Sesong for fuglesang

Bofink. Foto: Martin Kunz. Licens cc-by-sa 3.0
11. mai 2025

Når vi går i skogen på denne årstiden, er luften fylt av vakker sang i alle tonearter fra et mylder av sangfugler. Ofte er de vanskelig å se, men du kan ikke unngå å høre dem.

Noen kjenner jeg igjen, som bokfinkens tsitsitsitsjatsjatsoritiu-tsiptsiptsip.  Faren min kjente igjen mange flere og kunne umiddelbart høre hva som rørte seg i skogen. Selv måtte jeg jukse og bruke en app på telefonen for å identifisere alle, utenom de aller vanligste.

Alle jordens 11.000 fuglearter har fått navn. Noen av navnene henviser opplagt til hvor de kommer fra, som rødstrupen med sitt røde bryst eller løvsangeren som synger i løvverket. Mange navn er onomatopoetiske, som hermer etter lyden, som ravn og kråke. Ravnens korrr-korrr-korrr tar man ikke feil av og heller ikke kråkas kraaa-kraaa.

Andre fugler har navn som det er vanskeligere å tolke. Stæren har hatt navnet i uminnelige tider. Navnet kan spores til proto-indoeuropeisk, men det er uklart hva det står for. Svanen har også like gamle aner fra protoindoeuropeiska swenh₂-, men i dette tilfellet er det ganske klart at det har noe med sang å gjøre. Det engelske ordet "sound" er en språklig slektning av svane via latin, "sonus". En sangsvane er altså  "smør på flesk".

Svanene illustrerer et annet mønster, nemlig at mange fuglearter har et prefiks som er forståelig (sang-, pukkel-) mens suffikset (etterstavelsen) er eldre og vanskeligere å tolke. Blåmeis, låvesvale, sildemåke, grønnfink, gråspurv, svarttrost, havørn og mange andre hører til her.


Les mer

Gurkemeiens fantastiske helseeffekter. Ha den i din latte eller i barnas smoothie

Gurkemeie har svært sterke betennelsesdempende egenskaper og er god å blande i både kalde og varme drikker. Foto: Shutterstock

Persille er mer enn bare pynt

I romertiden ble persille brukt som en medisinplante.


Svale kan spores fra protogermansk swalwǭ, men betydningen er ukjent. Måke kan spores fra protogermansk maiwaz. Begge to kan være lån fra andre språk, noe som er spesielt plausibelt for måke, fordi det i det proto-indoeuropeiske hjemlandet, langt fra havet, ikke var mange måker. Germanerne kan ha lånt navnet fra folk som bodde ved Østersjøen da de kom dit. Ordet sel kom til de germanske språkene på denne måten.

Finke, derimot, kommer fra det proto-indoeuropeiske (s)pingos som allerede den gang, for mer enn 5000 år siden, betydde bokfink. Bokfinken er for øvrig en bøkefink som trives i bøkeskog. Spurven har også blitt kalt spḗr siden urindoeuropeisk tid, på samme måte som trosten har blitt kalt trosdos og ørnen h₃érō. Dette forteller oss noe om hvilke fugler som fantes i det proto-indoeuropeiske hjemlandet.

Sverker Johansson. Lingvist: [email protected]

Ad i artikkel – AdSense
AD