Velferd er et nødtiltak for dem som virkelig trenger det, som ved yrkesskader, epidemier eller naturkatastrofer. Det bør ikke være en standardforsørgelse fordi den ikke kan løse de grunnleggende fattigdomsproblemene. Øker man gruppen som har rett til velferdstiltak, leder det til en negativ spiral som oppmuntrer til misbruk av fordelene.
Et eksempel er hvordan man stadig kan omdefinere et begrep som "funksjonshemming" for å gjøre en stadig større del av befolkningen til potensielle mottakere av stønader. Dette skaper en syk tilstand i økonomien som resulterer i en nedgang i samfunnsmoralen.
I 2012 publiserte New York Times en reportasje som handlet om hvordan velferdspolitikken påvirket lavinntektsmottakere i Appalachian-regionen i det østlige USA.
I artikkelen fortelles det om hvordan mange fattige familier sluttet å sende barna på skolen for at de skulle bli berettiget til støtte. "Mødre og fedre er redde for at hvis barnene lærer seg å lese, vil sjansene for at de kvalifiseres for den månedlige utbetalingen, reduseres. Denne utbetalingen kan de få hvis de har et barn som er psykisk tilbakestående."
"Mange som bor i husvogner i fjellområdene, er fattige og desperate. Sjekken som de får på 698 dollar i måneden per barn fra ”Supplemental Security Income”-programmet, rekker langt, og sjekkene fortsetter å komme til barnet fyller 18."
Dette støtteprogrammet ble startet for rundt 40 år siden med målet å hjelpe familier som hadde barn med fysiske eller psykiske funksjonshemninger. Da New York Times rapporterte om dette, var over 55 prosent av barnene som var berettiget til støtte, kategorisert som mentalt funksjonshemmet, men de hadde ingen definert diagnose. Over hele USA er det nå til sammen 1,2 millioner "mentalt funksjonshemmete" barn som skattebetalerne betaler 9 milliarder dollar for per år.
Et raust velferdssystem øker avhengigheten av systemet og frarøver personlig ansvar.
I dette tilfellet ser du hvordan velferd og den menneskelige naturens feil skaper en ond sirkel. Til tross for de gode intensjonene hos de som kjemper for og formulerer velferdspolitikken, har denne typen politikk ofte negative effekter for både individ og samfunn.
Misbruk av velferd binder ikke bare opp offentlige midler, det påvirker også fremtiden for de barnene som vokser opp i et slikt system. Forskning fra 2009 viser at to tredjedeler av de menneskene som fikk bidrag fra velferdssystemet da de var barn, fortsatte å få det i voksen alder og trolig vil fortsette å få det resten av livet.
Ifølge den amerikanske økonomen William Arthur Niskanen har velferdssystemet skapt en fattigdomskultur som i sin tur skaper en ond sirkel med avhengighet til statlig støtte, barn utenfor ekteskap, voldsforbrytelser, arbeidsløshet og aborter. Analysen av data fra 1992 fra hele USA ga estimater av den forventede effekten å øke støtteprogrammet ”Aid to Families with Dependent Children” (AFDC) med 1 prosent. Antall brukere ville øke med 3 prosent; antall fattige skulle øke med 0,8 prosent, antall barn som ble født av enslige mødre, ville øke med 2,1 prosent og antall arbeidsløse skulle øke med 0,5 prosent. Aborter og voldsforbrytelser ville også øke med drøyt en prosent. Niskanens resultater antyder at et raust velferdssystem øker avhengigheten av systemet og frarøver personlig ansvar.
Familiens oppløsning er en viktig ingrediens i fattigdomskulturen. I en studie av historikk og samtidig fattigdom blant svarte i USA fant økonomen Walter E. Williams at 85 prosent av fattige svarte barn levde med enslige tenåringsmødre. Velferdssystemet styrker dette fenomenet, ettersom det oppmuntrer enslige mødre til å søke bostøtte, matkuponger og lignende støtte fra det offentlige. Velferden har vært en viktig forutsetning for at antall enslige mødre vokser, noe som i sin tur fører til mer fattigdom. Williams fant på den andre siden at fattigdom blant gifte svarte par har ligget på ensifret prosentsatser siden 1994.
Venstresidens bruk av velferd for å vinne stemmer til tross for at velferden har ekspandert
De siste tiårene har gapet mellom fattig og rik stadig vokst. Gjennomsnittslønnen, justert for inflasjon, øker i sneglefart, mens velstanden flyter hos de aller rikeste. En klasse fattige arbeidere har oppstått. Med disse samfunnsspørsmålene som ammunisjon, har venstresiden presset på for større stat, høyere skatter og mer velferd for å bekjempe fattigdom gjennom ytterligere å gjøre den verre.
Venstrepolitikere ønsker å se mer velferd og høyere skatter. Gjennom å anvende diverse valgløfter for å overbevise velgerne om at de har en edel hensikt, fremstiller de seg selv som de moralsk overlegne. Men disse politikerne er ikke de som skal betale for velferden; den tas fra over- og middelklassen og fordeles på de fattige.
Siden systemet skjuler forholdet mellom giver og mottaker, er det lett for politikerne å fremheve sin egen rolle i prosessen. Velferdsmottakerne viser sin takknemlighet gjennom å gi dem sine stemmer.
Aggressive, økonomiske intervensjoner i Vesten
Regjeringene i den frie verdens anvender allerede omfattende intervensjonisme i sine nasjonale, økonomiske systemer. En drivkraft for denne trenden var depresjonen på 1930-tallet. Etter denne krisen ble Vesten sterkt influert av den brittiske økonomen John Maynard Keynes. Keynesiansk økonomi anbefaler aktive, statlige intervensjoner og regulering av økonomien via finanssystemet. I sin banebrytende bok "Sysselsettingsproblemet: allmenn teori for produksjon, rente og penger" (The Employment Problem: A General Theory of Production, Interest and Money) motsetter Keynes seg den frie markedets selvregulering til fordel for økt, statlig forbruk og intervensjoner, slik som innkjøp, for å stabilisere markedet.
I et normalt samfunn er statens rolle begrenset, men i dag har keynesiansk teori fått fotfeste i hele verden. Regjeringer i alle land konkurrerer om å ta stadig mer kontroll over sine respektive økonomier.
Når staten spiller en aktiv rolle i økonomien, får enhver handling enorme konsekvenser for markedet. Ny politikk og nye lover kan skape eller ødelegge hele bransjer. Det innebærer at mange bedrifter og investorer blir direkte avhengige av myndighetenes beslutninger.
Aktiv, finansiell kontroll kombinert med omfattende velferdspolitikk har ført til at mange regjeringer har pådratt seg enorm gjeld. Ifølge data fra OECD har mer enn halvparten av medlemslandene gjeld som nærmer seg eller overstiger 100 prosent av BNP. Ett av landenes statsgjeld lå ved målingen på over 237 prosent. Dette er en stor sårbarhet i mange lands sosiale og økonomiske fremtid.
Nobelprismottaker og økonom Roald Coase skrev flere vitenskapelige artikler om den statlige intervensjonen. Coase fant at intervensjonistisk politikk nesten alltid gir negative resultater. Den mest trolige forklaringen, mener han, er at "staten nå opererer i en så massiv skala at den har nådd det stadium som økonomer kaller negativ marginalavkastning. Uansett hva den gjør videre, så går det slik".
De virkelige konsekvensene av intervensjonisme
Det er minst to større konsekvenser av omfattende statlig intervensjon. Den første er at statsmakten ekspanderer, både i roller og omfang. Ledere får stadig verre forhold når det gjelder muligheten til å påvirke økonomien og statens rolle som frelser. Etter at de har håndtert en krise, er staten tilbøyelig til å beholde de økte fullmaktene og funksjoner som har blitt lagt til.
Den andre er at intervensjonisme skaper mer avhengighet til staten. Når mennesker støter på utfordringer, eller når det frie markedet ikke kan gi dem det de vil ha, vil de kjempe for mer statlig intervensjon for å tilgodese sine behov.
Når staten spiller en aktiv rolle i økonomien, får enhver handling enorme konsekvenser for markedet
Når statens makt øker, svekkes det private næringslivet, og det private markedet har mindre handlingsrom. Folk som har dratt nytte av og blitt avhengige av politikere, vil kreve stadig mer at staten tar ansvar for å omfordele rikdommen og innføre lover for å håndheve den.
I Vesten er det en sterk politisk bevegelse mot venstre. Dette inkluderer den opprinnelige venstresiden, sosialister og kommunister, men også de som ikke tradisjonelt assosieres med venstresiden, men har blitt trukket inn av den. Dette fører til at venstreorineterte politikere har støtte for å vedta stadig mer omfattende tiltak som griper inn i økonomien og private bedrifters normale drift.
På sikt innebærer dette at alle aspekter av økonomien og folks liv vil være underlagt offentlig kontroll. Økonomiske metoder vil bli brukt for å styrke politisk makt og slavebinde innbyggerne.
Sosialistisk økonomi leder Vesten mot autokratisme
Friedrich von Hayek, en østerrikske økonom og filosof, advarte om statsstyrt planlegging og omfordeling av velferd. Han mente at det uungåelig ville forstyrre markedet og føre til totalitarisme, uansett om selve systemet var demokratisk eller ikke. Hayek mente at selv om den sosialismen som ble praktisert i Europa og nord-Amerika ikke innebar offentlig eierskap og planøkonomi, ville den likevel føre til samme resultat. Folk vill miste frihet og levebrødet, bare på en mer langsom og mer indirekte måte.
Som vi har diskutert tidligere i denne artikkelserien, så Marx, Engels og Lenin sosialismen som et obligatorisk skritt på vei mot kommunismen. Et togs bevegelse mot endestasjonen kommer ikke til å påvirkes av at det stopper på en stasjon underveis. Når menneskeheten så har gitt opp sine tradisjoner, det være seg på økonomiens område eller andre områder, og aksepterer kommunistisk ideologi, er selve utviklingshastigheten egentlig irrelevant. Før eller senere når man endestasjonen.
Den endelige destinasjonen på denne veien er ikke himmelriket på jorden, men ødeleggelsen av menneskeheten. Kommunismen bryr seg ikke om "himmelen" blir virkelighet eller ei. Det er bare et lokkemiddel for å drive menneskeheten i fordervelse.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
