Den norrøne mytologien har fått en renessanse de siste årene. Stadig flere ønsker å vite mer om det skandinaviske folkelivet før i tiden. Ringenes Herre, Marvels Thor, tv-serien Vikinger og Skyrim er bare noen eksempler på åsatroen i populærkulturen.

Myter er tilstedeværende over alt. Du kan bare gå utenfor døren for å bli møtt av et hav av folkeminner, rett foran øynene dine. En steinblokk, et skogsgløtt, en gammel skikk eller et stedsnavn kan godt være omgitt av en dyp historie og en skjult symbolikk som når lenger enn de skrevne kildene; inn i mytens domene.

I gangavstand fra meg, langs Uppsalaelven i Gamle Uppsala, ligger det for eksempel tre kongshauger. Der har den myteomspunne Ynglinga-ætten, ifølge et populært folkesagn, sine sitt hvilested. Ved gravhaugene ligger Tinghaugen der sveafolket på Svitjods tid laget lover og tok beslutninger. Det var som regel i tilknytning til disablotet som ble utført i Uppsalas hedenske tempel rundt månedsskiftet februar/mars. Bak de gresskledde kongshøydene ruver profilen til gamle Uppsala kirke. Den ble påbegynt på 1100-tallet etter kristningen av Skandinavia; kanskje på samme sted som kultplassen.

Bare fragmenter er igjen som gamle ekko og vitnesbyrd som trosser den nådeløse tiden.

Uppsala var allerede i vikingtiden kjent som et av de eldste stedene i Norden og et eldgammelt senter for tilbedelse av åsagudene. I Beowulf-kvadet, som ble skrevet i England i folkevandringstiden etter Romerrikets fall, omtales Ynglinge-kongene Egil og Ottar Vendelkråka, såvel som den norske kongen Ale av oppland og den svenske kongen Adil den mektige. Den sistnevnte skal være begravd i den venstre haugen på Høgåsen. I historieverket, Danenes bedrifter, som ble sammenstilt av Saxo den lærde (en dansk historieskriver) på 1200-tallet, ble Ynglingene beskrevet som åsaguden Frøys etterkommere som hersket over Mälardalen i yngre jernalder.

Den tidligere åsatroens kosmologi besto av en ni-delt verden der Åsgard og Vanheim, gudenes rike, var øverst og ble bebodd av vesener som hadde lange liv, men de var ikke udødelige. I midten lå Midgard (menneskenes rike) og nedenfor lå Jotunheim (kjempenes land) og Hel (dødsriket). Tre ganger tre nivåer. Lik en aksel bar verdenstreet (Yggdrasil) verdenene på sin mektige stamme med greiner som spredte seg utover lik stjerne-konstellasjonene i Melkeveien. Tre veldige røtter sprengte seg nedover. En var plantet i Midgard, den andre i Jotunheim og den tredje i Hel. Nedenfra gnagde dragen Nidhogg hele tiden på Yggdrasils røtter.

Da tordenet bruldret, forestilte nordboerne seg, der de satt i sine langhus av tømmer, stein og torv, at Tor fór over himmelhvelvet i sin stridsvogn som var trukket av bukkene Tannignjost og Tanngrisner. Når lynene lyste opp i mørket, trodde de at de så hvordan åsaguden svingte hammeren Mjølner i en voldsom kamp mot jotnene i Jotunheim. Hvis tordenbolten slo ned i en fjellvegg, trodde man at trollene bodde der. I historiekrøniken, Germania, fra 98 e.Kr. forteller historikeren Tacitus at svearne i Hyperborea dyrket Herkules (et resultat av at romerne pleide å tolke utenlandske guder ut fra egne varianter).

De fleste av runesteinene og vardene, som ble reist av svearne i Uppland for et millenium siden, forteller om skjebnen til et kjært familiemedlem som har dødd, kanskje under et vikingtokt i Østerled. Den kristne symbolikken hadde allerede tatt over, men åsatroen levde videre i folkelivets skikker. Helt fram til 1900-tallet har det vært skikk å sette ut grøt til nissen; et slags midtvinterblot. Noen vil sammenligne julebukken med Tors bukker.

Les mer

Lokale stedsnavn rundt om i Sverige og andre nordiske land gir dessuten ofte en pekepinn på hvilke guder som ble dyrket der. Vinterguden Ull, som er den fremste skiløperen og bueskytteren i Åsgard, har satt sitt preg på navn som Ullevi, Ulleråker og Ullånger. Og Frø, som er et alias for fruktbarhetsguden Frøy, kan i dag finnes i stedsnavn som Frøtuna, Frøsunda og Frøsøn i Jemtland der Sveriges nordligste runestein står.

Havet sto høyere i vikingtiden. Det har sunket cirka 5-6 meter de siste 1000 årene. Der det en gang glitret blå sjøer, og elver strakk seg gjennom gylne kornåkre, ses nå i stedet grønne, tørrlagte daler og forsenkninger. De runesteinene og vardene som lå inntil Mälarens strand som sjømerker, har trukket seg tilbake innover land. Der har det med tiden blitt kratt, mose og gått naturens gang. Tegnene har forvitret, og språket har blitt glemt. Bilveier bygges ved siden av haugene der tidligere tiders folkekonger ble hauglagte. Leilighetskompleks dukker opp der langhus en gang sto, og urgamle kultsteder har blitt erstattet av fotballbaner.

Du trenger bare gå ut av døren for å bli slått av et hav med fornminner som befinner seg der, rett fremfor øynene dine.

Da den nasjonalromantiske bølgen kom på 1800-tallet, har imidlertid den førnordiske åsatroen blitt gjenoppdaget og satt sitt spor i populærkulturen. J.R.R. Tolkien, som har skrevet "Ringenes herre", er en av de litterære foregangs-forfatterne som har latt seg inspirere av den skandinaviske kulturen og mytologien da han samlet Midgard-legendariumet sitt på 1930- og 1940-tallet.

Odin, for eksempel, beskrives i Edda som en grå karakter som leder æsenes kamp mot Utgards kaoskrefter ved hjelp av sin kunnskap og sitt utrettelige arbeid. Han avbildes ofte som en vis, gammel mann med bred hatt, ett øye, langt hvitt skjegg, blå kappe og med en stav i hånden. Det er ikke vanskelig å se likheten med Gandalv, hvis fremste våpen er sannhet, visdom og medfølelse.

I Volvens spådom skrives det at under Ragnaroks siste strid, skal åsaguden Frøy og ildguden Surt utkjempe en siste kamp på broen Bifrost som knytter Åsgard og Midgard sammen. I denne prosessen dreper de hverandre og ødelegger broen. Dette temaet gjenspeiler seg i Ringenes brorskap, når Gandalv møter Balrog på Morias bro og befaler ildvesenet: "Du får ikke passere!" Trollmannen slår staven i steinen, jorden rister, broen raser sammen og Balrog styrtes, men med en siste kraftanstrengelse drar demonen Gandalv ned i dypet. I likhet med hvordan Odin steg ned til Hel for å få tilgang til visdommen fra Mimes brønn, faller Gandalv "gjennom vann og ild" og møter de grusomhetene som lever ved verdens røtter. På sin reise gjennom underverdenen overvinner magikeren mørket og stiger opp til en høyere form, men han kan aldri vende tilbake til den han var, den grå pilgrimen.

Det sies at Odin ofret det ene øyet for å få drikke av Mimes brønn der det glassklare vannet avslører fortiden, nåtiden og fremtiden. Det er et litterært motiv som gir gjenklang i Ringenes brorskap når Frodo Lommelun  og Gamgod blir spurt om de tør se inn i alvedronningen Galadriels speil. Ringbæreren, Frodo, velger å se og gir seg i vei på en reise med fornyet hensikt, men likevel med et tungt hjerte; kunnskapen om at han må vandre veien alene.

Tolkien, som var professor i gammelengelsk på Oxfords universitet og snakket gammelnordisk, var godt kjent med Skandinavias mytologi og historie. Man kan spørre seg om forfatteren hadde Gamle Uppsala i tankene da han beskrev Kummel-æsene, som i Tolkiens Midgard lå mellom Fylke og Bri. Tolkien skrev: "De hørte at det ble snakket om gravhaugen, de grønne jordvollene og steinsirklene på toppene og i forsenkninger i dalene."

Sauene brekte i flokk. Grønne og hvite fyllinger ble reist. Festninger sto på høydene. Konger over små kongeriker støtte sammen, og den unge solen skinte som ild på det blodrøde metallet i deres nye og sultne sverd. De møtte triumf og nederlag, tårn raste sammen, festninger ble brent og flammene steg opp til himmelen. Gull ble stabler på bårer til avdøde konger og dronninger, og de ble dekket av hauger. Steinportene ble stengt, og gress vokste over alt".

"De tre små kongedømmene" refererer kanskje til sveaenes og gøtenes stammer som fram til Norden ble kristnet. De kjempet mange kamper før grensene ble utvisket og Sverige ble til ett folk, svenskene.

Historier ble til legender, og legendene ble til myter. Tidligere tiders edle bragder bleknet bort fra menneskenes minne. Bare fragmenter finnes fortsatt tilbake, som fjerne ekko og vitnesbyrd som trosser den nådeløse tiden. Det er som bølger som skyller over riker og land og til sist knuser hver eneste mann. Kanskje er det viktigste ikke å vite hvor myten kommer fra eller om det virkelig skjedde fordi det ikke finnes noe nytt under solen og månen. Bare arven som gjenspeiles gjennom eonene før de i perioder blir glemt bort, blir igjen. De vil senere komme tilbake i nye former. Kanskje ligger mytenes verdi akkurat i refleksjonene den maner fram, og dets allegorier, som i likhet med Mimes brønn eller Galadriels speil, er en kilde til evig visdom for fremtidens generasjoner.

Kontakt skribenten: [email protected]