Dypvannsutvinning er et viktig tema for øynasjonene i Stillehavet. De sitter på enorme mineralforekomster under havoverflaten. Mens noen av dem fokuserer på miljøvern, ønsker andre å utnytte dem.

Samtidig forsøker Trump-administrasjonen å omgå FNs regelverk for å fremskynde dyphavsutvinning av kritiske mineraler, som nikkel og kobolt, som blant annet er nødvendige for elektriske biler. Målet er å redusere avhengigheten av Kina på disse områdene.

I april undertegnet president Donald Trump en presidentordre om kartlegging av havbunnen og leting etter mineraler for å sikre pålitelig tilgang til viktige mineraler, som mangan, nikkel, kobolt og sjeldne jordarter. Disse mineralene brukes i alt fra forsvarssystemer og batterier til smarttelefoner og medisinsk utstyr. Målet for USA er at de skal være ledende innen leting og kartlegging.

Beslutningen var overraskende fordi den opphever hans egen presidentordre fra 2020 som innførte en stans på boring og gruvedrift i farvannene utenfor den sørøstlige kysten av USA fram til 2032. Det gjelder et område som strekker seg utenfor USAs eksklusive økonomiske sone (EEZ).

Selv om Trump ikke kommer med noen direkte territorielle krav, foreslår presidenten endring i hvordan dette spørsmålet reguleres internasjonalt. Siden 1994 har den multinasjonale Internasjonal havbunnsmyndighet (ISA) fastsatt regler for 54 prosent av havbunnen som ikke faller innenfor noen enkelt lands økonomiske sone.

Under Trumps ordre får USAs nasjonale hav- og atmosfære-administrasjonen (NOAA) myndighet til å utstede tillatelser for leting og utvinning både i amerikanske og internasjonale farvann.

For noen år siden ville flere i Stillehavsområdet ha satt pris på muligheten til å få tilgang til en alternativ godkjenningsmekanisme, fordi de var misfornøyde med den langsomme fremgangen under ISA-regimet.

Elleve land i regionen ønsket å komme fort i gang, blant annet Kiribati, Papua Ny-Guinea, Tonga og Cookøyene. Undervannsressursene her har vært gjenstand for en rekke undervannsundersøkelser siden 1970-tallet. I 2022 ble tre selskaper tildelt letekontrakter med sikte på å starte gruvedrift allerede i 2028.

Over hele verden har det blitt inngått 22 15-årige letekontrakter. Det så ut til at havbunnen ville bli, som NOAA uttrykte det, «det neste gullrushet».

Vi trenger grunnleggende data for å kunne ta en etisk, velbegrunnet og vitenskapelig basert beslutning. - Edward Herman. Leder for partnerskap og samarbeid ved Cook Islands Seabed Minerals Authority

Etter hvert som det imidlertid kom fram flere bevis som bekreftet at havbunnsutvinning ikke bare skader følsomme marineøkosystemer, men også at gjenopprettingen er langsom eller til og med ikke-eksisterende, begynte noen ledere i Stillehavsregionen å trekke seg. Et eksperiment ble gjennomført på Blake-platået utenfor østkysten av USA der havbunnsutvinning ble testet for 50 år siden. Platået bærer fortsatt spor etter operasjonen og viser få tegn til gjenoppretting.

Papua Ny-Guinea, som var et av de første landene som tillot dyphavsutvinning i sin eksklusive økonomiske sone, har nå stoppet all utvinning på havbunnen. Statsminister James Marape kunngjorde i juni at regjeringen hans ville stanse all aktivitet i fravær av solide vitenskapelige bevis og tilstrekkelige miljøvernstiltak, selv om dette anslås å koste landet 70 millioner amerikanske dollar.

Nauru, som har et areal på bare 21 kvadratkilometer og en befolkning på 12.000, holder seg imidlertid til avtalen med det kanadiske selskapet, The Metals Company (TMC).

Landet kunne sluttføre avtalen under ISA-regimet fordi det er et av 19 «sponsorland» som har fått tildelt et område i Stillehavet i Clarion-Clipperton-sonen, et stort område i Stillehavet mellom Hawaii, Kiribati og Mexico som dekker 4,5 millioner kvadratkilometer og inneholder enorme forekomster av viktige mineraler.

Naurus president, David Adeang, har i FN argumentert for at fordelene ved å utvinne mineraler til bruk i batterier for å øke elektrifiseringen, oppveier eventuelle miljøskader som kan oppstå.

I tillegg til Nauru har også Tonga, Kiribati og Cookøyene spesielle rettigheter i sonen. Tonga har også en eksisterende avtale med TMC fra 2021, som ble oppdatert i begynnelsen av august.

Den opprinnelige avtalen tillot kun letevirksomhet og ble undertegnet innenfor rammene til ISA. Selskapets kunngjøring angav ikke klart om avtalen omfattet gruvedrift under NOAA- eller ISA-rammeverket.

I Kiribati har TMC sagt opp en avtale som dekker en tredjedel av selskapets leteområder i Stillehavet. En melding fra selskapet til USAs børstilsynsmyndighet (SEC) tyder på at dette skjedde på initiativ fra Kiribati-regjeringen, som i mai kunngjorde at den hadde hatt samtaler med Kinas ambassadør for å «utforske muligheter for samarbeid om bærekraftig leting etter dyphavsressurser».

Les mer

Kina: Ifølge kilder står Xi Jinping overfor tre store politiske kriser

De norrøne gudenes aller siste kamp

Cookøyene som er tre og et halvt år inne i sin femårige utforskningsfase, har valgt en mer forsiktig tilnærming. De har samarbeidet med selskaper, blant annet det kinesiske selskapet CIC Ocean Research, for å utforske Penrhyn-bassenget. De vurderer nå å forlenge lisensene, men bare for å gi selskapene mer tid til å bevise overfor regjeringen at havbunnsutvinning kan gjennomføres uten å forårsake alvorlige miljøskader.

«Vi trenger grunnleggende data for å kunne ta en etisk, velinformert og vitenskapelig begrunnet beslutning. Hvis data ikke er tilgjengelig, vil vi kreve mer data», sa Edward Herman, leder for partnerskap og samarbeid ved Cook Islands Seabed Minerals Authority.

Salomonøyene som i utgangspunktet viste stor interesse for mulighet til å dra nytte av inntektene fra undervannsmineraler, har nylig endret holdning og har foreløpig ingen planer om å utvinne ressurser fra havbunnen.

New Zealand går imidlertid i en annen retning. Den forrige Labour-regjeringen utelukket ikke bare havbunnsutforskning, men avsluttet også gassutvinning og landbasert gruvedrift.

Koalisjonsregjeringen, som består av partiene National, NZ First og ACT, har imidlertid ingen slike forbehold. Den har nylig opphevet forbudet og opprettet en spesiell hurtigprosedyre for lovgivning som gjør det mulig for visse utvalgte prosjekter å omgå mange av de miljøkonsekvens-utredningene som ellers ville vært påkrevd.

Et slikt prosjekt er en plan om å utvinne 50 millioner tonn mineraler fra havbunnen i South Taranaki hvert år i 30 år. De har nettop klart det første hinderet i prosessen.

Trans-Tasman Resources (TTR) har som mål å utvinne vanadium og hevder at stedet inneholder mineralressurser i verdensklasse som kan bidra med nesten 500 millioner dollar årlig til økonomien. Den tunge mineralsanden inneholder også jernmalm og titan.

Den hurtigbehandlede lovgivningen innebærer at offentligheten ikke har hatt mulighet til å komme med innspill til prosjektet. Motstanderne, blant annet miljøorganisasjoner, opposisjonspartier og kritikere, hevder at det er «massiv» motstand, og flere maoristammer hevder at dette bryter med en avtale, den såkalte Waitangi-traktaten. Bestemmelser som refererer til prinsippene i traktaten finnes i viktige lover, blant annet i Crown Minerals Act og Exclusive Economic Zone and Continental Shelf (Environmental Effects) Act.

I 2021 henviste Høyesterett til disse forpliktelsene da den avviste en søknad fra TTR i 2016 om å utvinne havbunnen i Taranaki Bight.

Det er mulig at selv den siste godkjenningen vil ende opp i retten, selv om regjeringen er fast bestemt på å tillate gruvedrift og har en lov til behandling i parlamentet som kan føre til at prinsippene i traktaten fjernes fra lovgivningen.

Et annet havbunnsprosjekt som er fremskyndet av lovgivning, er et forslag om å mudre opptil 150.000 kubikkmeter sand per år i tre år fra Bream Bay. Deretter mudres det opptil 250.000 kubikkmeter per år.