Dette er en meningsytring. Meningene er forfatterens egne.

I dag viser en stor del barn uro, aggressivitet og ustabilitet. Og aldri har voksne hatt så lite makt over den yngste generasjonen som i dag. Hvordan kunne det gå så galt? En forklaring er at barn er mer overbeskyttet enn noensinne, samtidig som de tilskrives voksnes rettigheter. Hvordan skal vi beskytte oss mot en generasjon som aldri har fått noen oppdragelse?

Skal man ta med barna på fin restaurant? Spørsmålet har dukket opp fra tid til annen, og ble nylig aktuelt igjen. Folk som har gledet seg til å nyte en gourmetmiddag i ro og mak på en av de bedre restaurantene, klager over at barn får løpe rundt mellom bordene og bråke. Familier med barn argumenterer med at det er viktig læring for de minste å få gå på restaurant og bli kjent med de raffinerte smaksopplevelsene, men at det samtidig krever mild overbærenhet fra restaurantpersonalet og de andre restaurantgjestene de første gangene, da man må regne med litt kaos, søl og veltede glass. Restauratører som har uttalt seg til fordel for barnefamilier, understreker også viktigheten av å servere barn med samme høflighet og respekt som man viser de voksne restaurantgjestene. I tillegg kommer en rekke pedagogiske råd fra eksperter og nettfora om kunsten å ta med småbarn på dyrere serveringssteder.

Jeg er nok ikke alene om å se å dette diskusjonstemaet som et luksusproblem blant en privilegert gruppe foreldre, hvis restaurantvaner de fleste ikke har råd til å bekymre seg for. Man kan også spørre seg hva barna selv får ut av å sitte på en luksusrestaurant og velge retter fra en barnemeny når de sannsynligvis ville blitt gladere av en Happy Meal på McDonald's. Men det er et betydelig større problem som bobler opp i konflikten mellom støyende barnefamilier og folk som har betalt for å få fred og ro. Det er nemlig en alvorlig forvirring rundt forholdet mellom foreldre og barn og sammenhengene de beveger seg i. Dagens foreldreskap har blitt en angstmyr hvor motstridende ekspertråd, meninger og trender stikker opp som tuer man må hoppe mellom. Det minste feiltrinn kan suge de høye foreldreambisjonene ned i en myr av selvbebreidelser og skyldfølelse over hvordan dette kan risikere å gi det skjøre avkommet varige mèn. Feiltrinn er dessverre uunngåelige, fordi den optimale oppveksten foreldrene har satt som mål, er en modell der brikkene aldri passer sammen og som derfor stadig glir fra hverandre.

Å være barn i dag betyr derfor å vokse opp med to uforenlige idealer. På den ene siden er barn mer overbeskyttet enn noensinne, på den andre siden skal de tilskrives voksnes rettigheter. Barnesikkerheten i Norge er blant verdens beste, hjemmene våre er utstyrt med alle tenkelige ulykkesforebyggende tiltak. Lekeplassene er fallsikre med mykt underlag, alle barn på trehjulssykkel har hjelm og det er sjelden man ser tiåringer bevege seg fritt uten foreldrene sine. Samtidig skal barna selv få velge hva de vil gjøre, selv trassige treåringer som har gått i lås fordi de ikke vet hva de vil, uansett hvor lenge foreldrene dveler og spør det skrikende barnet. Barn og voksne skal jo være likeverdige.

Fra 1970-tallet, da medbestemmelse ble bestemmende for demokratiseringen av samfunnet, har makt fått en klang av noe fælt, autoritært og udemokratisk. Å utøve makt over barn kan derfor være farlig for deres utvikling og i verste fall gjøre dem til fasister.

Nå for tiden er det bare ett krenket barn som trengs for å tukte en hel by.

Etter forbudet mot fysisk avstraffelse av barn, som Sverige var først med å innføre i 1979, har barns rettigheter også blitt styrket gjennom internasjonale erklæringer, konvensjoner, traktater og lover, noe vi selvfølgelig skal være glade for.

Barna derimot er alt annet enn glade, i hvert fall hvis vi går ut fra Bup-statistikken. Sjelden har en så stor andel av den oppvoksende generasjonen vist så høy grad av uro, aggressivitet og ustabilitet som vi ser i dag. Og aldri har voksne hatt så lite makt over den yngste generasjonen som i dag.

Les mer

Hvordan kunne det gå så galt? En ledetråd finnes i debatten om urolige barn på restauranter. Feilen er ikke å la smårollingen komme ut av sin tilpassede barneromskultur og få være med i den virkelige verden. Feilen er at foreldrene ikke lærer småtrollene å respektere reglene som gjelder ute i den virkelige verden, fordi de krever at småtrollene skal behandles med samme respekt som voksne, selv om de oppfører seg på en måte som ville fått en voksen kastet ut. Det er i slike situasjoner at en vanskelig liten bråkmaker kan få en skrape av en voksen i rommet, men da, jøss! Da er det den som skraper som får skikkelig skjenn av foreldrene, da går de helt inn for den nærkampen de i stedet burde ha tatt med sin lille ramp.

Det sies jo at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Landsbyens moderne motstykke er barnehagen og barneskolen. Men Gud hjelpe de ansatte som tar seg friheten til å holde fast et barn som går amok, eller ta mobilen fra en elev som nekter å slå den av i timen. Slike krenkelser tolereres ikke av de overbeskyttende foreldrene, som vanligvis ikke gir seg før de har mobilisert både konge og fedreland slik at den som har begått krenkelsen blir straffet. Så nå er det bare ett krenket barn som trengs for å tukte en hel landsby.

Irettesettelser fra voksne utløser altså ikke lenger frykt for at foreldrene skal få beskjed, men blir møtt med hån og skjellsord, noen ganger til og med et slag i ansiktet.

Når jeg hører foreldre snakke i lyriske vendinger om den italienske restaurantkulturen, hvor barn alltid blir møtt med solfylte smil av vennlige servitører, overser de kanskje at Italias barnevennlige sol også har sine skyggesider. Italia tillater nemlig fortsatt fysisk avstraffelse i hjemmet, hvor en god omgang med hånden sier mer enn tusen ord til en bambino som ikke viser lydighet og respekt for voksne. Slike oppdragelsesmetoder er heldigvis forbudt i de fleste vestlige land. Men problemet med dagens overambisiøse foreldre er at de også synes å ville forby hele ideen om oppdragelse, da begrepet assosieres med autoritær tvang. Og det å tvinge et barn til noe det ikke vil, anses jo som å krenke barnets rettigheter.

Dessverre finnes det en rettighet som har gått helt tapt, den aller viktigste. Nemlig retten til å være barn. Barn, som per definisjon ikke er i stand til å vite hva som er best for seg selv, og derfor trenger å vite at det finnes trygge voksne som vet bedre.

Hvis foreldre fortsetter å være like sta som nå, for å beskytte barna sine mot alt som kan fremkalle negative følelser, er det kanskje tryggest for de voksne i nærheten å skaffe seg skuddsikre vester, slik at de kan beskytte seg mot den farlige generasjonen, den som ikke har fått noen oppdragelse fordi de aldri fikk være barn.