Serie: Kommunismen og den progressive liberalismen (del 18)

Artikkelserie: Hvordan kommunismens spøkelse styrer verden. Del 18

Russiske kommunister bærer portretter av Karl Marx, Lenin og Stalin under en manifestasjon til minne om den russiske revolusjonens 100-årsdag 7. november 1917. Foto: Kirill Kudryatsev/AFP via Getty Images
21. august 2022

Den kommunistiske ideologien forsvant ikke med slutten av den kalde krigen. Både før og etter murens fall har marxistiske idéer blitt spredt i den frie verden gjennom undergraving, og venstreorienterte bevegelser har fått fotfeste i mange demokratisk valgte regjeringer.

(Les del 17 her.)

På overflaten ser det ut til at verden har forstått skaden kommunismen har forårsaket. Men i løpet av de 170 årene som har gått siden utgivelsen av ”Det kommunistiske manifestet”, har regjeringer verden over åpent eller i det skjulte blitt påvirket av marxistiske teorier.

De fleste assosierer kommunistisk politikk kun med land under kommunistisk styre eller der marxistiske, økonomiske doktriner åpent følges. Men den moderne venstrebevegelsen følger samme underliggende filosofi om kamp, som ble gjort til realitet av de "tradisjonelle" kommunistregimene i øst. På noen måter har den frie verden rett og slett overgått de åpent kommunistiske statene ved å sette disse teoriene ut i praksis.

I tusener av år var den viktigste institusjonen for politisk makt monarkiet, som fikk sin autoritet fra Gud. Himmelen ga den som styrte, et guddommelig mandat. Keisere og konger utførte et hellig oppdrag som mellommenn mellom mennesket og Gud.

Kommunistledere som Lenin, Stalin, Mao og Kim Il Sung hadde alle personlige kulter.

I dag er mange land demokratier. I praksis er demokrati likevel ikke demokrati, men det innebærer at landet styres av representanter valgte av folket. Valget av for eksempel en president er en demokratisk prosedyre. Når presidenten vel har tiltrådt, har han en omfattende makt over politikken, økonomien, det militære, relasjoner med andre land og så videre.

Men demokratiet kan ikke garantere at gode mennesker velges. Når den generelle moralen i et land synker, kan de kandidaten som vinner være en som bruker tom eller provoserende retorikk eller som driver vennskaps-korrupsjon. Når et demokrati ikke iverksetter tiltak for å opprettholde moralen, blir skaden på samfunnet enorm. Fordelene med velgerrepresentasjon forsvinner. I stedet får man pøbel-styre som kaster samfunnet ut i kaos og fragmentering.

Politikk og religion smelter sammen i kommunistiske regimer

Den kommunistiske ideologien fungerer som en religiøs kult eller som det aller mest negative bildet på det vi i dag kaller en "sekt". Den tvinger tilhengerne til å akseptere en skadelig filosofi om kamp, å føye seg etter politiske programmer og å gå imot egen samvittighet for å følge den revolusjonære bevegelsen eller partilinjen. Kommunistregimer forfølger religion og åndelighet med de grusomste metoder for å ødelegge og erstatte det med sin egen, ateistiske "religion".

Kommunistregimer i øst, spesielt i Kina, beskrives ofte feilaktig som en slags moderne form for despotisme. Mange ser på Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) som en fortsettelse av det keiserlige systemet. Men de tradisjonelle kinesiske herskerne gjorde ingen krav på selv å definere moralske verdier. De anså det slik at de handlet innenfor de moralske begrensningene som Himmelen hadde bestemt. KKP, derimot, anser at de har monopol på selve moralbegrepet. Uansett hvor mange onde handlinger de utfører, er det alltid sagt med deres egne ord "stort, strålende og korrekt".

Kommunistpartiet har Marx som sin åndelige "herre" og tar marxismen som en universell sannhet. Kommunismens løfte om et himmelsk rike på jorden lurer mennesker til å gi sine liv til det. Her er noen av de trekkene som Kommunistpartiet har til felles med en farlig sekt: De finner opp doktriner, kveler motstand, tilber lederen, ser seg selv som den eneste kilden til rettferdighet, bruker hjernevask og mental kontroll, opprettholder en hard organisasjon som man aldri kan forlate, fremmer vold og blodtørstighet og oppmuntrer til martyrdød for "saken".

Kommunistledere som Lenin, Stalin, Mao og Kim Il Sung hadde alle personlige kulter. De var som "paver" i sin egen kommunistiske kult i sine respektive land med en uinnskrenket makt til å bestemme hva som var rett og galt. Uansett om de drepte eller løy, hadde de alltid rett. Dette ble begrunnet med at det tjente en høyere hensikt eller et langsiktig mål. Innbyggerne i disse landene ble tvunget til å oppgi sine egne oppfatninger om hva som er moralsk godt. Å bli tvunget til å lyve og begå grusomheter på partiets ordre har traumatisert dem psykologisk og åndelig.

Tradisjonelle, ortodokse religioner lærer folk å være gode, men kommunistkulten bygger på hat og tar en stikk motsatt vei. Selv om Kommunistpartiet også snakker om "kjærlighet", er dets "kjærlighet" faktisk basert på hat. For eksempel kan proletarene kjenne klassevennskap fordi de har en felles fiende, kapitalistene. I Kina viser de sin patriotisme gjennom å hate USA, hate Frankrike, hate Japan, hate Syd-Korea, hate Taiwan og hate kinesere i utlandet som kritiserer Kommunistpartiet.

Portrett av den engelske filosofen John Locke, den klassiske liberalismens far. Samtidens liberalisme har beveget seg langt vekk fra hans tanker. Foto: Archive Photos/Getty Images

Den progressive liberalismen har religiøse trekk

Den progressive liberalismen kan nå sies å være standard for det politisk korrekte i Vesten. Denne tenkemåten har blitt presset så langt at den har antatt karakter av en sekulær religion. "Fremskritt" hylles som et absolutt moralsk, godt konsept, og alle synspunkter som avviker fra det liberale, progressive paradigmet, angripes som om det var vranglære.

På en lignende måte som kommunismen, vil den progressive liberalismen erstatt troen på Gud med humanistisk fornuft og i praksis gjøre mennesket til en gud. De deler de samme fiendene som kommunistene og forklarer sosiale problemer med å skylde på urettferdighet eller defekter i det kapitalistiske systemet, som de ønsker å styrte. Metodene deres ligner kommunistenes. De kan se sin sak som så viktig at ingen metode er forbudt.

Den progressive liberalismens kvasireligiøse karakter kan ikke skilles fra sin historiske bakgrunn. De raske vitenskapelige fremskrittene på 1700-tallet styrket i stor grad menneskenes tro på egen evne og drev fram den progressive intellektuelle trenden. Den franske filosofen Marquis de Concordet, en av pionerene innen progressive tenkning, skrev i sitt verk ”Esquisse d’un tableau historique des progrès de l’esprit humain” at fornuften leder mennesket til lykkens og moralske godhetens vei. Progressivismen ble etter ham stadig mer aggressiv, og de begynte til og med å tilbe fornuften.

Samtidens progressive liberalisme er et svik mot klassisk liberalisme.

Progressiv tenkning lar en betrakte fornuft, samvittighet og Skaperen som atskilte. Dette leder til idéen at mennesket ikke trenger Skaperens frelse. Man kan bruke egen rasjonalitet og egen samvittighet for å feie vekk onde ting som grådighet, frykt og misunnelse. Menneskene kan skape paradiset på jorden og kvitte seg med det guddommelige.

Progressivismens arroganse vises tydelig i en uttalelse fra den franske 1800-talls-politikeren og kunstkritikeren Jules Castagnary: "Ved siden av den guddommelige hagen som jeg ble kastet ut av, skal jeg bygge et nytt Eden ... Ved inngangen skal jeg plassere fremskrittet ... og jeg skal legge et flammende sverd i hånden hans. Han skal si til Gud: "Du skal ikke tre inn her."

Når menneskene fyller seg med denne type tenkning, oppstår oppfatningen om at menneskene selv kan styre sin skjebne og skape et "paradis på jorden". Dette er også selve kjernen i kommunismen. Kampen for å virkeliggjøre dette såkalte paradiset har imidlertid druknet verden i blod og elendighet.

Hvordan klassisk liberalisme forderves

Klassisk liberalisme basert på filosofien om naturrett, argumenterte for konstitusjonelle begrensninger for kongens eller regjeringens makt for å beskytte den personlige friheten. Individuelle rettigheter er gitt av Gud, mens måten landet styres på, skapes av folket og har som en uttalt plikt å beskytte folket. Atskillelsen av kirke og stat ble til for å hindre regjeringen fra å begrense innbyggernes tanke- og trosfrihet.

Den samtidige progressive liberalismen er imidlertid et forræderi mot klassisk liberalisme. På den ene siden legger den vekt på absolutt individualisme, det vil si total hengivenhet til egne begjær og forkastet all moral og begrensninger. På den andre siden legger den vekt på like resultater i stedet for like muligheter.

Når man diskuterer for eksempel omfordeling av velstand, fokuserer dagens moderne liberalere på mottakerens behov og ikke på skattebetalernes rettigheter. Når det gjelder politikk mot diskriminering, fokuserer man kun på de som utsettes for urettferdighet i historien og ignorerer mennesker som utsettes for diskriminering i dag, nettopp gjennom denne politikken. Innen jussen forsøker de å motsette seg å straffe kriminelle med unnskyldningen at man vil beskytte uskyldige fra å dømmes eller beskytte underpriviligerte som man mener undertrykkes av systemet. Innen utdannelsen ignorerer man begavede elevers potensiale for å prioritere og hjelpe lavt-presterende og personer fra underpriviligerte familier. Ytringsfrihet brukes som unnskyldning for å ta bort restriksjoner på publisering av uanstendig materiale.

Samtidens liberalisme har i det stille utviklet seg fra å fremme frihet til å gå inn for likhet. De unnviker termen "egalitarisme" fordi det umiddelbart leder tankene til kommunismen.

John Locke som er kjent som liberalismens far, skrev ned sitt standpunkt i spørsmålet om religiøs toleranse og atskillelse av kirke og stat i "Letter Concerning Toleration”. Av Lockes tekst ser man at hovedaspektet ved toleranse er at staten, som har verdensmonopol, skal tolerere den personlige troen. Uansett om ens tro på veien til himmelen er riktig eller gal, er det et spørsmål som bør overlates til Gud. Menneskene bør ha kontroll over sin egen sjel; staten skal ikke bruke sin makt for å påtvinge noen verken tro eller vantro.

Den samtida liberalismen har ignorerat detta verkliga syfte med tolerans och omvandlat det till frånvaron av omdöme. Man ska inte fälla något omdöme eller tillskriva någonting något värde i någon situation. Men det här innebär i praktiken att man inte har någon moralisk kompass, och förväxlar gott med ont och ondska med dygd. Man använder en attraktiv fras för att öppna portarna för rent antimoraliska krafter.

Samtidens liberalisme har ignorert det virkelige formålet med toleranse og forvandlet det til fravær av dømmekraft. Man skal ikke ha noen mening eller tilskrive noen ting noen verdi i noen situasjon. Men dette innebærer i praksis at man ikke har noe moralsk kompass, og forveksler godt med ondt og ondskap med godhet. Man bruker en attraktiv uttrykksmåte for å åpne portene for rene anti-moralske krefter.

Les del 19.

Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.