Dette er en kronikk. Synspunktene som kommer til uttrykk, er forfatterens egne.

Det er grunn til å stille spørsmål ved nyhetskilder som legger all skyld på Israel og ignorerer Hamas sitt ansvar i krigen. Uten å sjekke fakta pumper de ut bilder og historier fra Hamas-kontrollerte kilder. Hvem bryr seg om hva som er sant når kirkeklokkene ringer for Palestina?

Det er snart to år siden Hamas utførte sitt brutale terrorangrep mot fredelige, unge israelere den 7. oktober 2023. Så snart de 1200 likene var blitt kalde og de 250 gislene var blitt ført bort, fylte palestinske demonstrasjoner gater og torg i vestlige storbyer med jubel og kamprop. Det tok ikke lang tid før nyhetsstrømmen skiftet fokus fra Hamas sine groteske massakre, til krigsofrene i Gaza. Siden da har mediedekningen vært dominert av alarmerende rapporter om den store andel barn som er drept av israelske styrker.

Det sterke engasjementet for barn som blir lemlestet og dør med forferdelige smerter som følge av krigens grusomheter, er ubestridelig; en del av vår menneskelighet. Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved nyhetskilder som legger all skyld på Israel og lar Hamas sine grusomheter gli under radaren. Kildekritikk er nødvendig for alle seriøse medier. Det ligger i sakens natur at de stridende partene i en av verdens mest betente konflikter ønsker å fremstille seg selv som helter, og fienden som barbarer.

Etter at fokuset har skiftet mot den økende nødssituasjonen i det krigsherjede Gaza, har journalistikkens krav om sannhet banet vei for stadig mer emosjonelle budskap. Hamas vet hvordan de skal trekke i de riktige trådene for å røre ved folks hjerte. Hamas har også et jerngrep på nyhetsstrømmen fra Gaza, fordi ingen utenlandske journalister har adgang. Dette gjør det praktisk talt umulig for de store mediene å rapportere sannferdig. I stedet for åpent å forbeholde seg å dømme på grunn av mangel på verifiserte fakta, pumper de ut en daglig strøm av bilder og historier fra Hamas-kontrollerte kilder, informasjon som appellerer til våre følelser og som, med moderne teknologi, spres over hele verden i løpet av få sekunder. Hvis informasjonen senere viser seg å være feil, har den emosjonelle temperaturen allerede steget så høyt at den ikke kan kjøles ned med halvhjertede korreksjoner. Avisgigantene New York Times og The Guardian, for eksempel, frydet seg over hjerteskjærende bilder av den lille palestinske gutten, Muhammad. Den krumme og knudrete ryggraden hans skulle illustrere barnesult i Gaza. Først da hele verden hadde blitt opprørt over de triste bildene, kom det frem at guttens deformerte kropp skyldtes cerebral parese og ikke sult. The Guardian forsvarte publiseringen med å hevde at Muhammad likevel var et levende bevis på lidelse til de sultende barna i Gaza.

Er det enighet blant etablerte medier om at alle nyheter som fremstiller Israel i et negativt lys, er gode nyheter?

Man skulle tro at det er enighet blant etablerte medier om at alle nyheter som fremstiller Israel i et negativt lys, er gode nyheter. I sommer kunngjorde Ekots (svensk radiokanal) sjef, Klas Wolf-Watz, sin autokratiske beslutning om at P1-journalister som åpent hadde tatt stilling i den pågående palestinske konflikten, kunne fortsette sin partiske rapportering, selv om det strider mot kravet om upartiskhet. Det var derfor Ekots Al Jazeera-lojale Gaza-reporter for en stund siden kunne utbasunere nyheten om at det israelske militæret hadde skutt Gaza-journalister. Det ble ikke nevnt at de var Hamas-terrorister forkledd som journalister. Det ble heller ikke nevnt at den skutte og omtalte Al Jazeera-reporteren roste Hamas i et telegram den 7. oktober 2023, mens massemordene og gisseltakingen pågikk for fullt.

Les mer

Norge: Organisert kriminalitet er en stadig økende trussel, mener politiet

Vi viderefører vår rike arv til barna

Hvem bryr seg om hva som er sant når kirkeklokkene ringer for Palestina og verdens ledere slutter seg til koret som lenge har ljomet fra verdens festivaler, tribunaler og pride-parader. For nå kan alle være med og synge og tro at de er kule, når de i virkeligheten synger en gammel, antisemittisk sang om sionistenes onde folkemord, krigsforbrytelser, kapitalisme, imperialisme, kolonialisme, fascisme og rasisme. Dette er et elsket og velkjent ledemotiv gjennom sosialismens historie, fra Karl Marx (selv jøde) til dagens Palestina-aktivister, med en kraftig basstemme fra Det muslimske brorskap. I forbund med Assad, Mubarak, Gaddafi og Saddam Hussein hevet 1970-tallets venstrefløy det røde banneret mot USAs imperialistiske sionistiske sabel i Midtøsten. Allerede da ble de beskyldt for folkemord mot palestinerne. FNs generalforsamling reagerte raskt og stemplet sionismen som rasistisk i 1975 på initiativ fra Sovjetunionen og med støtte fra de arabiske statene.

FN har altså ikke hatt et nøytralt forhold til Israel, hvis noen trodde det. Inga-Britt Ahlenius, som tidligere jobbet for FN og nå sitter i styret for Transparency International, har lenge advart om det internasjonale samfunnets sviktende troverdighet. I Svenska Dagbladet den 12. juni skrev hun at 15 land i Menneskerettighetsrådet (UNHRC), også er medlem eller observatør i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). I strid med FN-erklæringen slår de fast at Koranen og sharia-loven er det eneste grunnlaget for menneskerettigheter.

Forstår vi egentlig hva det betyr? Forstår vi, sekulære borgere i vestlige demokratier, hva som skiller verdensbildet vårt fra det som troende muslimer har? Ser vi hvordan de ser på oss? I Lena Anderssons siste roman, Men and Women, er det en scene hvor hovedpersonen søker svar hos en imam i Kairo. Imamen forklarer at vi i Vesten gjør oss sårbare gjennom vår tro på livet som den høyeste av alle verdier, mens den muslimske troen verdsetter Allah høyere enn livet.

For jihadistiske terrorister er dette utvilsomt tilfelle. Jeg tviler likevel sterkt på at Koranens budskap om den store Allah er til noen trøst for sivilbefolkningen i ruinene av Gaza, som står overfor krigens grufulle virkelighet og har sett sine sultne barn bli lemlestet eller drept. Uansett hvor stor Allah måtte være, reduserer det neppe deres menneskelige lidelse.

Hamas vet hvordan de skal utnytte vår vestlige livskult, vår medfølelse for lidelse og død, som gjør oss svært mottakelige for propaganda-maskinen deres. Døde barn er hard valuta som lett kan byttes mot vestlig valuta i form av indignerte reaksjoner.

Nå som Israel har hele verden mot seg, kan vi bare gratulere Hamas. Jeg lurer bare på hva vestlige demokratier har å vinne på å fryse ut det eneste demokratiske landet i Midtøsten. Uansett hvor mye man misliker Netanyahus politikk, står israelerne fritt til å komme med berettiget og skarp kritikk av regjeringen, uten å få strupen skåret over. Hvis befolkningen utsettes for bombeangrep fra fiendtlige naboland, er det tilfluktsrom hvor de kan søke dekning.

Unni Drougge Journalist og forfatter [email protected]