Kronikk: Eugenikk. Å skape et perfekt menneske

Revolusjonens tidsalder: Den grønne fascismen

Vil vi i fremtiden ta sikte på eugenikk (rasebiologi) i termer som "genmodifikasjon"? Vitenskapen nærmer seg allerede disse domenene gjennom fremskritt innen kloning og selektiv embryologi. Foto: Shutterstock
18. desember 2022

Det tredje riket var preget av sterke økoverdier. En patologisk idé om renhet rådet, og ideen om forurensning, enten av samfunnskroppen eller det tyske, grønne jordsmonnet, var tydelig. Er denne ånden levende i dagens klimadebatt?

Etter Nazi-Tysklands fall skrev Sir Julius Huxley som er generaldirektør for det da nyopprettede FN-organet Unesco og Fabian-sosialist, i 1946: "Selv om det sannsynligvis er sant at enhver radikal eugenisk politikk vil være politisk og psykologisk umulig i mange år framover, er det likevel viktig at Unesco sørger for at eugenikkproblemet blir gransket med største forsiktighet, samt at publikum blir informert om hva som står på spill, slik at det som i dag virker utenkelig, til slutt blir tenkelig.»

Ideene om eugenikk finner man i dag i abortindustrien der den darwinistiske tilnærmingen har fastslått et menneskeverd gjennom en utilitaristisk kostnadsanalyse. Bare de sterke og levedyktige individene får overleve. Dette er i tråd med naturlovene. I land som Island blir nesten 100 prosent av alle barn som blir diagnostisert med Downs syndrom, lukes vekk. Gjennom genteknologi blir de avlivet før de i det hele tatt setter sin fot inn i denne verden. For å rettferdiggjøre handlingen brukes en vennlig retorikk: "Vi sparer dem for et helt liv med lidelse; det er en nådegave". Er det sant?

Hva avgjør verdien av livet? Mange barn med Downs syndrom virker ikke mindre glade for å være i live enn oss middels begavede mennesker, kanskje er de lykkeligere? "Men på den annen side er de en belastning og lite produktive." Handler vår rasjonalisering snarere om å unngå det etiske dilemmaet, samt en utilitaristisk kalkulasjon der vi, i likhet med staten Sparta, skyr og ikke ønsker å se det defekte, det avvikende, og i stedet overlater vi det til sin skjebne i skogen? Gjennom moderne teknologi har vi omsider blitt dommere over liv og død.

Som Fabian-sosialisten GB Shaw sa: «Hvis du ikke kan rettferdiggjøre din eksistens, hvis du ikke bærer din egen vekt i den sosiale båten, hvis du ikke produserer så mye som du forbruker eller kanskje litt mer, vel, da kan vi selvsagt ikke bruke vårt sosiale system for å holde deg i live, fordi livet ditt gagner ikke oss og kan ikke være til mye nytte for deg selv heller.» En slik tankegang er helt klart matematisk sann, hvis man, som i Marx sin dialektiske materialisme, ser på mennesker som bare materie; uten natur eller egenverdi.

Darwinismens prinsipp er at de sterkeste overlever, mens de svake lukes vekk. Moral duger ikke, men makt gjør det. Denne ideen inspirerte nazistenes verdensbilde. Foto: Shutterstock

Ukontrollert befolkningsøkning handler ikke utelukkende om familien som enhet. I forlengelsen handler det også om planeten. Vi blir stadig fortalt at planeten med sine åtte milliarder innbyggere, er overbefolket. Ifølge FN vil befolkningen i 2050 være 9,7 milliarder, og i 2100 vil tallet være 11,2 milliarder. Allerede i dag, som følge av en rødgrønn energipolitikk, trues vi av «mat-usikkerhet»; det vil si sult. Ressursene bolig, mat, elektrisitet og helsevesen er utilstrekkelige, og fylt med skam utvikler barn klimaangst. Spørsmålene stilles: "Er barn en menneskerettighet?" På skolen må elevene fundere over det eksistensielle spørsmålet: "Er det moralsk riktig å stifte familie?"

Gjenspeiles ikke den naturalistiske misantropien i den moralske holdningen som har preget den offentlige klimadebatten?

Moder jord lider, og ved å fjerne oss selv kan vi kanskje lette jordens lidelse. Som oseanografen Jacques Cousteau sa til FN’s Unesco i 1991: «Samfunnet vårt viker i økende grad for et meningsløst forbruk. Det er en ond sirkel som jeg likestiller med kreft ... skal vi eliminere lidelse, sykdom? Tanken er god, men kanskje ikke så gunstig i det lange løp ... for å stabilisere verdens befolkning må vi eliminere 350.000 mennesker per dag. Det er grufullt å si det, men det er like ille å la det være usagt.» Gjenspeiles ikke denne naturalistiske misantropien i den etosen som har preget den offentlige klimadebatten de siste årene? Men hva er opphavet til denne eugeniske ideologien?

Greta Thunbergs slektning og stamfar, Svante Arrhenius, var den første nobelprisvinneren i kjemi i 1903. Han var også den første som beskrev karbondioksids evne til å fange opp varmestråling og teoretiserte dermed drivhuseffekten i 1896. Arrhenius er også farfar til bakteriolog og svensk covid-ekspert Agnes Wold, som det ble hyppig sendt bud på av tidsskrifter, som Aftonbladet, for å bekrefte vitenskapen, den som skal følges, under pandemien 2020 til 2021. Viktigere enn dette er imidlertid rollen som Arrhenius spilte i å legge grunnlaget for sin tids motstykke til denne vitenskapen.

I 1909 var Arrhenius med på å opprette en forening for rasehygiene der han ble tildelt et styreverv. I samtidens miljø med darwinisme og nasjonalromantikk var denne typen eugenisk tenkning på moten. Botaniker Carl von Linnés taksonomiske system ble brukt til å kategorisere mennesketyper og rasehierarkier. I Sovjetunionen skulle aper pares med mennesker i et forsøk på å avle opp supersoldater for den røde hæren på 1920-tallet. I Sverige gikk man ikke så langt, men forsøkte likevel å forbedre bestandsmaterialet gjennom selektiv avl. De dårlige arveegenskapene skulle tynnes ut, mens de sterke, ariske egenskapene ble fremmet. En viktig del av eugenikken bestod i å kjempe for sterilisering, p-piller og abort.

I Sparta ble de svake barna etterlatt i skogen for å dø. Foto: Shutterstock

I frykt for «faren for degenerasjon» ble Statens institutt for rasebiologi i Sverige gitt et stipend av sosialdemokratenes partileder Hjalmar Branting i 1922 og etablert i prostens hus ved Uppsala domkirke. Det rasebiologiske instituttet utviklet felt som hodeskalleundersøkelser og ble en inspirasjonskilde for samtidens eugenikk på kontinentet. I 1935, samtidig som det svenske «Folkhemmet» ble lansert av Per Albin Hansson, ble også den første loven om sterilisering vedtatt. Hensikten, slik Bondepartiets Karl Gustav Westman så det, var å «sanere den svenske folkestammen, frigjøre den fra mangfoldet av genetiske disposisjoner som fører til at det i fremtidige generasjoner finnes individer som ikke er ønskelige medlemmer av et sunt og friskt folk».

Det rasebiologiske instituttet utviklet felt som hodeskallemåling og ble en inspirasjonskilde for samtidens eugenikk.

Epileptikere, funksjonshemmede, sigøynere, samer eller folk som led av idioti, ble tvangssterilisert av den sosialdemokratiske regjeringen, som fikk 53,8 prosent av stemmene ved valget i 1940. Sterilisering var ofte en betingelse for å slippe ut fra en institusjon. 93 prosent av de 63.000 som ble sterilisert mellom 1935 og 1975 i Sverige, var kvinner. De genetiske sammensetningene gikk i graven med dem. Det er derfor forståelig at dette ikke blir snakket om i skolen, i media eller i sosialdemokratenes offisielle historie; som om ofrene aldri har eksistert.

Eugenikk er en naturlig forlengelse av sosialismen. I en sosialistisk stat er målet sosialisering; å nasjonalisere både offentlige institusjoner og bedrifter, så vel som privatpersonen. Hvis personen kun betraktes som et produksjonsmiddel, er ikke da neste steg genmodifisering? Som Fabian-sosialisten GB Shaw sa: «Under sosialismen ville du ikke få lov til å være fattig. Du ville bli tvangsmatet, kledd, innlosjert, instruert og ansatt enten du ville det eller ei. Hvis det ble oppdaget at du manglet karakter eller driftighet nok til å være verdt bryet, ville du sannsynligvis bli drept; på en vennlig måte.»

Den første miljøbevisste statsdannelsen var på mange måter den som tok form i den tidligere Weimar-republikken i 1933. Det ny-hedenske koteriet av ultranasjonalister som hadde vokst frem fra det okkulte Thule Society og som hadde utgjort kjernen i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet i 1919 (nazistene), var stort sett vegetarianere, dyrerettighetsforkjempere og naturverntilhengere.

Nazipartiet gikk til valg i 1932 på en grønn plattform. Artikler fra partiorganet Völkischer Beobachter lovet i ukene før valget «store mengder billig energi» fra 70 til 90 meter høye vindturbiner som skulle fylle kysten av Nordsjøen. "Industriens behov kan dekkes av vann, vind og kull", sa energitalsperson Frank Lawaszeck i 1933. "Vann- og vindkraft kan levere 80 prosent av kraftbalansen!"

Da kansleren uttalte at: «vårt land er overbefolket», underforstått at noe måtte gjøres, var det ikke mulig å være en fornekter. Det var bare å lytte til vitenskapen. Revolusjonens barn, Hitlerjugend, som hadde vokst opp utelukkende under påvirkning av de altomfattende ideologiene, lot seg ikke overtale av fornuften. De fulgte sin «Führer» med religiøs fanatisme og var forberedt på symbolske handlinger; å ofre livet ved å gå ut i trafikken, om nødvendig. Med tiden måtte de ofre livene sine på ekte.

Kontakt skribenten: [email protected]