Mening: Kommunismens mørke opprinnelse: Del 1 av 3

Hvordan mordere i Frankrikes skrekk-regime ble til inspirasjon for Karl Marx

"Stormingen av Bastillen". I midten skimtes arrestasjonen av Bernard René Jourdan, m de Launay (1740-1789). Foto: Creative Commons/Wikimedia
2. januar 2022

Spør du folk om kommunismens opprinnelse, vil de fleste sannsynligvis peke på Karl Marx og Friedrich Engels, forfatterne av "Det kommunistiske manifest". Om du derimot spør en kommunist, vil svaret sannsynligvis være  François-Noël “Gracchus” Babeuf, som regnes som den første revolusjonære kommunisten.

Dersom Babeuf kunne uttalt seg i dag og ble spurt om bakgrunnen for sin overbevisning, ville han sannsynligvis svart at det er komplisert.

Den 28. juli 1794 ble den franske politikeren Maximilien Robespierre halshugget i en giljotin foran en folkemengde. Dette markerte slutten for  Jakobinernes diktatur, et revolusjonært, politisk samfunn under den franske revolusjonen.

Halshuggingen av Robespierre førte også til en slutt på hans terror-regime, en blodig del av den franske revolusjonen, der han fikk mer enn 16.000 mennesker halshugget.

Bebeuf's rolle i historien startet like etter Robespierres død, en hendelse som forvirret utallige radikale skikkelser under ham. I følge boken “The Red Flag” av David Priestland, "fordømte Babeuf Robespierre for å ha forrådt håndverkerne og bøndene i Frankrike og ble lederen for en av de første kommunistiske bevegelsene."

"I følge Babeuf's nye visjon ville penger bli eliminert og folk ville bli tvunget til å gi fra seg resultatene av arbeidet sitt til et "felles lager."

Babeufs mål var å styrte Det franske direktoratet, den revolusjonære regjeringen, som varte fra 1795-1799, og gjenopprette Jakobinernes makt med "egalitær kommunisme," under et nytt system hentet fra den gryende sosialismens ideer.

François-Noël Babeuf (1760–1797), regarded as the first revolutionary communist, is shown in an 1846 portrait. (Léonard Gallois, Histoire des journaux et des journalistes de la révolution française, Paris, Bureau de la Société de l'industrie fraternelle)
François-Noël Babeuf (1760–1797) ble betraktet som den første revolusjonære kommunisten. Her er han avbildet på et portrett i en bok fra 1846, av Léonard Gallois. Foto: Offentlig eie.

Babeuf hadde " utviklet en mer radikal fordømmelse av eiendom enn han hadde under Jakobinerne," i følge Priestland, og han forlot idéen om at jordbrukets lov alene, kunne fremme den nye visjonen hans med "absolutt likhet".

Under den nye visjonen ville penger elimineres, og folk skulle tvinges til å levere inn alt de hadde produsert til et "felles lager". Deretter skulle en overordnet myndighet ha ansvaret for å fordele disse varene.

Babeuf tok lærdom av hva han anså som mangler innen den moderate Jakobismen. Han bet seg merke i Robespierres utbredte bruk av vold i terrorveldet. Babeuf søkte et enda mer ekstremt system. Han ville ta i bruk voldelig revolusjon for å få kontroll, og tvinge dets vilje på samfunnet.

Denne planen tok form i Babeuf’s Conspiracy of Equals. Han skrev den i februar 1795, mens han var fengslet for "å ha egget til opprør, mord og oppløsning av den nasjonale, representative forsamlingen,"  i følge “A Critical Dictionary of the French Revolution.” Boken bemerker at konspiratørene inkluderte "'eks-terrorister' og 'neo-terrorister,' blant fangene; Germain, Bodson, Debon, and Buonarroti.” De fikk snart selskap av andre radikale.

Imidlertid fikk Det franske direktoratet nyss om Babeufs planer. Babeufs væpnede opprør var planlagt iverksatt den 11. mai 1796.  Den 10. mai, dagen før, ble Babeuf og mange av hans konspiratører arrestert, og etter en rettssak på to måneder, ble mange dømt til døden.

Babeuf ble halshugget i giljotinen den 27. mai 1797, men teoriene hans ble videreført av en av hans overlevende konspiratører, Filippo Buonarroti, som dokumenterte historien om den feilslåtte bevegelsen.

Det oppsto snart et nytt hemmelig samfunn i Paris, kjent som League of Outlaws (de lovløses forbund), som bygget på idéene til Babeuf.

En tysk skredder, kalt Wilhelm Weitling, sluttet seg til forbundet etter å ha ankommet Paris i 1835. Ifølge Priestland ble han snart "en av de mest kjente kommunistene i 1840-årene".

Weitling tok Babeufs ideer om en voldelig revolusjon, likhet håndhevet av staten, og opphevelse av eierskap og smeltet dem sammen med sine egne ideer om en "kristen apokalyptisk visjon", i følge Priestland. Under ham endret League of Outlaws også navn til League of the Just.

Mange radikale, hemmelige samfunn eksisterte i Europa på denne tiden, og mange individer og aviser spredte de nye idéene om sosialisme og kommunisme. Dette var spesielt tilfelle i Paris, som opplevde mange forsøk på revolusjon på 1800-tallet.

The League of the Just (de rettferdiges forbund) sluttet seg til Blanquist-opprøret i mai 1839,  ledet av Louis Auguste Blanqui. Han skulle senere bli lederen for det som kan regnes som det første kommunistiske styret, Pariserkommunen av 1871, som innførte et program med drap og ødeleggelser. På bare litt over to måneder var titusener døde, og ca. en fjerdedel av Paris og dets kulturskatter lå i ruiner.

The remains of the Vendôme Column, after it was destroyed by Communards led by Gustave Courbet on May 16, 1871 in the Paris Commune. (Harris Brisbane Dick Fund, 1953)
Restene av Vendôme Column, etter at den ble ødelagt av Communards,(opprørerne) ledet av Gustave Courbet, den 16. mai 1871 i Pariserkommunen. Foto: Harris Brisbane Dick Fund, 1953.

Kommunismen hadde imidlertid begynt å slå rot før Pariserkommunen, og fra dens spede begynnelse ville moderne kommunisme, basert på statlig ateisme og endeløs kamp, vokse.

The League of the Just flyttet til London, etter det feilslåtte opprøret i 1839, og  dannet The Educational Society for German Workingmen i 1840. Deretter ble De rettferdiges liga innlemmet i Communist Correspondence Committee, under en kongress i juni 1847. Sistnevnte ble dannet ett år tidligere, og under ledelsen av Karl Marx og Friedrich Engels.

Deretter dannet de Det kommunistiske forbund, med Marx og Engels ved roret. I forbundet utformet Marx og Engels "Det kommunistiske manifest", som ble utgitt 1848, året etter.

Manifestet har siden blitt selve hovedverket i moderne kommunistiske regimer. Selv om det, i følge “Marx and the Permanent Revolution in France” av Bernard H. Moss, på den tiden bare var "et utkast til et hefte skrevet for en liten sekt," som  ikke umiddelbart fikk mye oppmerksomhet.

Manifestet hadde liten umiddelbar innflytelse, fordi "mesteparten av idéene i innholdet var dagligdags blant arbeiderklasse-demokratene i 1848. Særlig gjaldt dette i Frankrike", i følge Moss.

I stedet økte populariteten etter hvert som Marx og Engels ble mer kjent, siden det var et kort og sammenfattet hefte som formidlet teoriene til folk som sannsynligvis ikke ville slite seg gjennom Marx og Engels andre skrifter.

Marx og Engels spilte imidlertid også en annen viktig rolle i å forene de ulike sosialist- og kommunist-bevegelsene i sin samtid. De førsøkte først  i German Workers’ Club, deretter fikk de suksess gjennom sine roller i International Workingman’s Association, også kjent som Den første internasjonalen.

Marx og Engels etterstrebet å forene de utallige sosialist- og kommunist-bevegelsene under en felles ideologi, og de fremmet en form for kommunisme dypt rotfestet i idéene bak den franske revolusjonen. Marx og Engels gjorde et intenst forsøk på å ødelegge alle hierarkier som kunne utfordre deres eget totalitære hierarki. Og, som under den franske revolusjonen, hadde de som mål å ødelegge familien, eiendom, adel og religion.

Samtidig som "Det kommunistiske manifest" syntes å kalle på luftige konsepter om likhet og deling, fremmer det idéer som er ødeleggende for menneskeheten. Manifestet slår fast at "kommunisme avskaffer evige sannheter, den avskaffer all religion og all moral."

I stedet for tradisjonelle verdier og personlig ansvar, ønsket manifestet en allmektig myndighet som med makt ville ødelegge alle sosiale strukturer, og posisjonere seg som eneveldig og påtvinge innbyggerne et nytt system med ateisme og klassekamp.

Marx og Engels skrev i 1845, i "The Holy Family," at "den revolusjonære bevegelsen som startet i 1789 i Cercle Social … og som til slutt, med Babeufs konspirasjon,  midlertidig ble overvunnet, gav vekst til den kommunistiske idéen som Babeufs venn Buonarroti gjeninførte i Frankrike etter revolusjonen i 1830. Denne idéen, konsekvent utviklet, er idéen om den nye verdensordenen."

I løpet av bare ett århundre ville dette systemet, i følge “The Black Book of Communism,” vært ansvarlig for over 100 millioner menneskers død.

Kommunismen antas å ha drept minst 100 millioner mennesker. Likevel har dens forbrytelser ikke blitt fullstendig registrert, og ideologien vedvarer. Epoch Times søker å avsløre historien og denne bevegelsens ideologi, som har vært en kilde til tyranni og ødeleggelse siden den oppsto.

Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne, og samstemmer ikke nødvendigvis med synspunktene til Epoch Times.

Følg Joshua på Twitter: @JoshJPhilipp
Les del 2 og del 3.