Noen ganger definerer jeg begrepet «helt» ut fra hva jeg er, for å opphøye meg selv. Noen ganger bruker jeg andres merkelige synspunkter for å påpeke at det i alle fall ikke er meg.

Jeg står i mitt fremtidige anneks og isolerer taket. Jeg satser på en tykkelse på 315 millimeter. Det anbefales minst 240 millimeter for anneks som kan bygges med en forenklet byggemelding til kommunen, mens det anbefales 400-500 millimeter for såkalte «passivhus». «Passivhus» skal være de mest miljøvennlige og har det laveste energiforbruket. Jeg føler meg litt som en miljøhelt. Jeg bruker ganske mye ekstra tid til å isolere skråtaket til en energivennlig standard som overgår anbefalingen.

Jeg er en miljøhelt som presser 480 kg isolasjon av steinull inn i taket på annekset på 44 kvadratmeter. Hvor miljøvennlig er egentlig denne steinullen? Hvordan er den produsert? Jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg vil føle meg som en miljøhelt.

Sverige har et enormt energibehov. Samtidig legger vi ned atomreaktorer i en kamp for alt som er fornybart. Vi føler oss som miljøhelter, samtidig som vi starter opp oljekraftverket i Karlshamn. USA skal bytte ut alle føderale biler til elbiler. Det kjennes så bra ut, miljømessig. Det krever likevel at alle de kasserte bilene havner et eller annet sted, kanskje kasseres. Hva er miljøkonsekvensene av produksjonen av de nye elbilene? Er det miljøvennlig eller føles det bare slik?

Nå høres jeg ut som en gammeldags teknofobisk gubbe. Det er delvis sant, selv om tittelen gubbe kanskje får vente noen år til. Men uansett hva jeg er, så er dette fenomenet interessant. Vi er i stor grad drevet av følelsene våre og det vi tidligere har investert tiden i. Jeg har vært interessert i våtgass, en energiform som bare gir vann som utslipp. Her har jeg undersøkt og investert, skapt meg en visjon og forherliget den. Dette er for meg fremtiden!

Det er her jeg har forsket og investert, skapt en visjon og forherliget. Dette er fremtiden for meg.

Les mer

Det jeg må innse i alt dette, er at andre har gått gjennom den samme prosessen når det gjelder elbiler. Disse har jeg bare undersøkt med skepsis. Og visst er det slik vi gjør. Vi undersøker det vi liker, med engasjement og velvilje for etterpå å undersøke det vi ikke liker med skepsis og mistro. Ser vi problemer eller muligheter? Alt handler egentlig om vår egen innstilling, våre forutinntatte meninger, vår vilje til å tro eller ikke tro.

Jeg har i det siste øvd meg på å la være å dømme. Bare å iaktta, uten å ta parti. Jeg blir formidleren som har vanskelig for å forme et eget syn på saken, fordi jeg forstår andre for godt. Jeg tenker på Navid Modris program, «Hur kan vi». Det er et diskusjonsprogram der han inviterer personer med ulike synspunkter for å forstå dem. Det er ikke et debattprogram, det er en diskusjon, en diskusjon der helt ulike synspunkter møtes, og man forsøker å forstå hverandre. Fokus er på å forstå, ikke på å debattere.

Navid er andre generasjons innvandrer. Navid har noen ganger virkelig vakt min interesse. Han donerer nesten 50.000 kroner til Musikkhjelpen for å få møte Jimmie Åkesson (en svensk politiker som siden 2005 har vært partileder i det innvandringskritiske partiet  Sverigedemokraterna, red.anm). I en av episodene forteller Navid om hvor nervøs han var for å møte Åkesson. Navid er tross alt en person som Åkesson mener ikke skal bo i landet. Eller vil han det? Han legger forestillingene bort og tar en runde golf; ikke for å debattere, men for å forstå.

Miljødebatten i verden er av og til hard. Det settes høye mål for landene, samtidig som Kina bygger i u-land en langsiktig avhengighet av kullkraft på den såkalte «Silkeveien». Vi bygger ut fornybar energi og hyller vindkraft, samtidig som det virker som ingen vil ha dette i nærheten. «Alle» var sinte på Trump for hvordan han håndterte flyktningepolitikken, men plutselig virket det som det ble enda verre under Bidens styre. Hva vil Trump gjøre nå i en ny periode?

Vi bygger identiteten på våre synspunkter og handlinger. Hvem vi skal like. Hva vi skal like. Hva som er rett og hva som er galt. Vi avskyr ytterligheter, samtidig som vi anvender oss av disse for å skape et bilde av at det er vi selv som har rett og er gode. Vaksinemotstandere, klimamotstandere, rasister, høyreekstreme, venstreekstreme. Skjellsordene er mange når vi strever etter å skille det gode fra det onde.

Misforstå meg rett her. Det fins ondskap i verden, og det fins godhet. Men det fins også en kraft inni oss som vil påføre våre politiske motstandere en dårlig karakter for å sette oss selv i et godt lys. Kanskje vi burde øve på å dømme mindre og forstå mer? Kanskje burde vi også finne vår egen «Jimmie Åkesson» og utfordre ham til en runde golf?