Serie: Kommunismen har bevisst sabotert og misbrukt kunsten - Del 33

Artikkelserie: Hvordan kommunismens spøkelse styrer verden

En kvinne ser på den franske kunstneren Marcel Duchamps kjente ”readymade” med tittelen "Fontene" som består av et pissoar som kunstneren har signert.  Foto: Dan Kitwood/Getty Images 
4. desember 2022

På grunn av den store påvirkningen på mennesker har kommunistregimer bevisst brukt kunst som propaganda og hjernevask i de landene der de har styrt. Men i Vesten har også mange kunstnere og skribenter med kommunistsympatier helt fra 1800-tallet spilt en stor rolle med hensyn til nedriving av den klassiske kunsten til fordel for modernismen.

(Les del 32 - eller start med del 1)

Ettersom kunsten har et så stort potensial til å endre samfunnet, er det ikke overraskende at kommunismen bruker kunst i sin statsvitenskap.

Kommunistpartier kjenner til kunstens kraft og bruker den til å hjernevaske mennesker, og den forvandler alle kunstformer til redskaper for hjernevask. Mange mennesker gjør narr av Det kinesiske kommunistpartiet fordi de utnevner sangere og skuespillere til militære generaler. De undrer hvordan sivilister som ikke har noen militær trening, kan være kvalifisert til å bli general. Men Det kinesiske kommunistpartiet anser at disse rollene er like viktige som de trente militære når det gjelder å fremme og opprettholde den kommunistiske kulten; kanskje enda viktigere. I dette perspektivet er deres militære rang helt på linje med partiets prinsipper. Som Mao Zedong sa det: "Vi må også ha en kulturarmé som er helt umistelig til å forene våre egne rekker og beseire fienden".

Kommunistpartier kjenner til kunstens kraft og bruker den til hjernevask av mennesker.

Kunstnerforestillinger i kommunistland har som mål å få folk til å glemme elendigheten de lever i under kommuniststyret, men også gjennom kunsten å dyrke sin lojalitet til partiet. Denne propagandaeffekten ("tankearbeidet") kan ikke oppnås med bare militær makt.

Se for eksempel på Det kinesiske kommunistpartiets storslagne åpningsseremoni under OL i Beijing i 2008 som kostet enorme summer av skattebetalernes penger. Eller se på Nord-Koreas storstilte sang- og dansefestival og tidligere Sovjetunionens ballettgrupper. Alle tjener partiet.

Det kinesiske kommunistpartiets kulturministerium arrangerte sin variant av en kinesisk kulturfestival på Kennedy Center i Washington DC i september 2011. Der viste de "Den røde kvinnebataljonen" som er en av KKP’s "modellballetter" fra kulturrevolusjonens tid. Den oppfordrer til klassehat og kommunistisk vold.

Hvis tradisjonell kunst, som er nær det guddommelige og fremmer tradisjonelle verdier, skulle leve side om side med den partikontrollerte kunsten som brukes til å hjernevaske offentligheten, ville den sistnevnte miste sin monopolstilling og dermed sin effekt. Dette er foranledningen til at alle kommunistland har et strengt sensur-system for både kunst og forlagsvirksomhet.

Kommunistiske elementer bak avantgardekunst

I århundrer har den klassiske kunsten gått fra generasjon til generasjon. Dette fortsatte fram til 1900-tallet da det tok en brå slutt. Formidlingen av kunst ble erstattet av en radikal avantgarde, og kunsten begynte raskt å degenerere. Som kunstneren Robert Florczak sa det: "Det dype, det inspirerende og vakre erstattes med det nye, det annerledes og det stygge. ... Standarden falt til det ikke lengre fantes noen standard. Alt som gjensto, var det personlige uttrykket".

Kilden til alle disse nye kunstretningene er nært forbundet med ideologiske trender som er influert av kommunismen. Mange av disse kunstnerne har vært kommunister eller "parakommunister" av et eller annet slag eller blitt påvirket av disse ideologiene.

Georg Lukács som er ungarsk kulturkommisjonær i Kommunistinternasjonalen, var en fremtredende skikkelse innen marxismen på 1900-tallet og en viktig inspirasjon for Frankfurtskolen. Ett av Frankfurtskolens mål var å etablere en "ny kulturform" ved å forlate tradisjonell kultur. Denne nye kulturformen begynte å ekskludere kunst som forsøkte å representere det guddommelige.

Som Herbert Marcuse, den tyske sosialisten og representanten for Frankfurtskolen, sa: "Kunsten protesterer mot disse gitte sosiale relasjonene og går samtidig utover dem. På denne måten velter kunsten den dominerende bevisstheten; den vanlige opplevelsen." Med andre ord bruker marxistene kunsten i sitt opprør mot det guddommelige og undergraving av moralen. Denne slags tilnærming dominerer den moderne kunsten.

Bildet viser en oppføring i Haikou i Kina i 2016 av den maoistiske balletten "Den røde kvinnebataljonen" som ble brukt som kommunistisk propaganda i Kina. Foto: STR/AFP via Getty Images

Gustave Courbet som er grunnlegger av den franske realististskolen, var en av deltakerne i Pariskommunen. Han ble valgt til komitémedlem av kommunen og ble leder for Det radikale kunstnerforbundet. Courbet ønsket å omforme det gamle systemet og etablere nye kunstneriske retninger. Han beordret Kunstnerforbundet å rive Vendóme-søylen (som senere ble gjenoppbygget) med Napoleon, kledd som Julius Cæsar, på toppen av søylen. Courbet fornektet at mennesket ble skapt av Gud og var fast besluttet på å bruke kunsten sin til å uttrykke proletariatets verdensbilde, så vel som materialismen. Han er kjent for å ha sagt: "Jeg har aldri sett verken engler eller gudinner, så jeg er ikke interessert i å male dem".

Courbet mente at det virkelig var en revolusjon å reformere kunsten. For å skildre det som han kalte "virkeligheten", erstattet han skjønnhet med stygghet. Nakenbildene hans fokuserte spesielt på å avbilde det kvinnelige kjønnsorganet, noe som han mente var en revolusjonær overtredelseshandling og et opprør mot tradisjonen som ytterligere ville oppmuntre til kommunistisk aktivisme. Courbet er et bilde på den nære forbindelsen mellom kommunistisk, revolusjonær ideologi og moderne kunst.

I slutten av 1800-tallet vokste det fram en rekke kunsttrender i kjølvannet av modernistisk tenkning og revolusjonær glød. I motsetning til de tradisjonelle kunstskolene, var disse bevegelsene avantgarde og ville uttrykkelig bryte med tradisjonen. Termen "avantgarde" ble først brukt av sosialistiske tenkere for å beskrive kunstbevegelser som var på linje med egne politiske ambisjoner.

Et av Frankfurtskolens mål var å etablere en "ny kulturform" gjennom å forlate tradisjonell kultur.

På slutten av 1800-tallet dukket impresjonismen opp som et resultat av disse strømningene. Helt siden den gang har moderne kunstnere stadig gitt opp det tradisjonelle oljemaleriets krav til slikt som presisjon, proporsjon, struktur, perspektiv og overganger mellom lys og skygge. Andre retninger, som pointillisme og postimpresjonisme, fokuserte på utforskningen av kunstnerens personlige følelser, som Georges-Pierre Seurat og Vincent van Goghs kunst. Begge disse kunstnerne sympatiserte med sosialistiske idéer. Van Gogh misbrukte alkohol og led av mental sykdom, noe mange mener de ser spor av i bildene hans.

Kunstverk bærer på de budskapene som skaperne vil formidle, og de er det mediet der skaperne kommuniserer med sitt publikum. Kunstnerne fra høyrenessansen uttrykte medfølelse og skjønnhet til publikum. En kan sammenlign dette med samtidskunstnere som uttrykker mørke og negative budskap. Moderne kunstnere ser iblant ut til å bli påvirket av spøkelsesaktige krefter. De kan fremstå som usammenhengende og forvirrede, og det kan også reflekteres i verk som er mørke, negative, uskarpe, grå, deprimerende og forstyrrede.

Modernistiske bevegelser

Etter impresjonismen ble bevegelser som ekspresjonismen og fauvismen født og senere Picassos kubisme. I 1944 gikk Picasso inn i Det franske kommunistpartiet. I sitt brev "Hvorfor jeg ble kommunist" skriver han: "Mitt arbeid i Kommunistpartiet er et logisk skritt i mitt liv og arbeid og gir det mening. .... Under undertrykkelsen og opprøret følte jeg at det ikke var nok, at jeg ikke bare kunne kjempe gjennom maleriet, men måtte kjempe med hele meg."

Picasso oppmuntret til et brudd med de klassiske male-metodene. For ham var alt et stykke leire som kunne plukkes opp og formes slik han ville. Jo merkeligere hans verk ble, desto mer fornøyd virket han. Å lage et monstrøst bilde er å ødelegge et bilde, til det punktet der ingen kan forstå det. Ikke en gang Georges Braque, kubismens medgrunnlegger, likte "Jentene fra Avignon" og sa at Picasso måtte ha "drukket terpentin og sprutet ild" på lerretet; mer som en karnevals-artist enn en kunstner.

Marcel Duchamp som er en av grunnleggerne av dadaismen, ønsket også å gjøre opprør mot tradisjonen med sin «Ready-mades». Han brukte ting som var oppfunnet eller laget på en fabrikk som installasjoner. Duchamp har blitt kalt konseptkunstens far, og han mente at hva som helst kunne kalles kunst. Dadaismen var også påvirket av kommunismen, noe man kan se i Berlin-dadaismens manifest der de oppfordrer til "internasjonal revolusjonær enhet mellom alle kreative og intellektuelle menn og kvinner, grunnlagt i radikal kommunisme", samt "umiddelbar ekspropriering av eiendom og mat til alle" og "bygging av byer med lys og parker som skal tilhøre samfunnet som helhet og forberede menneskene på en tilstand av frihet".

Den dadaistiske kritikken mot tradisjon utviklet i Frankrike seg videre til surrealismen, der den mest kjente representanten trolig er kommunisten Andrè Breton som oppfordret til revolusjon. Han motarbeidet "undertrykkelsen" som fornuften, kulturen og samfunnet utøvde; et typisk perspektiv hos de moderne kunstnerne i Europa på den tiden.

Disse prinsippene ble videreutviklet blant annet innen abstrakt ekspresjonisme, minimalisme og popkunst. Abstrakt ekspresjonisme uttrykker ofte følelser, som opprør, uorden, tomhet og virkelighetsflukt. Mange av de morderne kunstverdenens -ismer gjennomsyres av en dragning til de stygge og tramper på alt som er hellig, for eksempel gjennom å vanhellige religiøse skikkelser og bilder.

Det er ikke slik at alle moderne kunstnere støtter venstreorientert politikk, men det er et tydelig ideologisk samsvar med kommunistisk tenkning i avvisning av det guddommelige og forsøkene på å ikke lengre ha noe høyere som utgangspunkt for forståelsen av menneskelivet. Disse -ismene har hatt en stadig større påvirkning på offentligheten, og til sist har de kommet til å marginalisere helt den klassiske kunsten.

Les del 34.

Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.