Filmanmeldelse: «Utvandrerne» berører tidløse problemstillinger

Utvandrerne. Et svensk/norsk samarbeid

Karl-Oskar og Kristina fra Duvemåla med barna på vei over Atlanteren til sitt nye hjemland i filmen «Utvandrerne». Foto: SF Studios
13. februar 2022

En nyinnspilling av filmen «Utvandrerne» har fokus på Kristina fra Duvemåla og berører eksistensielle spørsmål. Gjennom utmerket skuespillerinnsats og vakker fotografering skapes en tidløs og gripende historie.

Filmen Utvandrerne hadde verdenspremiere 1. juledag. Den er basert på Vilhelm Mobergs Emigrant-serie bestående av fire bøker. Bokserien ble sist filmatisert i 1971 og regissert av Jan Troell. 2021-versjonen er et samarbeid mellom norske Paradox og svenske SF Studios og ble skapt av en kvartett norske filmskapere, manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig, regissør Erik Poppe og fotograf John Christian Rosenlund.

Det er selvsagt ikke mulig å illustrere hele Mobergs litterære fortelling gjennom en 148 minutter lang film. Her har de skapt en egen versjon av forfatterens verk. Fokuset er på tanker og erfaringer hovedrolleinnehaver Kristina fra Duvemåla har. Gjennom kameralinsen følger vi hennes handlinger, og med hennes øyne ser vi hjemmet hun forlater og den nye verdenen hun møter. Poppe har sammen med filmteamet laget en gripende skildring av det fattige Sverige på 1800-tallet og immigrantenes utfordringer og motgang i Amerika. Det er en tidløs historie om folks drømmer og håpet om et bedre liv i et nytt land langt unna. Gjennom Kristinas tanker og følelser reflekterer filmen også savnet etter det velkjente og de som ble etterlatt. Det handler om røttene mennesket har til sitt hjemland.

Filmen begynner famlende. Dramaturgien og filmingen er ustø. Det er usikkert om dette er et bevisst valg eller om kvaliteten ikke holder. Men det treffer en nerve som legemliggjør fattigdom og den elendige hverdagen i Småland der jordene er steinete og små. Kristina og mannen Karl-Oskar bor på et lite småbruk og sliter med å få mat på bordet til familien. Karl-Oskar drømmer om et annerledes og bedre liv og overtaler kona til å emigrere til Amerika. Motvillig følger hun med.

Kristina spilles med stor dyktighet og innlevelse av Lisa Carlehed. Med små nyanser klarer hun å formidle hele følelsesregisteret. På en troverdig måte skildrer hun Kristinas beherskede ro, så vel som blandede følelser og evner å kombinere sårbarhet og styrke i en og samme person. Gjennom blikk, ansiktsuttrykk, kroppsspråk og tale skaper hun en levende skildring av en kvinne som kjemper for seg selv og familiens overlevelse.

Hovedpersonen Kristina fra Duvemåla spilles av Lisa Carlehed. Foto: SF Studios
Kristinas ektemann Karl-Oskar spilles av Gustaf Skarsgård. Hans fremstilling av Karl-Oskar er gripende og overbevisende. Med stor profesjonalitet og tilstedeværelse legemliggjør han Kristinas ektemann, og sammen med Carlehed skaper han en spennende dynamikk som gjenspeiler karakterenes gjensidige og omtenksomme kjærlighet.

En motpol til det hardtarbeidende ekteparet er den prostituerte Ulrika som spilles av Tove Lo. Utstøtt og ydmyket i Småland vil hun starte et nytt liv i landet på den andre siden av Atlanteren. Lo skildrer Ulrika med pondus og skaper en hardnakket kvinne som kjenner sin egen verdi, til tross for sine erfaringer. Når Kristina bøyer seg for presten og prestekonens fordømmelse, står Ulrika opp for medmenneskelighet. Det er klisjéaktig og forenklet, men med skuespillernes innsats blir filmen en historie om ekte kjærlighet og vennskap.

Det er en tidløs historie om folks drømmer og håp om et bedre liv.

Prestekonen spilles av Sofia Helin på en utmerket måte. Hun klarer å skildre prestekonens smigrende vennlighet og skjulte falskhet med virtuositet.

Etter den vage innledningen har fotograf Rosenlund skapt en pittoresk skjønnhet med kameraet sitt. Talende nærbilder avløses av et panorama med storslått og vakker natur. Kristinas følelsesmessige skiftninger og nye utfordringer visualiseres på en utsøkt måte, og det skapes en form for nordisk fotografering som gir filmen en sterk karakter.

De dyktige barneskuespillerne er viktige for helhetsinntrykket og bidrar med autentisitet og energi. Kerstin Linden som Lill-Märta, gjør en fin og livlig karakter, og hennes nærvær og fortellende blikk er slående sterkt.

Denne samtidsfilm-produksjonen har lykkes meget godt med å formidle de tøffe levekårene på 1800-tallet samtidig som tidløse eksistensielle problemstillinger belyses. Et minus i margen er språkbruken. Skuespillerne snakker ikke smålandsk, det er vel og bra, men ordforrådet og uttrykkene stemmer ikke med resten av det tidstypiske miljøet. Dette skaper en dissonans i den ellers gode produksjonen.

Filmen er først og fremst et kvinneportrett som berører problemstillinger som er like aktuelle nå som da. Gjennom Kristina og Karl-Oskars felles liv skildres også samlivet mellom menn og kvinner og deres ulike roller og forskjeller som mennesker.

Et lite epletre fra Sverige er med i store deler av filmen. Det ble plantet i jorden i det nye hjemlandet og fikk godt stell. Endelig bærer treet frukt. Mot slutten av filmen føler Kristina at hun har funnet et hjem. Dette kan tolkes som at Kristina i løpet av sitt liv har fått mulighet til å tenke og granske seg selv og i denne prosessen fått innsikt og modnet som menneske. At hun har kommet hjem, kan bety at hun har funnet fred med seg selv etter en lang ytre og indre reise.

Kontakt gjerne journalisten: [email protected]

Fakta

Film: Utvandrerne

Verdenspremiere: 25. desember 2021

Spilletid: 148 minutter

Produsent: Fredrik Wikström Nicastro/ SF Studios Sverige

Nomineringer: 7 til «Guldbaggegalan» 2022

Rolleliste:

Kristina: Lisa Carlehed

Karl-Oscar: Gustaf Skarsgård,

Ulrika: Tove Lo

Judith: Sofia Helin

Karakter: 4 av 5