Vi lever i en epoke av post-sannhet uten verdier, estetiske normer eller sublime idealer. Ingen steder er dette mer tydelig enn i kunsten, i arkitekturen, musikken og det visuelle mediet. Modernismen kalles fremskritt, men det ser ut til å være det motsatte.
Oppløsningen av estetisk standard innen kunsten kan spores tilbake til den franske impresjonismen på slutten av 1800-tallet. Klassisk skolerte malere som Claude Monet og Vincent van Gogh, ga i kraft av sine tekniske ferdigheter troverdighet til et stadig mer uklart uttrykk og tap av perspektiv. I Paul Cézannes stilleben kunne kubismens karakteristiske konturer skjelnes. Vasilij Kandinskij som fornyet den abstrakte kunsten rundt 1910, mente at alle kunstuttrykk kunne representere en åndelig ambisjon. Kameraet var oppfunnet, og folk spurte hvorfor en kunstner skulle male realistisk. "Å forsøke å gjenopplive kunstens prinsipper fra tidligere århundrer kan bare føre til produksjon av dødfødte verk", mente Kandinskij som ble en ledende person innen 1920-tallets ekspresjonisme i Weimarrepublikken.
Weimar var mellom 1918 og 1933 et liberalt eksperiment; et sted der multikulturen trivdes på det militært kastrerte Tysklands jord. Dadaismen som oppsto i Zürich i kjølvannet av den første verdenskrigen, var en fortropp i kulturell bolsjevisme som ble drevet av en uttalt kommunistisk agenda. Målet var å ødelegge den borgerlige, falske bevisstheten gjennom endeløs kritikk av rådende normer. Dadaismen var antikunst, rent nonsens; noe som var hele poenget. Marcel Duchamp som var en amerikansk dadaist, viste i 1917 frem sitt banebrytende kunstverk, Fontenen, en urinal. To år senere skulle Duchamp fremstille sin magnum opus, L.H.O.O.Q., etter å ha tegnet en bart og fippskjegg på en kopi av Mona Lisa.
Innen musikken snudde Arnold Schønbergs atonale komposisjoner opp ned på musikalske konvensjoner og diatoniske oppfølgingsregler. Schønbergs "musikalske terrorisme" som den har blitt kalt, hadde ingen forankring og har i dag den sjeldne egenskapen å fremkalle kvalme, dysfori, angst og schizofreni hos den som er uheldig til å lytte til den. Weimars Bauhaus-skole som ble grunnlagt i 1919, la grunnen for den moderne arkitekturen og den utillatelige funksjonalismen som har preget bybildet (det svenske "folk hemmet"). Fra dadaismens kitsch-kollasjer spirte inspirasjonen for surrealismen. Gjennom allegorier, symboler og i samsvar med Sigmund Freuds psykoanalyse utforsket de underbevissthetens irrasjonalitet.
Etter at det tyske nazipartiet kom til makten i 1933, ble all slags ekspresjonistisk og abstrakt kunst, så vel som modernistisk musikk og jazz, stemplet som "degenerert kunst" og ble forbudt. Det ble arrangert bokbål der bøker av forfattere som Franz Kafka og Karl Marx ble brent på bål. Moderne kunstverk ble konfiskert. I 1937 ble det arrangert en utstilling av Propagandadepartementet med tittelen "Entartete Kunst" (degenerert kunst). Den besto av et hundretalls verk av kunstnere som Edvard Munch, Marc Chagall og Pablo Picasso. Kunstverkene ble hengt ut i det offentlige rom for å bli kritisert.
I likhet med marxismen har postmodernismen ingen svar, ingen innovasjon eller konstruktiv impuls.
Folk strømmet til utstillingen med samme følelse som når vi går og ser på en skrekkfilm. "Verden betraktet av et sykt sinn", sto det under en del av kunstverkene. Ett av rommene var dekket av abstrakte bilder og ble kalt "galskapens rom". En amerikansk kunstkritiker bemerket at "det finnes virkelig et stort antall personer, kunstelskere, som tar Hitlers parti i denne utrenskningen". Ordene ville eldes som melk, og den estetiske ondskapen som forvrenger sinnet fra edlere hensikter, skulle vise seg å være symptomet på en syk kultur. Tanken trengte fram til virkeligheten, og det så ut som de spøkelsesaktige figurene med forvrengte ansikter og forvridde figurer i de ekspresjonistiske bildene ga et forvarsel om kommende scener med tusenvis av kropper i dype massegraver.
Kunsten ble abstrahert til et punkt av entropi til den ikke lengre kunne identifisere seg med eller finne tilbake til de opprinnelige formene. De non-figurative bildene av antisosiale alkoholikere, slik som Jackson Pollock, ble et symbol på forfallet og den underliggende schizofrenien i USA på 1950-tallet. Gjennom en omvendt darwinisme, en innavlet utbredelse av kunstens verste instinkter, hadde den etter hver etterfølgende generasjon blitt mer og mer deformert til kunstverden via postmodernismens inntreden på 1970-tallet. Da ble det fastslått at det ikke lengre var noe igjen å utforske; bare en collage av drøvtygde klisjeer og slitne floskler. Inspirert av Jacques Derrida og de andre poststrukturalistene ble det reist spørsmål om etikk og moral, så vel som logikk og oppfatning og at vi ikke kan vite noe i det hele tatt. En verden uten rett og galt er fri for dømmekraft.
Få vanlige mennesker forstår dagens postmoderne installasjoner og modernistisk kunst som alltid ser ut til å ha dukket opp i hjernen hos noen altfor selvopptatte kafé-besøkende med altfor mye fritid og suspekte prioriteringer. I Sverige bruker kommuner som Malmø 900.000 kroner av skattepengene på regnbuefargede enhjørninger, og det er mer eller mindre en garanti for at ethvert kulturprosjekt i det offentlige rom for tiden er totalt gjennomsyret av politisk aktivisme. Det er aldri et spørsmål om å slå ring om den tradisjonelle, europeiske kulturarven; kun utsette det for dekonstruktiv kritikk.
Kunsten har implodert og nådd en blindgate; den står ikke for noe og fordrer ikke lengre noen ferdighet i det hele tatt. I 1998 ble Tate Britains prestisjefulle Turner-pris delt ut til Tracey Emnis kunstverk "My Bed", som var hennes uoppredde seng. I 2001 ble prisen delt ut til Martin Creed for han prisbelønte installasjon "The lights going on and off", som var et rom der lysene vekselsvis ble slått av og på. Som tatt rett ut av satirefilmen Idiocracy fra 2006 ble Anthea Hamiltons "Project For a Door" i 2016 nominert til den høyt ansette Turner-prisen. Kunstverket var en skulptur av en massiv, overdimensjonert bakende.
Hvis kunstens formål er å dekonstruere og rekonstruere sosiale narrativ, er det i det hele tatt en grense for strukturendring av normal kritikk?
Akademikerne har altså degenerert til et slikt nivå, og etter hvert som prestasjonen hos folk synker, gjenspeiles dette i kulturen. På 1800-tallet var folk oppdratt til å mestre det skrevne ord, i og med at det var det eneste mediet, men i dag har elektronikken forenklet menneskelig tenkning gjennom å redusere kommunikasjonen til et grensesnitt av emojier og et kraftig forringet språk. Klassisk, eurosentrisk arkitektur har blitt tilsidesatt av kubistiske, totalitære kolosser og despotiske bygninger som påtvinger seg undertrykkende brutalitet og får mennesker til å føle seg som termitter. Teater og de klassiske stykkene har blitt pakket om og fremstilt i en mer proletarisk, sosialrealistisk drakt. I stedet for å hylle forfatteren, anvender regissøren mediet til å undergrave normer og sjokkere.
Hvis formålet med kunst altså er å dekonstruere og rekonstruere sosiale narrativ, er det i det hele tatt en grense for strukturendring av normal kritikk?
Kinesiske medier rapporterte for eksempel ved årtusen-skiftet om den såkalte avantgarde-kunstneren Zhu Yu, som under utstillingen "Spis mennesker i Shanghai" i år 2000 spiste et menneskefoster. Dette forklarte Zhu med at han måtte gjøre det "for kunstens skyld". Zhus intensjon var å bedrive "normkritikk", å bringe "protest mot menneskenes moralske idé om at han/hun ikke kan spise mennesker ... ingen religion forbyr kannibalisme", forfektet Zhu og henviste til "rommet mellom moral og lov". Hvis staten tillater noe, må det vel rimeligvis være rett?
I dag preges alle deler av kulturen av tidstrenden, og fornuften er tilsynelatende passé. Dagens selvutnevnte kunstnere minner i mange tilfeller mer om rusmisbrukere, spøkelser og psykisk syke; de som tilsynelatende ikke kan tolerere livets naturlige rytme og som derfor gjør revolt mot tyranniet fra det normale. Som Arnold Schönberg sa: "Det er ingen flere genier, bare kritikere". I likhet med marxismen har postmodernismen ingen svar, ingen innovasjon eller en konstruktiv impuls. Når noen ikke lengre klarer å skape, gjør de i stedet det de kan; rekonstruerer og ødelegger.
Er kunstens rolle å være talsperson for politiske ideologier, å velte kjønnsroller, etikk, logiske antakelser, drive identitetskamp og å vekke negative, psykologiske reaksjoner gjennom vulgaritet, eller er hensikten helt enkelt å produsere kunst av høy kvalitet? Hvordan påvirker det vi ser og hører, så vel som ideene vi har, sivilisasjonen struktur?
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Kontakt skribenten: [email protected]
