I Vesten er det nå en bevegelse der mennesker som er påvirket av tanken om absolutt likhet, krever "sosial rettferdighet", noe som igjen kan omfatte alt fra krav om lik lønn for likt arbeid og minstelønn fastsatt ved lov for ulike typer positiv særbehandling. Bak disse kravene ligger det en vilje til ulike resultater, som utnyttes av kommunismen.
(Les del 26 - eller start med del 1)
Fra det kommunistiske perspektivet spiller det ingen rolle om utsatte folkegrupper kjemper for likhet eller til og med får en bedre sosial posisjon. De er bare et middel for å vekke misnøye og avsky. Hvis kommunistene får det slik de krever, vil de kreve enda mer. Hvis de ikke får det de krever, arbeider de for å overbevise folk om at likhet er rett og riktig. På dette bygger man en plattform for å påvirke den almene oppfatningen. Etter hvert som kommunismen vekker misnøye og avsky på så mange områder og gjennom så mange metoder, leder det til kaos i samfunnet hvis den får spre seg uhindret. Kommunistene vil alltid finne utsatte grupper og kreve økonomisk rettferdighet for dem for siden bare å fortsette mot absolutt likhet.
Dessuten er det slik at disse politiske kravene, dersom de gjennomføres i virkeligheten, ofte leder til det motsatte av det ønskede resultatet. Ett eksempel er spørsmålet om lovfestet minstelønn. På overflaten er målet å beskytte arbeidernes rettigheter, men resultatet er at mange selskaper slutter å ansette, fordi det ikke er lønnsomt. Som et resultat, mister folk i stedet jobbene sine. Hvis vi eliminerer lavtlønnsarbeidet, mister vi en modell der unge mennesker kan lære seg ferdigheter mens de arbeider seg opp mot bedre betalte jobber. Tanken at alle skal behandles likt, strider mot økonomisk teori og fører til omfattende, statlig inngripen i økonomien.
Dessuten er det slik at disse politiske kravene, hvis de omsettes til virkeligheten, faktisk ofte leder til det motsatte av det ønskede resultatet.
Noen bruker spørsmålet om "lik lønn for likt arbeide" til å drive frem en sosial revolusjon mot rasisme og sexisme. De siterer statistikk og hevder at for eksempel svarte menn i USA får mindre i gjennomsnittslønn enn hvite menn, at kvinner får mindre enn menn og så videre og at disse ulikhetene er resultat av rasisme og sexisme. Men denne typen brede sammenligning er misvisende.
Når man sammenligner "epler med epler" trer et annet bilde frem. For eksempel har forskere funnet at i amerikanske svarte familier der både mann og kone har høyskoleeksamen eller høyere, har de fakstisk høyere inntekter enn tilsvarende hvite familier. Disse husholdningene er likevel mindre vanlig blant svarte enn blant hvite, noe som bidrar til den totale forskjellen i inntekter.
Hvordan kommunismen utnytter fagforeninger for å undergrave frie samfunn
Det er velkjent at industrisektoren i mange vestlige land har mistet mange arbeidsplasser. Men hva mange ikke innser, er at en av de største skurkene i dette dramaet, er fagforeningene. Fagforeningene skal hjelpe arbeiderklassen til å få det bedre, men de oppnår altså det motsatte. Det blir tydelig når vi undersøker fagforeningenes historie og hvordan formålet deres har endret seg.
Fagforeningene ble opprinnelig dannet av mennesker fra arbeiderklassen med liten eller ingen kompetanse slik at de i fellesskap kunne forhandle med ledelsen. Fagforeninger har spilt en betydelig rolle ved å megle og løse konflikter mellom arbeidere og kapitalister. Men kommunistiske elementer fikk overtaket i fagforeningene og gjorde dem til redskap for å fremme kommunistbevegelsen og deres politikk.
Friedrich Engels skrev følgende: "Fagforeningene gjorde derfor klokt i å ta hensyn til to ting. For det første at tiden raskt nærmer seg da arbeiderklassen her i landet har én stemme som ikke kommer til å kunne misforstås, vil kreve sin fulle andel av representasjon i parlamentet. For det andre at tiden like raskt nærmer seg da arbeiderklassen vil forstå at kampen for høyere lønn og kortere arbeidstid og at hele fagforeningenes virksomhet i sin nåværende form ikke er selve målet, men bare et middel, et høyst nødvendig og virksomt middel, men dog bare ett av andre midler for å realisere et høyere mål: avskaffelse av lønnssystemet i sin helhet."
Lenin mente av dannelsen og legaliseringen av fagforeninger var et viktig skritt for arbeiderklassen til å ta makten over den demokratiske overgangen fra kapitalistklassen. Samtidig mente han at fagforeninger skulle være en av kommunistpartiets grunnpilarer og en hovedkraft i klassekampen. I en tale sa Lenin at fagforeninger skulle være "en skole i kommunismen" og et bindeledd mellom Kommunistpartiet og massene. Fagforeningens daglige arbeid var å overbevise massene og føre dem mot overgangen fra kapitalisme til kommunisme. Fagforeningene er et ”reservoar” av statsmakt."
I løpet av andre halvdelen av 1800-tallet brukte kommunister og venstre-krefter fagforeningene til å oppfordre til storstreiker, stille harde krav til kapital, men også for å bruke vold for å ødelegge maskiner og fabrikker. I oktober 1905 deltok mer enn 1,7 millioner arbeidere i Russland i en landsomfattende politisk streik som lammet landets økonomi. I løpet av denne tiden ble Den sentrale arbeidergruppen dannet, som var en spesiell, aggressiv fagorganisasjon og en viktig forløper til St. Petersburg-sovjeten; et "råd" av arbeidere og soldater som spilte en sentral rolle i den russiske revolusjonen.
Fagforeninger i Vesten og i utviklede land har også blitt utsatt for omfattende infiltrasjon og blitt utnyttet av kommunistiske elementer. Arbeiderne og kapitalistene er fremdeles i symbiose, men kommunistene forsøker stadig å provosere og utvide og intensivere konflikten mellom dem. Et av de viktigste verktøyene for dette, er fagforeningene. De anvendes for å eskalere forhandlingene mellom ledelse og arbeidere. De rasjonaliserer og intensiverer denne konfronterende siden av forholdet og bruker det til å legitimere sin egen eksistens. Basert på det kan fagforeningene gi energi til arbeidernes misnøye, skylde alle problemer på kapitalistene og provosere frem konflikt. Dette har vært en av fagforeningenes viktigste midler for å overleve.
På overflaten kjemper fagforeningene for arbeidernes interesser, men i virkeligheten underminerer de selskapenes konkurranseevne. Det finnes to grunner til dette.
For det første: Under påskudd av at man beskytter arbeidernes rettigheter og interesser gjør fagforeningene det vanskelig for bedriftene å si opp ansatte som ikke gjør en god jobb. Dette kan lede til en latskapskultur som ikke bare er urettferdig mot dem som arbeider hardt, men som også gjør dem mindre proaktive. Den viktigste faktoren i et selskaps vekst er arbeiderne, men hvis de som ikke gjør en god jobb, er beskyttet av fagforeningen, mister bedriften konkurranseevnen. Bedrifter som ikke kan møte fagforeningenes krav, blir deretter deres målskive med streiker og protester som ytterligere hindrer bedriften.
For det andre: Under dekke av å beskytte arbeidernes velferd (pensjoner, helseforsikring og lignende) øker fagforeningene stadig bedriftens kostnader. Det betyr at bedriften har mindre penger å bruke til utvikling og forskning, noe som også gjør de mindre konkurransedyktige. Det betyr også at de må sette opp prisene på produktene, noe som er negativt for konsumentene. Studier har vist at dette er årsaken til at bedrifter uten fagforening, som bilprodusentene Honda og Toyota, kunne produsere biler av høy kvalitet til lavere kostnader. Dette gjorde at fagorganiserte amerikanske bilprodusenter i Detroit ble mindre konkurransedyktige.
På overflaten kjemper fagforeningen for arbeidernes interesser, men i virkeligheten undergraver de bedriftens konkurranseevne.
Edwin Feulner som er grunnleggeren av tenketanken Heritage Foundation sa det slik om fagforeninger: "De er som en kvernstein rundt halsen på bedriftene som gjør dem mindre fleksible og mindre i stand til å reagere klokt på et marked i stadig endring."
Tap av arbeidsplasser i den amerikansk industriproduksjonen er allment kjent, men mange vet ikke at fagforeningene har vært en drivende faktor i dette. Arbeidsplasser innen industrien tilsluttet fagforeninger falt med 75 prosent mellom 1977 og 2008, mens arbeidsplasser som ikke var tilsluttet fagforeninger, økte med 6 prosent i løpet av den samme perioden, i følge Heritage Foundation.
Situasjonen utenfor produksjonsindustrien er tilsvarende, for eksempel i bygningsbransjen. "I motsetning til produksjonsindustrien har bygningsbransjen vokst betraketelig siden slutten på 70-tallet. Den veksten har totalt sett bare skjedd blant de bedriftene som ikke er tilknyttet fagforeninger, der antall arbeidsplasser har vokst med 159 prosent siden 1977."
I tillegg er fagforeninger verktøyet som brukes av kommunistiske elementer for å fremme egalitarismen i næringslivet. Heritage Foundation bemerket at fagforeningene krever at bedriftene fastsetter lønn i forhold til hvor lenge de ansatte har arbeidet i selskapet, tilsvarende det som blir gjort i sosialistiske land, uten å ta hensyn til de ansattes bidrag til bedriften eller deres prestasjon. "Dette fører, som forventet, til at lønnen til de mer produktive holdes nede og lønnen til de mindre kompetente heves."
Tanken bak dette er den samme som innen kommunismens absolutte egalitarisme, som i praksis kan ses som en omfordeling av velstand blant de ansatte i bedriften. Forstyrrelsen av bedriftens interne beslutningsprosess og monopoliseringen av arbeidsmarkedet er noe som tærer på det frie markedet.
Fagforeninger som er infiltrert av kommunister og styrt av ideene til den progressive bevegelsen, har ofte blitt til verktøy for å bekjempe det frie markedet, snarere enn å ta vare på arbeidernes legitime interesser. Korrupsjon og særinteresser preger ofte fagforeningenes ledelse. Kamp mot det de mener er urettferdigheter på arbeidsplassen, skaper en enorm byrde for samfunnet og næringslivet. De har blitt et hinder for reformer og forsøk på å forbedre effektiviteten innen produksjonen, i tjenestesektoren og i utdanning, så vel som i statsapparatet. Fagforeningene har på det viset blitt en kile som kommunismen har slått inn for å ødelegge samfunnet.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
