I dag virker det som at vi befinner oss i en verden der det ikke er viktig om noe er sant eller usant, hvordan vi føler oss, ser ut til å være hovedkriteriet. Derfor hører vi uttrykket "min sannhet" over alt, noe som innebærer at noe er ugjendrivelig fordi det er "min sannhet", uavhengig av fakta.
I gamle tider hadde folk en annen oppfatning av hva som virkelig betydde noe. Spesielt grekerne forsto det menneskelige sinnets psykologi; hvordan det fungerer, hva det søker etter, og, viktigst av alt, hvilke konsekvenser dette får hvis man er overmodig og ignorerer gudenes råd eller befalinger, gudenes råd som naturligvis er basert på virkeligheten og fakta.
Overmot var for grekerne den ultimate synd, for det innebar at man enten hadde ignorert eller trosset gudenes uttrykkelige ønske. Selv om gudene, gudene til Olympus, sloss og kjempet med hverandre og hadde rivaler og var sjalu, akkurat som oss, hadde de likevel fortrengt kaoset, primitivismen og villskapen til deres forfedre og mødre, titanene. De hadde erstattet alt dette med orden og rettferdighet.
Kronos (Zevs far) sin verden fremstår for eksempel som bestialsk sammenlignet med den orden i kosmos barna hans skapte. Når vi tenker på Kronos som et ord for "tid", husker vi faktisk at tiden spiser alle barna sine, akkurat som Kronos som forsøkte å sluke alle sine guttebarn.
Foruten Zevs selv, var kanskje en av de viktigste olympiske gudene Pallas Athene, visdommens, krigens og håndverkets gudinne. Dessuten var hun Zevs datter, og noen sier at hun var hans favoritt.
Når vi tenker på den greske krigsguden, tenker vi vanligvis på Ares (på latin Mars), men både Ares og Athene var krigsguder. Det var imidlertid en viktig forskjell. Ares var den krigsguden som ble oppfattet som blodtørstig, brutal og vill, mens krigsgudinnen Athene kunne oppfattes som strategisk, intelligent og iblant utspekulert.
Athene elsket den listige Odyssevs, nettopp av den grunn. Han var ikke den største greske krigeren, for det var den blodtørstige Akilles. Men det var ikke Akilles som vant krigen for grekerne, men Odyssevs sin listige strategi med hesten. Selvfølgelig var det Odyssevs som gjennom sine strategier (og Athenes støtte) også overlevde krigen.
Athene er også den "evige jomfruen", som jeg tror viser til at hennes visdom og sannhet ikke kan korrumperes. Hun sprang fullvoksen og bevæpnet ut av Zevs hode, faktisk fra pannen hans, noe som ikke bare tyder på fremsynthet, men også på visdommens kraft. Ifølge en myte ble alle de andre gudene betatt av hennes åpenbaring, og Helios, solens gud, stoppet opp for å beskue henne!
Som gudinne som beskytter helter og heroiske verdier, favoriserte Athene mange andre store greske helter, deriblant Persevs, Herkules (den største av dem alle), Bellerofon og Jason, så vel som Odyssevs. Hennes råd var alltid avgjørende for fremgangen deres. Et godt eksempel og relevant for vår diskusjon, var at hun ga støtte til Persevs, og denne støtten var forutsetningen for at han kunne lykkes.
Athene instruerte Persevs om ikke å se direkte på Medusa for ikke å bli forvandlet til stein, bokstavelig talt bli forsteinet. I stedet så han på skjoldet sitt av bronse, polert som et speil. Dette gjorde det mulig for ham å halshugge henne.
Athene er relevant i dag fordi vi ser et vanlig adferdsmønster når visdom dukker opp i vårt moderne liv. Når noen for eksempel stiller spørsmål ved den ikke-binære ideologien, eller når en person med kunnskap på området stiller spørsmål ved antakelser angående covid-19-vaksinasjoner og munnbind, eller når kritisk raseteori utfordres på grunn av at den i seg selv kan være rasistisk, eller når ... listen kan gjøres lang. Når det blir satt spørsmålstegn i slike saker, når bevis legges fram som går imot det gjengse narrative, det vil si når Athene, visdommens og sannhetens gudinne, manifesterer seg, ser vi alltid samme atferd.
Når det blir satt spørsmålstegn i slike saker, når bevis legges fram som går imot det gjengse narrative, det vil si når Athene, visdommens og sannhetens gudinne, manifesterer seg, ser vi alltid samme atferd.
Hvis vi går tilbake til myten om Persevs, havner Medusas hode, etter at det hadde dukket opp i flere andre eventyr med Persevs, til sist rett på Athenes våpenskjold. Dette innebar at man, når man møtte Athene i strid, var tvunget til å bli konfrontert med Medusas hode. Med andre ord var du tvunget til å møte den rene skrekken som gjør deg forsteinet! Bare en annen gud eller ånd kunne stå imot det. Og når det gjelder angrepene hennes, var det nok til og med blant gudene ingen andre enn Zevs og en eller to andre, som kunne stå imot det.
Når dagens klisjeer angripes av visdom, blir resultatet skrekk og forsteining. Disse ideene manifesterer seg på forskjellige måter. For det første er de menneskene som sprer disse ideene, ute av stand til å føre en rasjonell dialog. Det er ingen rasjonelle argumenter mot sannheten. I stedet går de som kaller seg "woke" inn i en dyp fornektelse. (For å være tydelig brukes begrepet "woke" av både liberale og konservative for å beskrive et antall mer radikale, progressive ideologier, inkludert kritisk raseteori, sosial rettferdighet og kjønnsteori).
Denne forsteiningen forherder deres holdninger og hjerter. Hjertet blir til stein. Redsel (eller rettere sagt terror) leder til et utfall, en ond reaksjon, en manglende evne til å overveie muligheten for at det kan finnes alternativer og til og med muligheten for at de kunne ta feil eller faktisk ha feil.
En tredje manifestasjon er at de til slutt, når herdingen (forsteiningen) blir dypere, viser de en ubarmhjertig, skånselsløs egenskap; lovovertredere må straffes. (Samtidig synges selvsagt memet "vær så snill", som et mantra).
Visdommen og sannheten, Athene, er dermed på vår side når vi er vitne til denne oppførselen og manifestasjoner hos de som gjennom sitt overmot, er fast bebestemt på å fornekte virkeligheten, fornekte fakta og fornekte sannheten. Som den engelske forfatteren og filosofen G.K. Chesterton sa om den utilgivelige synden, er at de "kaller et grønt blad for grått".
For det første er de menneskene som sprer disse ideene, ikke i stand til å føre en rasjonell dialog.
Komponisten og forfatteren Kenneth LaFave har i sin fantastiske, lærerike bok «War of the Words» med rette konstatert at "det beste og mest eksakte ordet for å finne frihetens forsvarere, ser ut til å være Vestlige".
Historisk sett ser dette ut som det stemmer. Fra Magna Carta til Bill of Rights har Vesten stadig drevet på for å skape de frihetene som vi nå tar for gitt. Den faren vi nå befinner oss i, er at frihetene holder på å bli uthulet, og vi har vært ekstremt slepphendte ved at vi har vært uoppmerksomme når det gjaldt visdom og sannhet, noe som forsteiner fienden, og gjennom å tillate at «grønne blad kalles for grå».
Motgiften er å vende tilbake til visdommens gudinne. Dette er naturligvis en metafor, for vi må kanskje minne oss selv på at visdommen i den jødisk-kristne tradisjonen var hos Herren, Gud, i begynnelsen: "Herren skapte meg (visdom) som det første, som begynnelsen på sitt verk, for lenge siden. I urtiden ble jeg formet, i begynnelsen ...." (Ordspråkene 8.22-23)
La oss øke anstrengelsene våre og holde oss til sannheten og innpode visdom når vi kan, for mer enn noe annet er det dette woke frykter.
James Sale Forretningsmann, forfatter og poet
