Når bjørken nettopp har fått museører, når blåveisen og hvitveisen pryder marken og når fuglene synger sin vårsymfoni i skogen, drar vi ut på oppdagelsesferd i Carl von Linnés fotspor.
Linnés berømte plantevandring (gjentatte ekskursjoner med studenter i Uppsala) var svært populær. Samtidig var dette et modig pedagogisk grep blant 1700-tallets stramme professorer.
– Han ble kjent som en lærer som inviterte studentene til å oppdage og ta del i naturen i stedet for bare å forelese. Han mente at de måtte kle seg komfortabelt og at de skulle være ute og gå i naturen. Men dette ble sett på som kontroversielt, sier Erika Hedberg, som er naturveileder ved museet Biotopia i Uppsala, en av dem som arbeider med Linné-stiene.
Vandringene ble foretatt på slutten av vårsemesteret og ga studentene mulighet til å oppdage ulike naturtyper i løpet av vårens mange faser. I dag går vi i deres fotspor på de åtte Linnéstiene; rekonstruksjon av de opprinnelige naturvandringene. På grunn av byens utvikling har noen strekninger blitt litt justert.
Gottsunda-vandringen som er den første av de åtte stiene, starter i Stadsskogen og strekker seg sørover gjennom Hågadalen til Vårdssæter gård og Vårdsæter-badet, en strekning på litt over åtte kilometer. Linné bestemte undervisningsopplegget med mål at studentene skulle få oppleve samme naturtyper i sesongens ulike faser. "En lund i begynnelsen av våren er ikke lik en lund på slutten av våren", forklarer Erika Hedberg.
– Hvis de, som student, gikk alle vandringene, ville de se så mange arter i blomstring som mulig.
Turene i naturen varierer mellom 5,6 til 16 kilometer. På Linnés tid samlet de seg i forkant av alle naturvandringene, utenom en, om morgenen på ulike steder langs bygrensen. Gottsunda-vandringen begynte ved Fjärdingstullen i Den engelske parken, nedenfor slottet.
– Startpunktet var ved bygrensen, men den ser vi ikke idag fordi byen har vokst så mye. Linné gikk hele vandringen på landsbygda. I dag går en stor del av vandringene i naturområder inne i byen.
Hun understreker at stiene er nøye utformet for å gi en naturopplevelse gjennom byen.
Jumkils-vandringen ligger imidlertid et stykke utenfor Uppsala.
– De ble kjørt dit med hesteskyss og overnattet hos bønder i landsbyen.
– Hva setter du mest pris på med Linné-stiene?
– At man begynner i byens larm med biltrafikk, syklister og fotgjengere for så å følge de grønne lommene i byen og komme ut i naturen. Det gir en fin følelse, og man trenger ikke å gå langt for å komme inn på en sti.
Vi som vandrer i dag, innleder vår plantevandring i Gottsundensis i Stadsskogen og må forestille oss hvordan Linné samlet moltebær i myren i Norby, som idag er bebygget.
Stien er godt merket med skilt og blå stolper med Linnés profilbilde. Informasjonsskilt langs vandringen forteller om da og nå og gir tips om hva vi bør se etter.
Vi tar oss tid til å se på omgivelsene med nysgjerrige øyne. De små grønne prikkene på kvistene gjør formen på grenene tydelig. Blåbærriset gjør seg klar til å springe ut. I et myrområde finner vi en bestand av skavgras. Lange mørkegrønne pinner av skavgras støtter seg på hverandre. Stenglene føles ru - ruheten kommer av et høyt innhold av silisium. Skavgras kalles også skuregras og kan brukes til å skure stekepanner og polere metall.
Snart forlater vi Stadsskogen og kommer til Norby soldattorp. Der møter vi stien der Linné gikk i sin tid. Før han og studentene hans kom hit, hadde de gått på oppdagelsesferd ved "Norby helvete", som var det folkelige navnet på Norby myr. Der fant de blant annet skjørbuksurt, tyttebær, storkenebb, hylleblomst og røsslyng.
Byen Norby ser en skriftlig nevnt fra 1294. På Linnés tid lå det seks gårder langs bygdeveien. Deretter kom soldattorpet der soldaten og familien hadde en tomt med sauefjøs og plass til kjøkkenhage. I dag er Norby en urban bydel, og vi kan bare forestille oss hvordan stedet var utenfor byen.
Vi følger merkingene inn på et beite. Vi ser ingen dyr på engen og steller i stand lunsjen vår på en steinhelle over Hågadalen. Gulspurven teller til syv, og duene kjenner vi igjen på deres kro-kroo. De akkompagneres av en rekke andre fugler.
Så langt har vi sett blåveis og hvitveis, og en gul blomst som vi ikke kjenner igjen. I hagen finner vi senvårens blomsterløk, også de gule. Senere dukker det opp flere tørrmarksplanter, som hvit ranunkel, gul ranunkel, løvstikke og mandelblomst, men også vanlig johannesurt. Knoppene er nyttige, og Linné sa: "Hvis man klemmer blomstene før de treffer mellom fingrene, gir de fra seg en rød farge som bondekonene farger brennevinet sitt med."
Før hver ekskursjon organiserte Linné gruppen sin. En av studenten ble valgt til å føre protokoll som de andre skulle kopiere etter vandringen. En skulle være fugleskytter som hadde som oppgave å skyte ned interessante fugler slik at de kunne studere de nærmere. Andre skulle holde orden i gruppen.
Studentene vandret fritt, og hver halvtime samlet Linné dem for å gå gjennom det de hadde funnet. Han foreleste om de innsamlede artene og fortalte ofte en anekdote.
Studentene vandret fritt, og hver halvtime samlet Linné dem for å gå gjennom det de hadde funnet. Han foreleste om de innsamlede artene og fortalte ofte en eller annen anekdote. Den som førte protokoll, noterte nøye ned alt som ble sagt. Det handlet først og fremst om planter, men Linné var interessert i alt i naturen. De noterte også arter fra dyre- og mineralriket.
Linné underviste spesielt om treslagene og bruksområdene deres. I en protokoll fra 22. mai 1752 forteller han om ask: "Selve treet er hardt, spesielt når det vokser på næringsrike steder. Da kan overflaten være hardere enn eik. Derfor egner ask seg til alle slags redskaper, som harver, hakker, øks osv".
Stien går videre for det meste gjennom eng og blandingsskog. I de lavere partiene av dalen, på jordene, underviste Linné om nytteverdien av ulike vekster som ble benyttet som fôr til dyrene. På den tiden var det nytt å dyrke gress på naturlig eng.
Trær og busker var til stor nytter i husholdningen. Nyper, blåbær og tyttebær ga viktige vitaminer, og rognen ga både bær og hardt trevirke til redskap. I Slånbacken vokser store slåpetornbusker. Vi ser svarttrosten pile inn og ut av de tette buskene som gir god dekning med sine skarpe torner.
Stien slynger seg inn i Norby lund. Her lette man først og fremst etter vekster med medisinske egenskaper.
I tillegg til bakkevegetasjonen ser vi ulike typer flått på trær og i mose. Hva kunne Linné ha fortalt oss om dem?
En ekskursjonsprotokoll fra mai forteller om planter som blomstret da: Villeple, slåpetorn, hegg, liljekonvall, blåveis, hvitveis, vårerteknapp og engfiol. Under vårt besøk den tredje uken i april så vi massevis av hvitveis og en og annen fiol. Om sommeren var det også blomstrende rogn, tjæreblom, veronika, nyperoser, fjellsyre, femfingerurt og gjøkurt.
På en grein i et veltet tre ligger en svarttrost på egg i reiret sitt. Vi sniker oss forbi mens hun sitter helt stille for ikke å bli oppdaget.
Blant blåveisen ser vi en tidlig pollinator i full sving med sitt arbeid. En humle flyr fra den ene hvitveisen til den neste for å samle nektar og pollen. Humlens tyngde får blomstene til å bøye seg ned i bakken, men den holder fast og fortsetter flittig med arbeidet sitt.
Les mer
Undersøkelse: Flertallet av norske journalister står til venstre
Mer Dante nå, takk! (Del 2): La oss høre om den frie viljen!
Hågas dalføre er mye tørrere i dag. På 1700-tallet var havnivået 1,5 meter høyere, og jordene ble oversvømt vår og høst. Senere ble jordene drenert for å gjøre det mulig å dyrke langs elva.
Vi passerer restene av beitemarkene som lå på stedet frem til 1960-tallet. Der er en løvskog med gamle lønn og almer. Vi ser flere planter med rosa blomster. Tistelen blomstrer på sin nakne stilk tidlig på våren. Den er vakker og lukter godt, men er giftig. Vi finner rosa blåveis og den uvanlige skjellroten, en rotparasitt som vanligvis vokser på hassel.
Skjellroten ser merkelig ut når den akkurat har tittet opp blant løvet med blomster langs hele stilken og uten grønne blader. Ved foten av "Prekestolen" finner vi flere eksemplarer. Den ti meter høye klippeformasjonen i skogkanten er i dag et populært mål for utflukt med fin utsikt over den sørlige delen av Hågadalen. Da Linné foretok sine naturvandringer med studentene, var "Prekestolen" et av de med populære ekskursjonsmålene. Her var det mange skogplanter og bregner som trivdes i skyggen. Området er kjent for sin artsrike flora og fauna like tilbake til 1700-tallet.
Til trods for at en del vekster har forsvunnet, er det fortsatt mange. Her finner vi trær som alm, ask, hegg, selje, gran og furu. Til de mer sjeldne artene finnes, foruten skjellroten, svarterteknapp, engkarse, fjelltistel og bregnen svartburkne.
Vi avslutter vandringen vår ved Lurbo bro. Den siste strekningen langs Vårdsätra strandpromenade får vente til en annen gang. Mens vi er fornøyde med å ha gått en ettermiddagsvandring, tenker vi på Linnés studenter som snudde ved Vårdsæter gård og gikk gjennom Kronoparken hjem til Uppsala igjen, med stadige stopp for å se på nye vekster.
Å invitere til læring om naturen på en ny måte er en viktig del av Linnés arbeid. - ERIKA HEDBERG. Naturveileder, museet Biotopia
Erika Hedberg forteller at hensikten med Linnéstiene er å gjøre både natur og historien tilgjengelig.
– Å invitere folk til læring om naturen på en ny måte var en viktig del av Linnés arbeid, sier hun og forteller at de tar imot mange skoleelever og møter mange barn.
– Jeg setter pris på og lar meg inspirere av Linné når det gjelder de notatene han stod for.
Gjennom hele året arrangeres det aktiviteter rundt stiene: Skattejakter for å lære mer om naturen på et bestemt sted og hvordan GPS fungerer. I fjor vinter samlet folk seg rundt et bål for å lære om dyrenes liv om vinteren. Naturguidene serverte safranpinnebrød.
De gir også tradisjonelle guidede turer for voksne.
– En Linné-guide følger ulike ruter og forteller om de plantene du ser, hvordan Linné så gå plantene og hvordan de ble brukt før i tiden.
I mars ble det lyttet til ugler ved Jumkils-turen med en ornitolog som guide.
Fire av Linnévandringene er tradisjonelle turer med fokus på historie, mens de resterende fire også byr på skattejakt. Stiene stråler ut i ulike retninger, noe som innebærer at en Linné-sti alltid er i nærheten.
– Stiene innbyr til en nær og regelmessig kontakt med naturen. Mange velger dem for å gå på tur med hunden eller ta en joggetur, sier Erika Hedberg.
Hun legger til at det finnes Linné-vandringer på flere steder i Sverige.
Fakta
Linné-stier
Tradisjonelle Linné-stier er i Danmark, Gottsunda, Vaksala og Jumkil.
Stier med skattejakt og vandring er i Ultuna, Håga, Gamla Uppsala og Husby.
Strekningene varierer mellom 5,6 til 16 kilometer.
Uppsala kommune forvalter Linné-stiene.
Carl von Linné (1707–1778) var botaniker, lege, geolog og zoolog. Han la grunnlaget for den moderne nomenklaturen (terminologien) i biologien og den moderne systematikken som grupperer planter og dyr. Han ga navn til de fleste svenske plantene.
Eva Sagerfors [email protected]
