare menn som danset ballett, og det ble brukt ansiktsmasker for å skildre de ulike rollekarakterene. I 1661, under Ludvig XIV, ble Det franske danseakademi dannet. Da ble også fot- og armposisjonene som ble stildannende i løpet av historien, etablert.
I løpet av 1800-tallet hadde balletten en blomstrende periode på grunn av den romantiske balletten. Sylfiden og Giselle er to populære balletter fra denne tidsperioden. De kvinnelige danserne var i fokus og legemliggjorde dansen i hvite tyllskjørt og tåspiss-sko. De spesielle skoene gjorde det mulig for danserne å danse på tå og gav inntrykk av at hun svevde og var et overnaturlig vesen. Mange historier bygger på folkeeventyr om naturen og guddommelige skikkelser. Ifølge eventyrene kunne mange av disse vesenene fly. Tåspiss-skoene kunne skape en illusjon om at danseren hevet seg opp fra gulvet.
På slutten av århundret vokste det fram en ny form for ballett der dansen utmerket seg med tekniske bravurnummer som inkluderte vanskelige hopp og piruetter.  Mange helaftens balletter ble komponert i Russland av koreografene Marius Petipa og Lev Ivanov sammen med komponist Pjotr Tjajkovskij. Udødelige mesterverk, som Svanesjøen og Tornerose, lever ennå og er ofte operahusenes mest besøkte ballettforestillinger.
I årenes løp har balletten fortsatt å finne nye former og uttrykk. Koreografer, ballettmestere og dansere har sammen med komponister og en rekke fagfolk innen scenekunst skapt nye former og uttrykk. I dag har ballettdanserne utviklet seg til høyt presterende atleter som med sine kropper formidler historier eller abstrakte koreografier.
Ballett er en av de klassiske kunstformene der bevegelsene skaper linjer og geometriske formasjoner som gjenspeiler universets skjønnhet og harmoni. Når den er på sitt beste, kan den gi en stor skjønnhetsopplevelse. Med fargerike kostymer, vakker musikk og utsøkt formspråk kan tilskueren oppleve gripende og tidløse historier om kjærlighet, død og guddommelig kraft.
Kristina I. Kleinert har en Mastergrad i samtidsdans med spesialisering innen koreografi. Hun har vært med på å etablere danseskoler både i Sverige og andre land.

En kulturskatt som er verdt å oppdage

Ballett er en ordløs kunstform som er rik på skjønnhet. Den er en kulturarv i stadig endring og har et tidløst og grensesprengende språk. Den er en kulturskatt som er verdt å oppdage.
De som har fått muligheten til å oppdage ballett, fasineres og tiltrekkes av skjønnheten, kraften og magien. De klassiske danserne beundres for sin styrke og smidighet, og de veltrente og muskuløse kroppen