Serie: Kommunismens idealer fører mennesker til ødeleggelse (del 28)

Artikkelserie: Hvordan kommunismens spøkelse styrer verden

30. oktober 2022

Til tross for at kommunistisk teori er full av hull og selvmotsigelser, lar mange mennesker seg fortsatt lure av den. Dette er fordi Marx beskrev et kommunistisk paradis som mennesker over hele verden skulle kunne ta del i. Hans beskrivelser inkluderer "overveldende materielt overflod" i et nytt, utopisk samfunn.

(Les del 27 - eller start med del 1)

Hver av dem skulle jobbe «etter evne» og motta «etter behov». Privat eierskap skulle ikke eksistere; ingen gap mellom fattig og rik, ingen herskende klasse, ingen utbytting. Alle skulle ha frihet og likeverd og ha muligheten til å utvikle sine egne talenter. Disse uredelige argumentene har tiltrukket mange som kjemper for kommunismen. Alle ideene som Marx la fram, er likevel ikke annet enn farlige illusjoner. Marxismen hevder at et kommunistisk samfunn er et samfunn med enorm materiell overflod. Men menneskelige ønsker og behov er bunnløse. Med dagens begrensede, menneskelige kunnskap, det begrensede antall timer man kan jobbe per dag og de begrensede ressursene, er manglene uunngåelige. Prinsippet om knapphet er det mest grunnleggende utgangspunktet for alle økonomiske studier. Uten disse begrensningene trenger ikke folk å undersøke hvilke produksjonsmetoder som er de mest effektive, fordi forestillingen om overflod vil gi alle alt de trenger, og det skal uansett kunne ødsles bort.

I alle land der sosialismen styrer eller har styrt, har det oppstått et privilegert sjikt

Marxismen hevder også at moralen i kommunistiske land vil forbedres radikalt. Det er godt og ondt i enhver person. Å heve moralen i et samfunn krever veiledning fra sanne verdier, så vel som personlig innsats gjennom åndelig selvutvikling.

Det marxismen forkynner er ateisme og klassekamp, ​​noe som styrker det onde ved mennesket. Under kommunisme har folk ingen trosfrihet. Religion er bare et politisk verktøy for Kommunistpartiet til å forvrenge og forfølge sann tro. Dessuten har alle kommunistiske ledere blitt tyranner når de har kommet til makten; arrogante, skamløse og fullstendig uetiske. Å tro at tilhengerne deres skal få en så mye bedre moral, strider mot sunn fornuft.

Marxismen lover også likhet for alle, men som vi diskuterte ovenfor, fører sosialisme uunngåelig til tyranni. Makt er grunnlaget for fordeling av ressurser, men maktfordelingen i et i et totalitært system er høyst urettferdig. Derfor vil også ressursfordelingen være høyst urettferdig. I alle land der sosialismen regjerer eller har regjert, har det vokst frem et privilegert sjikt i tillegg til et ekstremt gap mellom fattige og rike, samt statlig undertrykkelse av folket. Ressursene brukes til militære formål og folks eiendeler blir stjålet for å gjøre den privilegerte klassen mektigere, mens flertallet kjemper i fattigdom.

Marxismen bedrar folk med sine løfter om ”arbeid etter evne” og ”motta etter behov”. Kommunismen lurer også folket ved å love at alle i samfunnet skal kunne dra full nytte av sine evner. Men i virkeligheten kan ikke folk handle etter egne evner i en sosialistisk økonomi fordi de mangler den grunnleggende friheten. Marxismen mener at arbeidsfordeling fører til fremmedgjøring. Arbeidsfordeling er likevel nødvendig i alle samfunn. Adam Smith argumenterer i ”The Wealth of Nations” at arbeidsfordeling i stor grad kan øke produktiviteten og bygge rikdom. Forskjellene som skapes av arbeidsfordeling står nødvendigvis ikke i konflikt og trenger ikke føre til fremmedgjøring og dehumanisering. Mennesker fra alle samfunnslag kan heve moralen, bidra til samfunnet og bringe glede til familiene og de rundt seg.

Kommunismen appellerer til menneskets vilje til å være gode, samtidig som ideologien gjør folk fanatiske. Under påskuddet om godhet trekker den faktisk mennesker bort fra det guddommelige. Den forurenser folks sinn, styrker det onde i menneskene og får dem til å begå alle slags forbrytelser. Under dens påvirkning blir folk materialistiske og forlater all tro på at det er en høyere mening med livet. Kommunismen forgifter alt den kommer i kontakt med.

Kommunistiske demonstranter bærer et banner med Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao under en 1. mai-demonstrasjon i Berlin i 2005. Foto: John Macdougall/AFP via Getty Images

Utviklingsland som er ødelagt av sosialistisk økonomi

Mange utviklingsland i Asia, Afrika og Latin-Amerika valgte sosialismen da de fikk sin uavhengighet på 60-tallet, noe som resulterte i kaos. Venezuela og Zimbabwe er to tilfeller i nyere tid.

Venezuela har store oljeressurser. På 70-tallet var landet det raskest voksende landet i Latin-Amerika med de laveste inntektsforskjellene og høyeste BNP per innbygger i regionen. Da Hugo Chavez ble president i 1999, innledet han et katastrofalt nasjonaliseringsprogram som til slutt kastet Venezuelas økonomi inn i kaos. For å bygge sosialisme, rekvirerte eller nasjonaliserte den venezuelanske regjeringen mange private selskaper.

Tidligere produktive selskaper ble stengt og erstattet med ineffektive statseide selskaper og skremte vekk investorene. Etter hvert som produksjonen sank, ble landet sterkt avhengig av import. Sammen med en rekke inngrep fra myndighetene som involverer valutareserver og priskontroll, inntraff katastrofen til slutt da oljeprisene falt.

Noen gir oljekrisen skylden for tragedien, men ifølge data fra Verdensbanken, var det syv land som var enda mer avhengige av oljeeksport enn Venezuela, som faktisk opplevde økonomisk vekst mellom 2013 og 2017. Roten til problemet ligger i det sosialistiske, økonomiske systemet. Venezuelas økonomiske politikk har i bunn og grunn fulgt de ti revolusjonære budene som Marx la fram i «Det kommunistiske manifest».

Etter at Zimbabwe erklærte sin  uavhengighet i 1980, forsøkte landet å bygge en sosialistisk stat etter marxist-leninistiske prinsipper. Den første presidenten, Robert Mugabe, var marxist som ungdom. Geriljaen hans ble påvirket av Mao Zedongs tenkning og fikk ubetinget støtte fra Det kinesiske kommunistpartiet.

Zimbabwes økonomiske problemer startet imidlertid for alvor i 2000, etter landreformene. I henhold til reformprogrammet skulle land som tilhørte hvite bønder, konfiskeres og fordeles blant svarte som ikke eide noe land, samt til personer med ”riktig politisk bakgrunn”. Resultatet ble en kraftig nedgang i landbruksproduksjonen. I et forsøk på å unngå krisen trykket Zimbabwes sentralbank opp mer penger, noe som førte til en endeløs hyperinflasjon.

I 2008 ble Zimbabwe rammet av en alvorlig hungersnød. Av landets 16 millioner innbyggere, var fem millioner truet av sult. I dag er underernæring et kronisk og utbredt problem i landet. Kommunismen plager verden på ulike måter, som kan observeres eller forutses i alle land. Kommunismens spøkelse bruker økonomi til å love midlertidig trøst og tilfredsstillelse, lokke folk inn i moralsk forfall, for så å dra dem mot avgrunnen.

Moral, velstand og lykke

Å søke lykken er en del av menneskets natur. En blomstrende økonomi kan bringe lykke, men økonomien eksisterer ikke i et vakuum. Når veien til økonomisk utvikling avviker fra etikk og moral, kan det føre til økonomisk krise. Et samfunn basert kun på rikdom, er uegnet til å gi lykke og glede, men selve velstanden vil også være kortvarig. Når grunnlaget for etikk og moral smuldrer hen, vil det føre til elendighet.

Når veien til økonomisk utvikling avviker fra etikk og moral, kan det føre til en økonomisk krise.

I 2010 rapporterte Det kinesiske kommunistpartiets People's Daily at Forbes "lykkeindeks", ”Gross National Happiness”, hadde sunket, år etter år, i Kina. Verdens nest største økonomi tynges av korrupsjon, miljøforringelse og matskandaler som gjør vanlige kinesere svært usikre. Slik har rikdommen økt, mens moralen har falt og gleden i samfunnet avtatt.

Dette viser den mest fatale feilen ved kommunismen. Mennesker er ikke bare kjøtt og blod, men også sinn og ånd. Ifølge tradisjonell tenkning som finnes i både øst og vest, er en persons vei gjennom livet forutbestemt av himmelen. «Hver bit og slurk er forutbestemt», sier kineserne, med paralleller til for eksempel læren om forutbestemmelse eller skjebnetanken i Vesten. Troende mennesker forstår at velstand er noe de har fått fra en høyere makt. De er ydmyke og takknemlige, noe som gjør dem fornøyde og glade.

Blant dem som var på Titanic da den sank, var millionær John Jacob Astor IV med en rikdom som kunne ha bygget 30 Titanic-skip. Men da døden truet, gjorde han det han mente var moralsk riktig. Han beskyttet kvinner og barn ved å gi sin plass i den siste livbåten til to livredde barn. Isidor Straus som var en av eierne av varehuset Macy's, tenkte på en lignende måte. Han sa: "Jeg forlater ikke båten før andre menn gjør det." Kona hans, Ida, ønsket heller ikke å gå i livbåten, men ga plassen sin til den nye hushjelpen deres, Ellen Bird. Ida valgte å tilbringe sine siste timer sammen med mannen.

Disse svært velstående menneskene valgte å sette sin tro og sine verdier over muligheten til å redde sine egne liv. Å velge moral og rettferdighet er noe som manifesterer styrken til den menneskelige sivilisasjonen og menneskets natur: En edel karakter er verdt mer enn livet, og livet er verdt mer enn rikdom.

Hvis menneskeheten opprettholder de nevnte verdiene om rikdom og liv, vil de økonomiske utfordringene forankret i menneskehetens grådighet, latskap og misunnelse bli sterkt redusert. Når menneskeheten mestrer sine egoistiske ønsker, vil ikke kommunismens ideologi lenger være i stand til å lure menneskehjertet, og den moralske standarden vil bestå.

Kommunismens spøkelse har iverksatt intrikate ordninger for å ødelegge menneskeheten. De økonomiske ordningene er bare en del av historien. For å frigjøre oss fra de kommunistiske "idealers" kontroll må vi granske denne konspirasjonen, identifisere de falske budskapene og slutte å sette vår lit til denne bankerotte ideologien. Sivilisasjonen vil gjenvinne sin vitalitet når menneskeheten gjenoppdager tradisjonelle verdier og gjenvinner dyd og moral. Da vil menneskeheten være i stand til å oppnå sann velstand og lykke og oppnå sann fred.

Les del 29.

Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.