Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 må med rette fordømmes. Opprinnelsen til krigen trenger likevel en mer detaljert beskrivelse. Konflikten oppsto flere år tidligere, og Europa kunne handlet annerledes. Ukraina er tvunget til å være åsted for krig, men oppgjøret står mellom USA og Russland, mener Patrik Wallmark, forfatter og pensjonert sogneprest.
Risikoen for en eskalering mellom disse atommaktene er stor. USA's interne kritikk av krigen fortjener også oppmerksomhet. Siden diplomati for tiden ikke eksisterer, er det ingen mulighet for kompromiss som en vei til fred.
Rett etter Maidan-revolusjonen i Ukraina i 2014 begynte konflikten med den russiske befolkningen i det østlige Ukraina. Angrepene eskalerte og frem til den russiske invasjonen i 2022 hadde over ti tusen russisktalende omkommet. Medienes taushet om disse angrepene har rådet frem til i dag og fremstår som bemerkelsesverdig.
Minsk 1- og Minsk 2-avtalen fra 2014 og 2015 var offisielt rettet mot å løse Kievs konflikt med den russisktalende Donbass-regionen og la russere beholde språket og kulturen i Ukraina. Russland var i utgangspunktet ikke part i konflikten, men støttet avtalen.
Donbass-regionen ba Russland om hjelp, men Vladimir Putin insisterte på at løsningen på «borgerkrigen» måtte skje internt fordi Kiev hadde det diplomatiske ansvaret for å bringe fred. Dette skjedde ikke. I uken før den russiske invasjonen i februar 2022 hadde Ukraina skutt tusenvis av raketter over hele Donbass-regionen. Mange observatører mener at invasjonen var et direkte resultat av at konflikten i regionen fortsatte, til tross for avtalen.
Angela Merkel avslørte den 8. desember 2022 at «Minsk-avtalen var en bløff og at den ble kun skrevet for å gi Ukraina tid til å utruste hæren». Denne uttalelsen, kombinert med sprengningen av Nordstream 1 og 2, har økt den diplomatiske kløften mellom Russland og USA/NATO. Russlands strategi fra begynnelsen av invasjonen ble sagt å være «denazifisering» og demilitarisering av Ukraina, samt utelukke landets medlemskap i NATO.
Den russiske regjeringen ser fortsatt ingen grunn til å avslutte krigen. Den aksepterer heller ikke USA's ambisjoner om makt. USA’s mål har lenge vært å beseire Russland, avsette Putin og innsette en ny provestlig regjering (Wolfowitz-doktrinen).
USA’s mål er og har lenge vært å beseire Russland, avsette Putin og innsette en ny provestlig regjering.
Ukraina er en brikke i dette spillet. NATO’s første generalsekretær, Lord Ismay, uttalte allerede i 1949 at «NATO’s mål er å holde USA inne, Sovjetunionen ute og Tyskland nede». Ordene hans er relevante i dag.
Ifølge flere amerikanske kilder vil utfallet av krigen i Ukraina ha en avgjørende betydning for NATO og Europas fremtid, men også for et allerede gjeldstynget og splittet USA. Det er også tvilsomt om Europa, når det skal forhandles om fredsvilkårene, vil kunne kreve Russlands tilbaketrekning fra noen del av de etnisk, språklig, religiøse og kulturelle russiske delene av Ukraina som Russland da trolig kontrollerer. Russland har på sin side erklært at de ikke vil forlate disse områdene. Den 17. desember 2022 uttalte Russland at de forventer at NATO vil trekke seg tilbake til grensene, som ble lovet Sovjetunionen i 1989.
En rekke erfarne amerikanske ekstjenestemenn, politikere, diplomater, men også økonomer og andre tunge analytikere, mener at USA umiddelbart bør avslutte krigen. Tidligere general Douglas MacGregor, tidligere militær og forfatter Andrei Martyanov og professor i statsvitenskap John Mearsheimer, hevder at Russland ikke vil bli beseiret. Krigen påvirker hele Europa, indirekte Europas forhold til USA, men fremfor alt befolkningen i Ukraina.
Europa har innført totalt 410 sanksjoner mot Russland. Samtidig konfiskerte USA og Europa valutareservene som Russland hadde i vestlige banker. Til tross for dette har Europa, ifølge Bloomberg, tapt 1 billion dollar (ett tusen milliarder dollar) frem til desember 2022 på grunn av sanksjonene mot Russland. "Dette er den dypeste krisen på flere tiår, og den har bare så vidt begynt." Allerede nå anses rundt en fjerdedel av alle europeere å leve på randen av ruin.
Krigen i Ukraina mellom Russland og USA er ikke bare en konsekvens av diplomatiets kollaps, men også av en dårlig dekning i media. Bibelordene i Forkynneren er like brutale som de er sanne og gjelder fortsatt i dag: "En tid til å drepe, en tid for å helbrede" ... "en tid for krig, en tid for fred".
Mellom 100.000 og 200.000, trolig langt flere, ukrainske og russiske soldater har omkommet hittil og 100.000 er såret. Over fem millioner ukrainere har flyktet til Russland og nærmere ti millioner til Europa. Krigen vil fortsette så lenge USA, NATO og EU sender våpen til Ukraina. Med fare for tap kan Russland ty til atomvåpen. Selv for USA/NATO er det en katastrofe hvis Russland vinner.
I midten av desember 2022 nevnte NATO’s generalsekretær Stoltenberg at «En fullskala krig med Russland er en reell mulighet ... Freden og friheten på kontinentet er truet dersom Putin vinner i Ukraina». Ikke siden 1945 har verden vært så nær en tredje verdenskrig. Krigen handler derfor ikke bare om Ukrainas, men også om Europas fremtid, planetens internasjonale orden og i verste fall overlevelse.
Det er fortsatt ingenting som tyder på at noen av partene ønsker å gå på akkord med sine fredsvilkår. 2023 kan imidlertid bli året da vanlige mennesker i Europa, Russland og USA begynner å protestere mer høylytt og organiserer seg for fred. Akkurat nå er kanskje menneskene vårt eneste håp.
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Patrik Wallmark – Pensjonert pastor og forfatter
