Etter at planøkonomien og Maos kampanjer hadde etterlatt Kina i fattigdom og kaos i 1978, ble Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) tvunget til å gjennomføre økonomiske reformer for å opprettholde makten. Elementene i det frie markedet har gitt mange et feilaktig inntrykk av at partiet har blitt «kapitalistisk», men som vi skal se, er ikke det tilfellet.
(Les del 24 - eller start med del 1)
Av praktiske grunner liberaliserte Det kinesiske kommunistpartiet visse aspekter av den kinesiske økonomien og tillot for eksempel privat virksomhet. Men det betyr ikke at partikadrene har sluppet taket. Selv om det finnes private selskaper har Kommunistpartiet aldri lovet folk noen grunnleggende rett til privat eiendom. Alle ressurser og jord står til syvende og sist til partiets disposisjon.
Samtidig bruker Kommunistpartiet staten til streng kontroll av økonomien. Det gjennomføres fortsatt en storstilt nasjonal planlegging og bør betraktes som «kraftøkonomi». Markedet er kun et middel staten bruker for å stimulere produksjonen. Det er egentlig ikke uavhengig, og det finnes heller ingen institusjoner som beskytter det frie markedet.
Faktisk kan den økonomiske modellen, skapt av Det kinesiske kommunistpartiet, ikke kopieres og overføres til andre steder.
Den kinesiske kommunistiske modellen er en slags monstrøs kombinasjon av sosialisme, statisme og markedsøkonomi.
Rettssikkerheten er ikke-eksisterende, og det er ikke et klart system for eiendomsrett. Valutakursen tillates ikke å justere seg selv naturlig. Pengestrømmen inn og ut av landet er begrenset, og internasjonale selskaper er strengt kontrollert. Kommunistpartiet bruker statlige subsidier og reduserte eksportavgifter for å fremme eksport med mål om å beseire konkurrentene i en priskrig. Dette har forstyrret verdenshandelen og er årsaken til at WTO ikke anerkjenner Kina som en markedsøkonomi.
Mange vestlige regjeringer hadde et naivt håp om at en økonomisk utvikling ville bringe politisk liberalisering og demokrati til Kina. I stedet har økte økonomiske ressurser ført til at Det kinesiske kommunistpartiet har vært i stand til å utsette folk i Kina for stadig mer brutale og samtidig sofistikerte former for undertrykkelse. Da KKP startet forfølgelsen av Falun Gong, utvidet partiet for eksempel sikkerhetsapparatet sitt og sin innflytelse. De brukte store ressurser på avanserte overvåkingssystemer og forfremmet de som gjennomførte forfølgelsen, på en "vellykket" måte.
Verktøyet som ble laget for å forfølge Falun Gong, har siden blitt utviklet og tilpasset forfølgelsen av andre trosgrupper og befolkningen generelt. Siden 2009 har Det kinesiske kommunistpartiet brukt over 650 milliarder svenske kroner i året for å «opprettholde stabilitet», det vil si å holde landets befolkning i sjakk.
Sannheten bak den kinesiske økonomiens oppsving
Fordi Kinas BNP har vokst så raskt de siste 40 årene, har mange begynt å tro at sosialistisk økonomi er overlegen. Mange vestlige, selv innenfor den politiske og akademiske eliten og tenketankene, er overrasket over det totalitære systemets effektivitet.
Men faktum er at den økonomiske modellen som er skapt av Det kinesiske kommunistpartiet, ikke kan kopieres og overføres til andre steder. På den ene siden viser årsakene til den økonomiske boomen den indre ustabiliteten til det sosialistiske systemet. På den annen siden viser partiets modell den enorme korrupsjonen som dets skruppelløse maktøkonomi skaper. Kinas økonomiske vekst de siste 40 årene har hovedsakelig et par faktorer.
Den første faktoren er at man lettet på den statseide økonomien og forlot sentral planlegging, samt en revitalisering av privat sektor. Dette har gitt den kinesiske økonomien et stort løft. Kinesernes entreprenørskap har blitt holdt nede i flere tiår, men de viser nå sin vilje til å løfte seg ut av fattigdommen og gjøre forretninger. I tillegg utgjør Kinas enorme befolkning på over en milliard mennesker en nesten utømmelig kilde til billig arbeidskraft.
En annen faktor er den enorme tilstrømningen av vestlig kapital og teknologi i løpet av reformårene. Under kommandoøkonomien var Kinas enorme ressurser av ubenyttet landjord, arbeidskraft og gullmarked, og prisene var ikke fastsatt. Kombinasjonen av investeringer og underutviklede ressurser drev Kinas økonomiske vekst. Hvis det ikke hadde vært for partiets totalitære styre, ville dette ha startet flere tiår tidligere, og da hadde det skjedd på en mer kontrollerbar og bærekraftig måte.
Vestlige investeringer i Kina har skjedd i en massiv skala. Ifølge publiserte data nådde USA’s direkteinvesteringer i Kina nesten 117 milliarder dollar i 2018, en økning på 11 milliarder dollar fra år 2000. Den totale verdien av utenlandsk kapital som strømmet inn i Kina mellom 1979 og 2015, er anslått av Kinas handelsdepartement å være 1,64 billioner dollar.
Vestlige land ga Folkerepublikken Kina en fordelaktig status som handelspartner og omfattende tilgang til deres markeder. I mai 2000 gav den amerikanske regjeringen Kina permanente, vanlige handelsforbindelser (PNTR). Den 11. desember 2001 ble Kina formelt medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) og ble for alvor en del av det internasjonale markedet. Som en konsekvens ble enorme mengder vestlige ressurser og produksjon overført til Kina, som ble "verdens fabrikk".
Vi bør imidlertid huske at Kina utviklet sin økonomiske makt med uetiske modeller, som slavelignende arbeidsforhold, ekstrem utnyttelse av arbeidere og bønder, brutale rivings- og flyttekampanjer og lignende. Av hensyn til rask, kortsiktig vekst, ønsket Kommunistpartiet miljøforringelse og andre farer velkommen for å skvise hver siste dråpe profitt ut av landet, folket og ressursene.
Den kinesiske kommunistiske modellen er en slags monstrøs kombinasjon av sosialisme, statisme og markedsøkonomi.
Kommunistpartiet har utnyttet vestlig kapital, teknologi, markeder, handelsfordeler og sin egen billige, innenlandske produksjon til å bygge opp enorme summer i utenlandske valutareserver. Handelsunderskuddet mellom USA og Kina steg fra 83 milliarder dollar til over 345 milliarder dollar mellom 2000 og 2019.
I tillegg overstyrte Kommunistpartiet konvensjonene for internasjonal handel og utnyttet maksimalt alle mulighetene som ble tilbudt, enten de var legitime eller ikke. Det ble vedtatt en landsomfattende strategi for å plagiere åndsverk i et forsøk på å ta over andre lands industri og teknologi. Dette utgjør det største tyveriet i verdenshistorien.
I 2017 rapporterte den amerikanske kommisjonen for tyveri av amerikansk intellektuell eiendom (Commission on the Theft of American Intellectual Property) at Kinas forfalskede varer, piratkopiert programvare og stjålne forretningshemmeligheter påfører USA et økonomisk tap på mellom 225 og 600 milliarder dollar årlig. Dette tallet er inkluderer ikke engang tapene som følge av tyveri av intellektuell eiendom.
Rapporten slår fast at 1,2 billion dollar har gått tapt de siste tre årene på grunn av tyveri av intellektuell eiendom, og flertallet av disse tyveriene er utført av Kina. En rapport fra ”Director's Office of National Intelligence Service” slår fast at 90 prosent av cyberangrep mot amerikanske selskaper kommer fra den kinesiske staten, og de forårsaker økonomisk skade på anslagsvis 400 milliarder dollar årlig.
Kommunistpartiets økonomiske modell bruker statens makt til å igangsette en rask økonomisk utvikling, samtidig som de bruker utspekulerte metoder for å bli konkurransedyktig. Partiet har oppmuntret andre land til å bruke en mer omfattende, statlig intervensjon også. Landene har begått den alvorlige feilen å idealisere partiets modell som en suksess, mens de ignorerer den menneskelige og moralske tragedien.
Konsekvenser av den kinesiske økonomiske modellen
KKP’s økonomiske modell går hånd i hånd med den konstante forvitringen av menneskelig moral forårsaket av kommunismens spøkelse.
Dagens Kina er fullt av falske produkter, giftig mat, pornografi, narkotika, gambling og kriminelle gjenger. Korrupsjon og prostitusjon har blitt til noe de setter sin ære i, og tillit mellom mennesker er ikke-eksisterende. Det økende gapet mellom rik og fattig fører til sosial uro og juridiske overgrep. Innbyggere velger å lukke øynene for sine medmenneskers lidelser. I denne maktøkonomien bruker partiet sin autoritet til å akkumulere rikdom. Omfanget av korrupsjon vokser med ens sosiale posisjon. Det er helt normalt at milliarder av dollar forsvinner i korrupsjon.
I dette korrupsjonsmiljøet velger innbyggere å se den andre veien når medmennesker lider. I oktober 2011 ble folk over hele verden sjokkert over hendelsen med den to år gamle jenta Yueyue som ble påkjørt av en lastebil i Guangdong-provinsen. I stedet for å stoppe for å hente hjelp, rygget sjåføren over Yueyue for å forsikre seg om at hun var død. 18 personer gikk forbi denne tragedien uten å stoppe. Yueyue døde senere på et sykehus. Internasjonale medier stilte seg spørsmålet om Kina hadde mistet sjelen sin.
Kommunisme fører til enorme ødeleggelser av tradisjonelle verdier og kultur. Under kommunismen i Kina har den moralske standarden sunket så dypt at mange som ikke har innsikt, finner det vanskelig å tro at det er sant. Å drepe mennesker, som bare prøver å forbedre seg åndelig, for å få tilgang til organene deres, har blitt en statsdrevet, industriell virksomhet. Et ukjent antall samvittighetsfanger har blitt drept på operasjonsbordet. Kommunistene har endret medisinsk personell som jobbet for å hjelpe mennesker, til mordere.
Økonomisk vekst uten moral er kaotisk, kortvarig og katastrofal. Under Kommunistpartiets umenneskelige politikk oppstår sosiale konflikter overalt, og miljøet er på randen av kollaps. Konsekvensene av moralsk forfall er dermed dødelige. Kina kaller seg et sterkt land, men styrken er en illusjon. Den overfladiske velstanden basert på en uhemmet jakt etter penger, vil kollapse under presset fra moralske og sosiale kriser.
Det er ingen god fremtid for Kina hvis landet ikke kommer seg ut av KKP’s grep. Kommunismens spøkelse har ingen intensjon om å jobbe for en sunn og bærekraftig vekst, fordi målet er å ødelegge Kina og resten av verden.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
