Serie: Ødeleggelsen av litteraturen i øst og vest - del 34

Artikkelserie: Hvordan kommunismens spøkelse styrer verden

En illustrasjon fra Homers "Illiaden" fra antikkens Hellas som viser Thetis som bringer rustningen til Akilles. Foto: Kean Collection/Archive Photos/Getty Images
11. desember 2022

Tidligere deler av denne artikkelserien har tatt opp hvordan kommunismen på ulikt vis har spilt rollen med å undergrave den tradisjonelle kunsten og dermed den menneskelige moralen. I dette avsnittet tar vi opp den kommunistiske innflytelsen på litteraturen. I likhet med andre fenomener har det tatt forskjellige former i øst og vest.

(Les del 33 - eller start med del 1)

Litteratur er en spesiell kunstform som anvender språket til å videreformidle den guddommelige visdom som menneskeheten har fått, og for å fortelle om menneskenes viktigste livserfaringer. "Illiaden" og "Odysséen" beskriver den komplekse historien rundt den trojanske krigen og maler et beskrivende portrett av guder og mennesker. Dygder som mot, generøsitet, visdom, rettferdighet og måtehold som hylles i de episke verkene, ble en viktig kilde til verdisettingssystemet hos grekerne og i forlengelsen hele den vestlige sivilisasjonen.

Fordi litteratur har så stor påvirkning på menneskene, har onde krefter kontrollert personer, spesielt mennesker på villspor som søker berømmelse og rikdom, til å skape og spre litterære verk som sprer kommunismens ideologi, bakvasker tradisjonell kultur, ødelegger moralen og sprer pessimisme, passivitet og en følelse av meningsløshet. Litteraturen har blitt et av de kommunistiske elementenes hovedverktøy for å kontrollere verden.

Litteraturen har blitt et av hovedverktøyene til de kommunistiske elementene for å kontrollere verden.

I løpet av Sovjetunionens og Det kinesiske kommunistpartiets historie ble de intellektuelle instruert til at de med hjelp av tradisjonelle teknikker skulle beskrive proletariatets liv og begreper som klassebevissthet for å forklare partiets ideologi og politikk. Hensikten var å hjernevaske allmennheten. Dette førte til mange litterære verk, som de sovjetiske romanene "Jernstrømmen" og "Hvordan stålet ble herdet", men også de kinesiske kommunistiske verkene "Ungdommens sang" og "Solen skinner på elven Sanggan" som alle hadde en enorm gjennomslagskraft.

Kommunistpartiene kaller denne slags litteratur for "sosialistisk realisme". Mao Zedong beskrev funksjonen til denne slags litteratur som at den "tjente arbeiderne, bøndene og soldatene" og "tjente proletariatet". Denne typen litteratur hadde som mål å innpode mennesker med ideologi og er godt utforsket. Men de metodene som kommunismen bruker ved hjelp av litteraturen, ødelegger menneskeheten og er ikke begrenset til bare dette.

Bruk av litteratur for å ødelegge tradisjoner

Et viktig skritt i ødeleggelsen av menneskeheten har vært å kaste skitt på den tradisjonelle sivilisasjonen som det guddommelige har gitt menneskeheten. Både i Kina og i Vesten har kommunismen brukt de intellektuelle med moderne tankegang for å fremme verk som forvrenger eller forsøpler tradisjonell kultur.

I Italia publiserte poeten Marinetti i 1909 "Det futuristiske manifestet" der han krevde en total avvisning av tradisjon og hyllet maskineri, teknologi, hastighet, vold og konkurranse. Den russiske poeten og kommunisten Vladimir Majakovskij publiserte "En ørefik til den offentlige smaken" i 1913, der han også uttrykte sin vilje til å fjerne seg fra tradisjonell, russisk litteratur.

Under "Ny kultur"-bevegelsen i Kina på 1910- og 1920-tallet ble forfatteren Lu Kun kjent for sine rasende angrep på tradisjon og sin avvisning av Kinas tidlige historie. I sin første roman "En dåres dagbok" forklarte hovedpersonen at hele Kinas historie kunne sammenfattes med to kinesiske tegn: "En mann som spiser". Lu Kun ble hyllet av Mao Zedong som "den største og modigste fanebæreren i den nye kulturrevolusjonen" og "kommandør i Kinas kulturrevolusjon". Mao sa også: "Den veien han valgte, var akkurat den veien som er Kinas nye nasjonale kultur".

Feiringen av det stygge og grusomme som "realisme"

I dag bruker mange intellektuelle og kunstnere litteratur og kunstverk for å beskrive ting eller hendelser som er onde, underlige og skremmende, fordi de påstår at de bare viser tingene slik de er.

Tradisjonell kunst formidler harmoni, eleganse, klarhet, samhold, anstendighet, balanse, allmenngyldighet og ideal, noe som krever bevisste valg. Ifølge moderne kunstnere er disse kunstverkene ikke autentiske. Dette er ikke kunstens opphav og bør ikke være dens funksjon. Kunst har sitt utspring i hverdagen, men den må heve seg over hverdagen for å gi både glede og utdanning. Kunstnere må derfor gjennom hele den kreative prosessen velge ut, forfine og bearbeide det som de ønsker å skildre. Å fokusere blindt på "realisme" i denne betydningen begrenser livet og kunsten. Hvis denne typen av absolutt realisme er kunst, så er alt som alle ser og hører, kunst. Hvorfor skal man i så fall anstrenge seg for å utdanne kunstnere?

En statue av den kinesiske sosialisten Lu Kun foran et maleri som viser Stalin og Mao som møtes. Fra en utstilling i Chongqing i Kina i 2006. Foto: China Photos/Getty Images

Bruk av litteratur for å ødelegge moralen

Begrep som "å uttrykke sitt sanne jeg" eller "strømmen av bevissthet" har blitt brukt for å forlate den tradisjonelle moralen. Et eksempel er den franske poeten og kommunisten Andrè Breton som i "Det surrealistiske manifestet" definerte sin nye litteratur slik: "Psykisk automatisme i sin reneste form der man forsøker å uttrykke verbalt gjennom det skrevne ordet eller på en annen måte, selve tankens funksjon. Diktert av tanken i fravær av noen kontroll av fornuften, frigjort fra alle estetiske og moralske hensyn."

"Strømmen av bevissthet" og surrealismens "automatskrift" er nært beslektede begreper. Under påvirkning av Sigmund Freuds psykopatologi begynte noen forfattere i Vesten å eksperimentere med strømmen av bevissthet i skrivingen fra begynnelsen av 1900-tallet. Denne typen skriving har ofte enkle historier og fokuserer i stedet på de indre og private tankeprosessene til mindre karakterer (antihelter) gjennom fortellinger komponert av fritt flytende tanker.

Menneskene bærer potensialet for både godhet og ondskap. Man bør vie livet sitt til å høyne sin moralske standard gjennom selvkontroll og kultivere dygd. I dagens samfunn viser mange mennesker fram sine usunne tanker og begjær for allmennheten, noe som i praksis er å forgifte samfunnet.

Hvis man fornekter kunstens moralske ansvar, åpner man døren for umoralen.

Menneskets mørke side slippes løs i "kritikk" og "protester"

Forfattere og kunstnere i vesten har under påvirkning av antitradisjonelle stemninger kommet til å se alle lover, regler og moralkoder som begrensninger og undertrykkelse. De ser problemene i vårt moderne samfunn og svakhetene i den menneskelige naturen. I stedet for å håndtere dem rasjonelt, kjemper de for ekstrem individualisme gjennom kritikk og protest der de klamrer seg til sine personlige ønsker.

De uttrykker sin såkalte motstand på en avsporet måte og styrker faktisk sin mørke side gjennom å fråtse i hat, latskap, begjær, lyst, aggresjon og søking etter berømmelse. Å løsne på de moralske begrensningene vil ikke løse noen sosiale problemer. Tvert imot kan de til å med gjøre dem verre.

Under den såkalte motkulturen på 60-tallet ble den amerikanske poeten Allen Ginsberg en representant for beat-generasjonen. Han hylles også i dag av dem som vil gjøre opprør mot samfunnet. Diktet hans, "Howl", beskriver ekstreme livsstiler og mentale tilstander som alkoholisme, promiskuitet, stoff, homoseksualitet, selvskading, prostitusjon, ekshibisjonisme, mishandling, tyveri, å streife rundt og galskap. "Howl" har blitt en litterær klassiker og inngår i utallige litterære samlinger. Ginsberg var åpen kommunist da han var ung og sa at han ikke angret på det. Fidel Castro og andre kommunistdiktatorer var hans idoler, og han talte både for homoseksualitet og pedofili. Ginsberg er en tydelig manifestasjon av den koblingen som finnes mellom kommunisme og ekstrem individualisme.

Pornografi og dehumanisering

Fra begynnelsen av 1900-tallet har seksuelt, frittalende materiell begynt å komme inn i litterære verk. Mange verk som ansees som klassikere, er fulle av dette. Mange bokanmeldere og litteraturvitere har gjennom å hylle slike pornografiske verk som kunstneriske mesterverk, faktisk forlatt sitt samfunnsansvar.  Mye av tradisjonell moral bygger på selvbeherskelse og begrensninger i relasjon mellom to kjønn. Hvis man bryter disse begrensningene, uansett hvilke tilsynelatende edle motiver man har, undergraver og ødelegger man moralen.

De siste årtiene har kulturen blitt stadig mer forvirret og ulike typer sjanger-fiksjoner har spredt seg. Her fokuseres det på spenning, skrekk og det overnaturlige. Dette åpner døren til fordervelse og dehumanisering av mennesket.

Det er et uttrykk som lyder slik: "Et metertykt islag skapes ikke av en enkel kald dag". Det har tatt lang tid, med påvirkning fra mange ulike litterære felt, for litteraturen å synke ned i og at den kan brukes som et redskap for ondskapen. Allerede under romantikken begynte litteraturen å ta inn stadig mer av menneskelivet, og man begynte med dette også å interessere seg for onde og bisarre fenomener som galskap og ekstreme sinnstilstander og presentere dette for allmennheten.

Realismen hevder at man viser virkeligheten når man uttrykker menneskenaturens dårlige sider. Noen verk la vekt på avsporede tanker og oppførsel. En kritiker kalte realismen for "romantikk som kryper på alle fire". Naturalismen skyldte på den menneskelige moralens forfall i det sosiale miljøet og genetikken og fjernet dermed individets ansvar. Estetismen ønsker å se "kunst for kunstens egen skyld" og hevder at kunsten bare skal gi stimulering og at den ikke har noe moralsk hensikt.

Men all kunst har subtile, dype og langvarige effekter på ens moralske syn. Hvis man fornekter kunstens moralske ansvar, åpner man døren slik at umoralen kan komme inn.  Vi kan ikke fornekte at ulike litterære skoler har frembragt verk av høy kvalitet, men de er blandet sammen med onde verk. De har på dette viset banet veien for kommunismens ideologi med å ødelegge menneskeheten ved hjelp av litteratur.

Når man skriver, reflekteres ens moral og sinnstilstand i verket. Når menneskehetens moral er i nedgang, dominerer forfatterens negative sinnstilstand. Dette har skapt utallige verk som i stedet for å forsøke å ta fram menneskets godhet, drar dem ned mot avgrunnen.

Les del 35.

Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.