Meninger: Trump tatt i ed - symbol på en ny verdensorden

Donald Trump, USAs nye president taler etter valgseieren, omgitt av familie og medarbeidere. Tilbakekomsten kan sees som et tegn på en endret atmosfære i den vestlige verden. Foto: John Fredricks.
26. januar 2025
AD

Den 20. januar ble Donald Trump tatt i ed som president for andre gang. Dette kan markere slutten på en snart hundreårig politisk strid om hvordan USA skal se ut og hvordan landet skal fungere. Tilbakekomsten er samtidig bare ett av flere tegn på at en ny politisk æra kan stå for døren i vesten.

Da Joe Biden og Donald Trump var til stede i Jimmy Carters begravelse, var det trolig første gang en avdød, en sittende og en påtroppende president befant seg i samme rom samtidig. Uansett symboliserte det at en tidsepoke nå synes å være på vei til å gå i graven. Hvis det blir Trump som avgjør hvordan den neste verdensordenen kommer til å se ut, så vil begravelsen også en dag kunne sees på som et symbol på slutten av USAs lengste og bitreste politiske kamp siden slaveriet. Gjennom å velge Trump på ny kan amerikanerne ha gjort et historisk veivalg: å endre den politiske innretningen som landet har fulgt siden 1930-tallet.

Gjennom å velge Trump på ny kan amerikanerne ha gjort et historisk veivalg.

Dagens situasjon kan altså best sees i en historisk sammenheng.

Etter kommunismens fall i 1989 trodde noen at historien ble styrt av universelle lover, som drev samfunnsutviklingen i alle land i samme retning. Hvordan disse lovene så ut og fungerte forsto ingen helt, men fasiten syntes klar: at alle land en dag skulle innføre demokrati, kapitalisme og menneskerettigheter, og kloden ville bli en verden uten grenser der kulturer stadig lignet mer på hverandre.

Eller som Francis Fukuyama sa det: Historien holder på å ta slutt.

Fordi USAs politisk-økonomiske system har vært basert på disse prinsippene siden 1776, var det naturlig for amerikanske politikere å innta rollen som garantist for denne nye verdensordenen. I Washington DC ble det derfor utarbeidet dokumenter som ”The Washington Consensus”; et økonomisk handlingsprogram som alle land burde følge - det vil si, hvis de ville delta i den pågående utviklingen.

Det at USA på denne måten valgte seg selv til "den eneste supermakten", uroet mange, spesielt utenlands, og rollen som ”et nytt Romerrike” medførte mange utgifter og kostnader.  Den avindustrialiseringen som økonomisk globalisering skapte, førte eksempelvis til både høy arbeidsløshet og tapte skatteinntekter. De intervensjonene som krevdes for å "fikse" land som Haiti, Sudan og Syria kostet ikke sjelden både penger og blod. Det har også vært forferdelige nederlag og katastrofer, som i Sudan i 1993, Irak i 2003 og Benghazi i 2012.

Rollen som verdenspoliti ble etter hvert upopulær, også blant amerikanerne. I tillegg til de neokonservative og liberale intervensjonister som drev utviklingen, og en ytre ring av akademikere, journalister og andre som tjente på å forklare og forsvare handlingene deres.

Denne utviklingen skjedde parallelt med voksende innenrikspolitiske problemer. Mange av disse hadde røtter i den «progressive» tenkningen som hadde fått fotfeste med Franklin D. Roosevelts kamp mot den store depresjonen på 1930-tallet, og som innebar at den amerikanske staten, som tidligere nesten utelukkende hadde beskjeftiget seg med forsvars- og utenrikspolitikk, begynte å overta oppgaver som stater og folk tidligere hadde håndtert selv. I praksis ble denne voksende staten raskt styrt av byråkrater, hvis private ideer og ambisjoner ble minst like viktige som de folkevalgte politikernes synspunkter og folkets reelle behov. Denne «dypstaten» tok enda fastere form på 1960-tallet, da FDRs etterfølger Lyndon B. Johnson iverksatte sitt Great Society-program. Johnson iverksatte sitt Great Society-program som økte DCs betydning og makt ytterligere, blant annet ved å gjøre nesten alle avhengige av offentlige pensjoner og muligheten til å leve på velferdsordninger.

En majoritet av amerikanere har forblitt trofast til landets frihetsarv.

Men selv om det demokratiske partiet, som har drevet frem denne utviklingen, har seiret politisk i snart hundre år, har det ikke lyktes med å forandre landet kulturelt. I hvert fall ikke fullstendig. Et flertall av amerikanerne har forblitt trofaste mot landets liberale arv. De fleste ønsker fortsatt å redusere føderal makt, kutte skatter, deregulere markeder og bevare retten til å bære våpen.

Siden 1970-tallet har det derfor rast en "kulturkrig" mellom demokrater; som ønsker at USA skal fortsette å bli mer som Europa og republikanere, som vil at landet forblir amerikansk. Denne striden fikk ny næring på 1990-tallet med masseinnvandring fra kulturelt avvikende  utviklingsland og at tusenvis av år med kunnskap og innsikt om hvordan mennesker og samfunn (ikke) fungerer, mange ganger ble erstattet av rene ideologiske hypoteser om hvordan mennesker og samfunn burde fungere, i stedet.

Denne nye diskursen snek seg først inn som en form for «politisk korrekthet» som umuliggjorde ting som å kritisere det å leve på trygd og å stille assimileringskrav til innvandrere. Det makthaverne mislikte trengte de ikke lenger å ta lange og vanskelige debatter om, men kunne avfeie det som «fascisme» og «rasisme».

Dette er en av de viktigste årsakene til at det i USA i dag knapt går an å diskutere endel problemer seriøst samt at dette i sin tur har ført til at kostnadene for ulike subsidier og andre "løsninger" har skutt i været. Siden 1965 ble det beregnet at den føderale velferdsstaten har kostet mellom 25 og 30 billioner dollar noe som dermed  utgjør toppen av landets statsgjeld på 36 billioner.

Denne opphopningen av voksende politiske problemer, både utenriks og innenriks, sammen med stadig tydeligere forskjeller mellom politisk retorikk og den dystre virkeligheten, muliggjorde Trumps første seier i 2016. Og også hans andre seier, etter Biden-administrasjonens mislykkede forsøk på å skru klokken tilbake.

Valget av Trump har dermed vært en form for folkeavstemning om hvorvidt USA skal fortsette på den veien FDR slo inn på på 1930-tallet eller ikke. Spørsmålet er om han vil gjøre det bedre denne gangen, eller om de tøffe beslutningene som må tas vil føre til et nytt tilbakeslag om fire år. Det er det ingen som kan si noe sikkert om.

Denne gangen er Trump imidlertid i en bedre posisjon enn i 2016. Som politisk uerfaren var han tvunget til å støtte seg på republikanere som han og andre senere klaget over at var for velvillig innstilt til etablerte metoder, ideer og krefter. Nå tiltrer han med fire års erfaring som president sammen med en gruppe mennesker som er lojale mot ham og hans ideer. Begge deler er avgjørende for at han skal kunne operere i det bysantinske og til tider direkte «Game of Thrones»-lignende politiske miljøet i Washington DC.

I år har Trump også et mer systematisert program som, i tillegg til skattelettelser, inkluderer en plan for å redusere den føderale regjeringen og dens innflytelse. Dette baserer seg på å sparke folk i departementer og etater som motarbeider hans agenda, og på Department of Government Efficiency (DOGE). Dette ledes av Elon Musk, som har lovet å bruke AI-teknologi for å spare opptil to billioner dollar i året på ulike byråkratier. Dette er psykologisk viktig for å få folk til å akseptere innsparinger på pensjoner og andre ting for å balansere budsjettet.

President Lyndom B. Johnson håndhilser på Martin Luther King i 1968. Johnsons presidentskap ansees å ha forsterket den føderale statens makt. Foto: Hulton Archive/Getty Images.

En annen forskjell fra 2016 er det internasjonale miljøet. For åtte år siden var Trump en populistisk katt blant elitistiske hermeliner. Da jeg satt meg ned for å skrive denne artikkelen, kom imidlertid nyheten om at Canadas svært liberale statsminister Justin Trudeau skal gå av. At upopulære politikere blir tvunget til å gjøre dette, er absolutt ikke uvanlig. Men Trudeau er bare én av en rekke lignende toppolitikere som har sett seg nødt til å kaste inn håndkleet de siste årene. Blant de andre kan nevnes Nederlands Mark Rutte, Storbritannias Rishi Sunak, Sveriges Magdalena Andersson og Østerrikes Karl Nehammer - og i neste måned trolig også Tysklands Olaf Scholz.

Samtlige av de ovenfor nevnte representerer også  (til tross for skiftende partitilhørighet) samme ideologiske "regime" som har dominert USA siden   andre verdenskrig. På grunn av kulturelle og andre forskjeller har disse systemene sett litt forskjellige ut i de ulike vestlige land, men alle har bygget på kombinasjoner av politisk demokrati og økonomisk kapitalisme. Mange europeere hadde i tillegg, på grunn av Hitlers overdrivelser, et negativt syn på nasjonalstaten og nesten alle av rang har frem til nylig støttet overstatlige institusjoner som FN og - fremfor alt - EU. De har siden 1990-tallet også, lik eliten i USA, støttet ideer om  fri innvandring, klima- og transgenderprat og annet som faller inn under begrepet woke.

Partier som motsetter seg den etablerte diskursen i Europa har også i de senere årene, akkurat som Trump i USA, begynt å vinne valg. Italia og Nederland styres i dag av regjeringer som åpent motsetter seg masseinnvandring og globalisering. Sverigedemokratene har fått en rolle som delvis presser regjeringen i samme retning. Lignende partier ble i fjor størst både i Østerrike og Frankrike. For bare å nevne noen eksempler.

Disse europeiske partiene savner et felles program. Tvert imot skiller de seg på mange måter fra hverandre både ideologisk og politisk.  I Sverige har for eksempel SD fremstått som et innvandrerkritiske sosialistparti mens det norske Fremskrittspartiet og Giorgia Melonis i Italias Brødre, er genuine høyrepartier. De aller fleste av disse (i mangel på et bedre ord) misfornøydhetspartiene uttrykker en prinsipiell motstand mot den gamle ordningens tre hovedteser om globalisering, masseinnvandring og kulturradikalisme. Med tanke på de brede økonomiske, sosiale og kulturelle effektene disse ideene har, så føles det derfor rett å snakke om at de står på en felles plattform og har Trump som formell leder.

Trumps tilbakekomst er bare ett tegn blant mange, på at ikke bare USAs, men den vestlige verdens politiske atmosfære holder på å forandre seg. Selv om dette ikke kommer til å hjelpe ham med å balansere budsjetter og annet i eget hus, kan dette forholdet gi ham utenrikspolitisk drahjelp. Å avslutte skadelige handelsavtaler, snu migrasjonsstrømmen og annet, kommer nemlig til å kreve samarbeid med og mellom land. Trumps potensielle nytte av å være gallionsfigur for en internasjonal bevegelse og arkitekt for en delvis ny verdensorden, skal derfor ikke undervurderes. Det er nok heller ikke en overdrivelse å spå at fremtiden for denne bevegelsen kommer til å bli avgjort av hvor bra (eller dårlig) Trump lykkes med å forandre USA de kommende fire årene.

Anders W. Edwardsson

PhD i amerikansk statsvitenskap

Dette er en opinionstekst. Meningene er skribentens egne.

Kontakt skribenten: [email protected]

Ad i artikkel – AdSense
AD