Dette er den fjerde og siste artikkelen i denne Dante-serien. Vi husker at vi leste Dante fordi han tar opp de store spørsmålene rundt sannhet og virkelighet (del 1), og vi så hvordan helvete i spørsmålet om den frie vilje er av avgjørende betydning (del 2). Etter hvert oppdaget vi at selv om skjærsilden og helvete ser ut til å ligne hverandre ved at de begge er steder for lidelse, er de fundamentalt forskjellige (del 3). På det første stedet finnes det håp og ekte skjønnhet, mens det på det siste bare er fortvilelse og dyp styggedom. Disse forskjellene gjenspeiler hvilke valg individet har tatt i løpet av livet, og alle disse valgene er i seg selv deler av en psykologisk tenkemåte eller disposisjon.
Men hva med himmelen, den tredje og siste scenen i Dantes oppstigning mot Gud? Er det et kjedelig sted der vi er forutbestemte til å sitte, synge og lytte til endeløse hymner? Hvordan er det forskjellig fra de to andre psykologiske og åndelige stedene?
Først ser vi selvfølgelig at himmelen er et sted der det ikke finnes smerte eller lidelse, ingen psykologisk angst eller skyldfølelse og heller ingen av de tre vanligste psykologiske problemene mennesker erfarer, nemlig skyld, projeksjon og fornektelse. Det er faktisk et paradis!
Likevel er den merkelige faktoren i alt dette at alle menneskene i Himmelen er syndere, akkurat som alle andre i skjærsilden og helvete. Hvordan kan det henge sammen? Og kanskje enda mer graverende for et moderne sinn: Hvordan kan det være rettferdig eller sees som likebehandling?
Venus bestemmer
Himmelen er faktisk full av store syndere! Et eksempel som særlig illustrerer dette poenget, kan man finne i vers 9. Når Dante stiger opp til de himmelske nivåene, blir beboerne der først gruppert i henhold til deres dominerende planet: Månen, Merkur, Venus, Solen, Mars og så videre. Hver planet har en bestemt disposisjon.

Det er på Venus vi ikke overraskende finner individer som i sitt jordiske liv har vært opptatte av lidenskap, sex og kjærlighet. Her møter vi adelskvinnen Cunizza da Romano.
Det som er overraskende, er at Cunizza først giftet seg med en Guelph-leder for å oppnå politiske fordeler. Deretter hadde hun poeten, Sordello, som elsker i flere år, og senere hadde hun en kjærlighets-affære med ridder Enrico da Bovio. Etter Enricos død, giftet Cunizza seg (etter ordre fra sin bror) med grev Aimerio. Som om det ikke var nok "kjærlighet", skal hun ha giftet seg med en adelsmann fra Verona. Etter hans død giftet hun seg med broren Ezzelinos astrolog fra Padova! Poenget er at hun hadde, i forhold til sin tid og stand, virkelig et eksepsjonelt kjærlighetsliv.
Vi kan her minne om den kanskje mest kjente sangen i hele "Den guddommelige komedie", den om kjærlighetsaffæren mellom Paola og Francesca i vers 5 om helvete. Denne sangen har riktig nok blitt kjent av mange ulike grunner, men ikke minst for at Dante selv besvimer av medlidenhet i slutten av scenen. (Vergil bebreider ham for dette i neste vers fordi en slik respons på Francescas lidelser antyder, selv om det er indirekte, at Gud har dømt feil i dette tilfellet.)
Hvordan kan det ha seg at Francesca er i helvete for bare én eneste affære eller overtredelse, mens Cunizza er i himmelen, til tross for hennes mange elskere? Å bare gi ett enkelt svar er muligens å overforenkle situasjonen, men det har å gjøre med det faktum at, som Dante-forskeren Guy Raffa, sier det (idet han siterer eldgamle kilder): "Cunizza kjente til kjærligheten i hvert eneste stadium av sitt liv."
Som Cunizza selv sier det (i Mark Musas oversettelse) da hun vendte seg mot Dante: "Men med glede tilgir jeg meg/det som forårsaket min skjebne." Legg merke til de kritiske ordene: "Med glede tilgir jeg meg". Det er i dem at vi kan finne det vi i dag ville kalle "å akseptere seg selv". Hun hadde ingen onde intensjoner, selv om hennes lidenskaper kan ha vært overdrevne. Det er for eksempel noe av middelalderens ekte ridderlighet og galanteri i yrkene til to av elskerne hennes: Sordello var trubadur og poet, og Enrico da Bovio, som Cunizza reiste mye med, var ridder.
Kort sagt ble hun ført fra den ene kjærligheten til den neste, men alltid i kjærlighetens egen ånd. Det var sannsynligvis mer åndelig eller mer i samsvar med tidens sedvaner å gå i nonnekloster og fullstendig gi avkall på kjødet. Det var imidlertid på grunn av påvirkning av Venus, hennes viktigste innflytelse fra planetene, ikke på grunn av hennes skjebne. Hun var forutbestemt til å nyte kjødet til det fulle "med glede" som hun sier, selv om det kanskje var overdrivelse av det.

Som en liten sidebemerkning er det verdt å kommentere her at vi ikke må forstå dette standpunktet slik at Dante støtter astrologien slik vi forstår den i dag. Det er som å forutsi fremtiden slik det gjøres i "kaffegrud"-spådommer. I tidligere tider forsto man det heller som at det fantes en dyp forbindelse mellom det som finnes nedenfor (jorden) og det som var ovenfor (himmelen og stjernene): Det ene avspeiler det andre; ikke minst i forståelsen av hvem vi er.
Dante selv nevner stolt at han var født i stjernetegnet tvillingene, Gemini, og ser på det som et tegn på den personen han er. Slik kan vi derfor tolke stjernetegnene som en analogi med personlighetstyper. Hvis Myers-Briggs skisserer seksten ulike personlighetstyper, vel, da har vi tolv i astrologien.
For å være klar på dette, dette er igjen ikke faste forutbestemmelser, men heller predisposisjoner for visse egenskaper. Den frie viljen er alltid aktiv, og mennesker er alltid ansvarlige for sine handlinger og sine valg.
Å komme inn i livet via Den trange porten
Men for å vende tilbake til Cunizza, så har hun gjort noe som er svært vanskelig, nemlig å gå inn i livet gjennom Den trange porten. Den brede porten som de fleste mennesker går inn gjennom, leder til ikke-liv, eller mer dramatisk, til ødeleggelse. Hennes vei reflekterer det den tidligere sognepresten og medlem av Det britiske parlamentet, Christopher Bryant, snakker om når han sier: "En av belønningene på reisen vil bli mer og mer fullstendig den man egentlig er." Hvis vi uttrykker dette i moderne språk, ifølge Jung, betyr det å akseptere skyggesiden av ens personlighet. Det er en integrering av hele selvet eller sjelen.
For å utdype dette litt nærmere, refererte Freud til den mørke siden av ens ego, eller "alter ego", som han kalte det. Dette er likt Jungs idé om skyggen: komplekser, uregjerlige tendenser, undertrykte energier som vi ikke liker eller ikke en gang aksepterer eller anerkjenner i oss selv. Tvert imot avslører denne skyggen det ideelle selvbildet, det vi liker å presentere for omverdenen, som falskt. Vi er ikke bare denne hyggelige personen, denne vellykkede yrkesutøveren eller den "jeg-har-alt-på-stell"- instagram-personligheten.
Det er noe dypt forstyrrende og urovekkende inni oss, og det er bedre, begrunner ego-et vårt kontinuerlig, selv om andre ikke ser det. Hvis vi til slutt undertrykker skyggen lenge nok, begynner vi å tro at den ikke er der. På det tidspunktet vil den eneste anelsen vi har igjen av dens eksistens, være gjennom drømmer, ofte med mareritt.
Forfatter, Thomas Moore, har bemerket: "Når sjelen neglisjeres, forsvinner den ikke bare. Den viser seg symptomatisk i form av tvangstanker, avhengighet, vold og tap av mening." Med andre ord leder dette oss i kristen terminologi til å synde. Vi unnlater å ta ansvar for vår egen sjel, og det fører til at vi mister den.
I himmelen skjer det motsatte. Her blir sjelen ikke neglisjert, men verdsatt og elsket gjennom den bevisste integrasjonsprosessen. John Monbourquette, den kanadiske psykologen, uttrykte det på denne måten: "Jung så på reintegrasjon av skyggen som den ultimate moralske utfordringen. Dette arbeidet består av å anerkjenne skyggen, akseptere den som en del av oss selv og reintegrere den i hele personligheten. De personene som kan ta imot og omfavne skyggen sin, blir hele og unike individer." Videre legger han til: "Denne prosessen minner om taoismens syn på virkeligheten. Universet er et resultat av den konstante og usynlige harmoniseringen av dets grunnleggende polaritet, yin og yang."
Å akseptere våre veier med med nåde
Dette er altså ikke bare en kristen forståelse, selv om Dante eksplisitt knytter den til den kristne åpenbaringen. Prosessen med å bli den man egentlig er, går igjen i all visdomslitteratur. Monbourquette sier: "Mystikerne [kalte den] troens natt. Mytene om Osiris og Dionysos beskrev den gjennom bilder av lemlestelse av personen ... Bedre kjent for noen er kristendommens sammenligning av den med døden til en gammel person og med en korsfestelse."
Det er bemerkelsesverdig at vitenskapen, gjennom Jung, omtrent 600 år senere, oppdager det som Dante avslører i diktet sitt. Vi må forstå hvor omfattende dette synet på menneskets natur og dets skrøpeligheter er. Det er ni nivåer i himmelen før vi når himlenes himmel på nivå ti; det som kalles Empyrean. På hvert nivå følges den astrologiske ordenen. Først, på Månen, finner vi synderne som brøt sine løfter (den ubestandige månen i populære romantiske sanger!). Noen ganger uten at det var meningen, men ikke desto mindre var de skyldige.

Deretter finner vi den flyktige Merkur, de som søker rask berømmelse og ære. Venus har vi møtt; overdrivelse av lidenskap eller kjærlighet. Etter Venus kommer Solen. Som det sømmer seg med dens tilknytning til lys, finner vi her de vise ånder, blant dem det klokeste mennesket som noen gang har levd, kong Salomo. Men som vi vet (fra 1. Kongebok 11:4), var også han en stor synder.
Fra Solen flytter vi oss til Mars, den krigerske planeten. Det er verd å kommentere her hvor altomfattende omfanget av syndene er; Venus på grunn av kjærlighet, Mars på grunn av krig. Det er motsatte tendenser som likevel begge leder til synd, så vel som forløsning. Her møter Dante sin egen tippoldefar, Cacciaguida, en gammel kriger som døde i kamp i det andre korstoget.

Jupiter rommer åndene til de herskerne og kongene som førte an i verden. Over dem, på Saturn, står de vigde; de som viet livet sitt til askese og hengivenhet til Gud.
Etter Saturn når vi frem til Fiks-stjernene der vi finner Adam og de tre store apostlene. Det er neppe nødvendig å nevne at Adam var en synder eller at apostelen Peter var det, med tanke på alle feilene som det er nedtegnet i evangeliene. Og så videre til den siste visjonen.
Kort sagt har vi hele spekteret av mislykkede personer som syndet på den ene eller den andre måten i samsvar med sine forutsetninger, men som ble bevisste om seg selv, innrømmet sine feil og angret. Den britiske forfatteren, Alan W. Watts, uttrykte dette på en meget krass måte: "Valget står mellom paranoia, å være på siden av seg selv, og metanoia, å være sammen med seg selv, vanligvis oversatt med å angre."

Til slutt kommenterer poet og oversetter, A.S. Kline: "Den frie vilje blir misbrukt i helvete, gjenopprettet i skjærsilden og korrekt anvendt i den jordiske og himmelske tilværelsen i paradis." I Dantes siste vers blir dette til: "Men allerede dreies mitt begjær og min vilje/Der den dreies som et hjul i samme fart /Ved kjærlighet som beveger solen og de andre stjernene" (fra C.H. Sissons oversettelse). I dette øyeblikket sammenfaller det vi virkelig ønsker oss og det vi virkelig bestemmer oss for. Det er ingen frustrasjon når vi feiler i å leve opp til våre høyeste idealer. Istedenfor har vi, ved hjelp av å lese Dantes dikt og gjenskape hans reise til paradiset, begynt å forstå hva dette virkelig innebærer.
Les vennligst også "Mer Dante nå, takk" (Del 1): Hvordan Dante utfordrer tenkningen, "Mer Dante nå, takk" (Del 2): La oss høre om den frie viljen!" og "Mer Dante nå, takk" (Del 3): La skjønnheten begynne"
James Sale er en forretningsmann som driver selskapet Motivational Maps Ltd. og arbeider i 15 ulike land. Han er forfatter av over 40 bøker om ledelse og utdanning. Som dikter har han opptrådt i The Society of Classical Poets’ symposium ved New York’s Princeton Club i juni 2019. Hans nyeste diktsamling, “HellWard,” følger Dantes reise, og er tilgjengelig i Amazon.com.