Tenk deg at du går gjennom gatene i Blagoveshchensk eller Vladivostok i den østlige regionen av Russland. Det som fanger øyet, er ikke arkitekturen fra sovjettiden eller det vidstrakte sibirske landskapet – men at det er kinesere overalt.

Butikkskilt, menyer, hotellbrosjyrer og til og med noen trafikkskilt har nå mandarinske tegn. Sent i fjor fotograferte lokalbefolkningen i Blagoveshchensk nye veiskilt i sentrum som kun var på kinesisk. Dette førte til spørsmål som resulterte i at skiltene ble erstattet med tospråklige varianter nær grensebroen.

Dette er ikke annektering, men det er et synlig tegn på en dyptgripende endring: disse byene retter seg mot sør, på jakt etter handel, turisme og investeringer fra den andre siden av Amur-elven.

To nye faste forbindelser har de siste årene krympet grensen. Den første, veibroen mellom Russland og Kina, åpnet i Blagoveshchensk–Heihe i juni 2022, og den første jernbanebroen (Tongjiang–Nizhneleninskoye) åpnet for trafikk i november 2022. Disse kryssingene forvandlet elven fra en vollgrav til en hovedgate som transporterer mennesker, tømmer, malm og forbruksvarer i begge retninger.

Er Kina i ferd med å «overta» den østlige delen av Russland?

Ikke med stridsvogner, men gjennom økonomi, infrastruktur og subtil innflytelse som binder regionen tettere til Beijing enn til Moskva.

Øst-Russlands strategiske rikdom

Dette fenomenet gjenspeiler en bredere dynamikk i Øst-Russland – et enormt område fra Bajkalsjøen til Stillehavet, som dekker mer enn 13 millioner kvadratkilometer, eller 77 prosent av Russlands territorium. Området er langt fra en tom tundra, men et ressurssenter som i århundrer har tiltrukket seg begjærlige blikk fra verdensmaktene.

Regionens energiressurser er legendariske: enorme olje- og gassreserver pumpes gjennom rørledninger, som Eastern Siberia–Pacific Ocean (ESPO), som pumper råolje direkte til Kina, og Power of Siberia-1, som leverer gass til Kina under en 30-årig kontrakt som ble inngått i 2019. Det finnes også rikelig med mineraler – gull, palladium og kritiske sjeldne jordarter på totalt 658 millioner tonn fordelt på 29 typer, ifølge Russlands naturressursdepartement i februar 2025. Sibir leverer mer enn halvparten av verdens palladium, som er viktig for bilkatalysatorer og elektronikk.

Over bakken gir boreale skoger (taiga) tømmer til eksport, mens leide jordbruksarealer dyrker soyabønner for det kinesiske markedet. Okhotskhavet og Stillehavskysten er gullgruver for fiskeri, med laks, sei og krabbe – Russlands flåter landet mer enn 330 000 tonn sei alene i februar 2025, og forskere foreslår en kvote på 2,42 millioner tonn for 2026.

Denne regionen står for en betydelig andel av verdens sjømatproduksjon, historisk sett rundt 10 prosent, selv om de eksakte tallene varierer med kvoter og klima. Strategisk sett gjør Øst-Russlands geografi – med grenser til Kina, Mongolia, Nord-Korea og Stillehavet – at det ligger nærmere Beijing eller Tokyo enn Moskva, noe som gjør det til Russlands sårbarhet ved grensen og en mulighet for innflytelse.

Beijings subtile innlemmelse

Beijings tilnærming er ikke åpen erobring, men en tålmodig innlemmelse gjennom rørledninger, betalinger og utholdenhet.

ESPO og Power of Siberia-1 har koblet Russlands eksport til Kina, der Beijing finansierer avtaler for rabattert tilgang. Power of Siberia-2, den foreslåtte oppfølgeren via Mongolia, er fortsatt fastlåst i aktive forhandlinger per mai 2025, noe som gjør det mulig for Kina å presse frem bedre vilkår midt i Russlands desperasjon.

I finanssektoren dominerer yuan'en, spesielt etter at vestlige sanksjoner trådte i kraft på grunn av krigen i Ukraina: Mer enn 95 prosent av handelen mellom Russland og Kina avregnes i yuan eller rubler, et tall som holder seg stabilt inn i 2025 til tross for en nedgang på 9 prosent i det totale handelsvolumet på 106,48 milliarder dollar i første halvår. Dette gjør Russland til et testområde for yuan, men kinesiske bankers forsiktighet overfor sekundære sanksjoner fra USA gir Beijing en veto-lignende makt som gjør at de kan stanse betalinger når det passer dem.

Handelen viser et lignende bilde. Vestlige bilmerker forsvant etter sanksjonene og kinesiske biler fylte tomrommet – med en markedsandel på 55 til 57 prosent i første halvdel av 2025, en svak nedgang fra 60 prosent i 2024 på grunn av Moskvas økte tollsatser og «resirkuleringsavgifter» for å beskytte lokale produsenter. Elektronikk, maskiner og forbruksvarer følger etter og oversvømmer russiske hyller med «Made in China»-etiketter.

Skoger, gårder og fiskeri styrker båndene: Kinesiske selskaper leier store områder i Zabaykalsky Krai, hogger tømmer under konsesjoner, og flåtene deres dominerer fangsten i Stillehavet, foredler dem i sør og skaper avhengighet av matsikkerhet.

Økonomisk asymmetri og lokal avhengighet

For guvernørene i Øst-Russland er ikke dette uønsket – det er overlevelse. Moskvas tiår med forsømmelse av regionen kan spores tilbake til tiden etter Sovjetunionens fall, da sammenbruddet av den sentraliserte planøkonomien utløste alvorlige økonomiske forstyrrelser og en dramatisk befolkningsflukt.

Siden 1991 har Russlands østlige region mistet over en fjerdedel av befolkningen – fra rundt 8 millioner til rundt 6 millioner i 2010-årene, med offisielle statistikker som viser en nedgang på 1,75 millioner mellom 1990 og 2010 alene. Denne demografiske blødningen ble drevet av kronisk underinvestering fra sentralregjeringen, noe som førte til forfall i infrastrukturen, utilstrekkelige helsetjenester og et fortsatt underutviklet utdannings og transportnettverk, særlig i Øst-Sibir og den østlige regionen.

Les mer

Shen Yun, et New York-basert dansekompani som viser Kinas kultur fra før kommunismen, har opplevd flere bombetrusler

Skjulte verdener

Mange lokale innbyggere klager over at Moskva prioriterer vestlige regioner og behandler den østlige regionen som en avsidesliggende periferi til tross for dens ressursrikdom. Det forverrer problemer som høye levekostnader, tøft klima og begrensede jobbmuligheter som driver migrasjon vestover til byer som Moskva eller St. Petersburg.

Tiltak som insentiver for etniske russere til å flytte østover har ikke gitt resultater, noe som har ført til at infrastrukturen er i forfall og regionale ledere har søkt alternativer fra Beijing, som leverer kontanter, arbeidskraft og prosjekter. Kinesiske entreprenører bygger veier, bønder dyrker jorda og banker gir kreditt. Resultatet? En region som økonomisk er mer på linje med Harbin enn Kreml.

Et skjevt partnerskap

Denne asymmetrien endrer forholdet mellom Kina og Russland, og motsier retorikken om «ingen grenser».

På energiområdet gjør Kinas forsinkelser med Power of Siberia-2 Moskva til en prisvinner, spesielt med Europa utenfor rekkevidde. Yuans dominans gir stabilitet, men utsetter Russland for Beijings luner. Regional integrasjon trekker provinsene i den østlige regionen sørover, hvor markeder og investorer er nærmere.

Politisk justerer Beijing støtten – nok til å holde Russland flytende, men ikke nok til en ekte allianse. Ta Iran som eksempel: Midt i spenningene med Israel i 2024 tilbød Kina ingen militær støtte eller FN-beskyttelse, og prioriterte oljesikkerhet fremfor å forsvare sin «partner». Det er transaksjonsbasert: tilgang for Beijing, minimal risiko.

KKPs langsiktige strategi

Dette passer inn i det kinesiske kommunistpartiets (KKP) langsiktige strategi, og er ikke bare opportunisme.

Øst-Russland sikrer landbaserte ressurser – olje, gass, metaller – og omgår sårbarheter til sjøs, som Malakkastredet, hvor den amerikanske marinen kan stenge for forsyninger.

Russland er en testarena for yuanens internasjonalisering, med 95 prosent av den bilaterale handelen i lokale valutaer som modell for Belt and Road-partnerne. Avhengighet utvider innflytelsen: Lån og infrastruktur gjenspeiler mønstre i afrikanske gruver eller latinamerikanske oljeavtaler, som bevarer formell suverenitet samtidig som de dikterer vilkårene. Dypere bånd kiler Russland bort fra Vesten og forhindrer enhver opptining som kunne føre til en ny tilnærming til Moskva.

Ikke naturlige allierte: Historiske spenninger

Likevel er ikke Kina og Russland naturlige allierte. Historien er full av konflikter: Splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen på 1960-tallet kulminerte i 1969 med trefninger ved Ussuri-elven, hvor Moskva vurderte å bruke atomvåpen. Russland ekspanderte østover som kolonimakt, mens Kina minnes territoriale tap i Qing-æraen gjennom urettferdige traktater.

Verdenssynet er forskjellig: Russland som et beleiret imperium på jakt etter buffere, Kina som et kommunistisk regime som utnytter økonomien.

Dagens partnerskap er pragmatisk, født av Russlands isolasjon, men skjør og skjev.

Fiksjon versus virkelighet, og den menneskelige faktoren: Lærdommer fra Tom Clancy

Tom Clancys roman «The Bear and the Dragon» fra 2000 forutså dette på uhyggelig vis. I romanen invaderer et kriserammet Kina Sibir for å få tak i ressurser. Clancy traff spikeren på hodet med hensyn til hva som sto på spill – Sibirs rikdommer, Kina som utfordrer, Russland som svingstat. Men han tok feil når det gjaldt KKP-metodene og -karakteren: ekspansjonen har skjedd gjennom kontrakter, ikke stridsvogner – mer stille, mer effektivt; og ingen rasjonelle partiveteraner som kunne gjennomføre meningsfulle reformer.

Russland har så langt valgt avhengighet av Beijing fremfor forsoning med Vesten. I boken skifter Russland holdning på grunn av Jack Ryans integritet og strategiske skarpsindighet. Fiksjon, men ledere har betydning. Vi har sett KKP-leder Xi Jinpings mot; hvis motparter – fra USA, Europa eller Asia – kombinerer karakter og kompetanse, kan alliansene endres. Debattene surrer rundt personer som USAs president Donald Trump, men poenget går utover ideologi: kloke valg nå kan hjelpe Russland å løsrive seg fra KKP-banen.

En mulig utvei: «Korridor for fred»

Hva om USA og dets allierte tilbød en utvei?

En «korridor for fred» kunne knytte begrenset, overvåket eksport av ressurser fra Øst-Russland – som palladium eller titan – til Japan og Sør-Korea, bundet til overholdelse av våpenhvile i Ukraina. Betalinger kunne gjøres via reviderte depotkontoer, som kan reverseres hvis avtalen brytes. Russland kunne få flere kjøpere, noe som ville redusere Beijings monopol, og allierte kunne sikre seg mineraler og styrke forsyningskjeder. Kina mister innflytelse.

Det er mange risikoer – håndhevelsesproblemer, offentlig motstand og gjengjeldelse – men hva er gevinsten? Lettelse for Ukraina, alliertes motstandskraft og for russerne et glimt av alternativer til avhengigheten av KKP.

Konklusjon

Disse kinesiske tegnene symboliserer en pågående forskyvning – det østlige Russlands rørledninger, markeder og valutaer som vender seg mot sør. KKP har sikret seg en ressurslivline, et yuan-eksperiment og en geopolitisk kile som undergraver Moskvas suverenitet. Clancy skimtet gevinsten, men overså metoden – avtaler fremfor invasjon. Likevel kan kreativ statsmannskunst fra troverdige og kompetente ledere, som for eksempel en fredskorridor, kanskje gjenopprette balansen.

Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens meninger og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til The Epoch Times.