Faren min begynner å nærme seg hundre. Han har levd et forholdsvis godt liv. Nå har han bodd på et aldershjem en tid og har begynt å klage. Han trives ikke, noe han sier hver gang jeg kommer på besøk. Det er noe som gnager inni ham. Her en dag tok jeg ham med ut i rullestolen. Vi satte oss i et drivhus og pratet. Vi snakket om livet etter døden og om det finnes noe bortenfor det jordiske og om flerdimensjonale virkeligheter. Han er ingeniør og en jordnær person og har ikke tidligere vist noen interesse for åndelige samtaler. Men nå var han interessert og virket å være fornøyd med å prate en stund. Jeg tror at min far holder på å oppsummere livet sitt og gjør seg klar til å forlate denne verden. Han er på vei til en virkelighet som er ukjent for ham, noe annet. Å få samtale om åndelige spørsmål ser ut til å være viktig for ham i prosessen, men ingen ser ut til å snakke om disse spørsmålene på aldershjemmet.
Det ser ut som vi unngår å snakke om de virkelig viktige spørsmålene.
Jeg lurer på hvorfor vi allment prater så lite om åndelige spørsmål. Det virker som vi vil unngå å snakke om de virkelig viktige spørsmålene, de som berører meningen med eksistensen. Hvorfor har det blitt forholdsvis enkelt å prate om de mest intime delene av kroppen vår, samtidig som det som berører eksistensielle spørsmål, er privat?
Da jeg skrev min kunstneriske masteroppgave, ville jeg skrive om sjelens uttrykk i scenekunstens dans. Jeg ble imidlertid informert om at uttrykk som sjel og ånd ikke kunne brukes i det skriftlige arbeidet. Det stemte ikke overens med den vitenskapelige tilnærmingen som kun bruker anerkjente termer og begreper. Men hvordan kan vi komme videre i utforskningen av livet hvis vi bare bruker konsepter som vitenskapen har verifisert? Å utforske noe bør jo innebære å studere ukjente fenomener eller et kjent fenomen med nye innfallsvinkler? Ellers blir vi vel stående i samme startposisjon og begrenses av de konseptene og rammene vi allerede har funnet?
Teorier brukes innen ulike fagområder som redskap for å undersøke og beskrive virkeligheten. Charles Darwins innovative teorier ble publisert i verket «Om artenes opprinnelse». Det er teorier som sier mye og som anvendes innen vitenskapens verden, men er det hevet over enhver rimelig tvil at den utgjør hele bildet? Så hva er det som hindrer oss i å bruke begreper som sjel og ånd? De kan sees som arbeidshypoteser, så vel som teorien om naturlig utvalg.
For en tid siden intervjuet jeg en artist. Personen fortalte om sin interesse for åndelige spørsmål, men forklarte at det ikke var mulig å snakke om det i intervjuet. Det kunne nemlig påvirke karrieren negativt.
I løpet av årene har jeg hatt det privilegiet å intervjue et stort antall kulturutøvere og ledere innen kulturområdet. De har vært velutdannede og dedikerte. Jeg har lært mye og er takknemlig for hver person jeg har fått mulighet til å møte. Selv om de var kunstneriske og frittenkende mennesker, var de aller fleste uvant med å prate om åndelige spørsmål.
Innen fysikk og filosofi diskuteres flerdimensjonal virkelighet. Det er teorier om flerdimensjonal tid og om romdimensjoner. Det vi omtaler som åndelig, kan godt være en virkelighet i en annen tidsdimensjon. Vi kan ikke utelate dette, fordi vi helt enkelt ikke vet. Det virker rimelig og høyst rasjonelt å gå ut fra at det er mer å oppdage og at vi risikerer å bli begrenset av både våre vitenskapelige konsepter og av de måleinstrumentene som er utviklet basert på nåværende antakelser og teorier.
Hvordan man opplever virkeligheten, forandrer seg som regel med tiden. Som min far som var fascinert av å fly da han var ung. Interessen handlet om flyets mekanikk og det å kunne manøvrere flyet i luften. Han likte å føle seg fri da han fløy. Nå vil far være fri igjen, men denne gangen i sinn, kropp og sjel. Han vil ikke la seg begrense av de mer formelle og praktiske kunnskapene som han har tilegnet seg gjennom livet. Han ønsker å tenke fritt for med selvtillit eventuelt møte en ny virkelighet.
Kontakt journalisten: [email protected]
