Da jeg valgte Abba-museet som vårt første turistmål på Stockholm-turen, insisterte barna mine på å reise til Gröna Lund i stedet. Jeg sa til min kone: "La dem dra til sin verden, så tar jeg deg med til min barndom". Dermed gikk turen til ABBA The Museum. Museet er fullt av utstillinger som gir et helhetsbilde av Abba. Det føles akkurat som på 70-tallet.
Så lenge jeg kan huske, var underetasjen i huset vårt utleid til musikkstudenter. Den gang ble provinsen Karabakh kalt "Kaukasus-konservatoriet". Det største musikkakademiet i Karabakh lå i byen vår, Agdam, og var kjent i hele Sovjetunionen. Hit kom ikke bare studenter fra Aserbajdsjan, men også fra de andre republikkene, for å studere.
Min kjærlighet til musikk ble vekket av musikkstudentene som leide underetasjen. Likeledes våknet min kjærlighet til Mozart etter å ha sett filmen «Amadeus» sammen med dem og min kjærlighet til fiolin etter filmen «Niccolo Paganini».
Det var også de som introduserte meg for ABBA.
På midten av 1970-tallet hadde ABBA begynt å bryte jernteppet til det totalitære Sovjetunionen og erobret hjertene til millioner mennesker. Hver gang ABBA ble sendt på TV, skrudde jeg opp volumet og banket i golvet. Jentene fra kjelleren kom straks løpende. De så på de svenske skjønnhetene med lengsel.
En av jentene lignet på den mørkhårede sangerinnen i ABBA. Romkameratene hennes overtalte henne og sa at hun ville se akkurat ut som henne hvis hun klippet seg. En dag hadde hun faktisk stylet håret akkurat som Anni-Frid Lyngstad.
Vi trodde hun hadde mørkt hår, men det viste seg at "Frida" farget håret rødt. Vårt svart-hvitt Horizont-TV fikk det røde håret hennes til å se nesten svart ut.
Selv kunne jeg ikke få øynene bort fra den blonde sangerinnen. Jeg var ikke fylt ti år den gang. Hun het Agnetha Fältskog, men det visste jeg ikke da. Hun var rett og slett den blonde jenta for meg. Jeg kunne ikke fatte varmen, skjønnheten og nærheten hun utstrålte.
Kanskje var det den varme utstrålingen i smilet hennes som gjorde henne elsket av millioner.
Og stemmen hennes. Lytter du til «The winner takes it all», så skjønner du.
I min søte barndom kunne jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg at Sovjetunionen ville kollapse, at grensene ville åpne seg og at skjebnens vind ville kaste meg fra den ene enden av verden over til Sverige, hjemlandet til kvartetten som med et smil på sine lepper lyste opp steder der glade mennesker bor.
Hver gang jeg hører sangene deres i dette lykkelige landet, grøsser jeg, våkner og forstår at det lykkeligste øyeblikket i verden var da jeg satt sammen med far og mor og så på den svenske kvartetten på svart-hvitt TV'en vår; da jeg i det huset hørte på bandets låter i byen som senere ble skulle kalles Kaukasus' Hiroshima, byen som krigen forvandlet til ruiner.
Sukk, det er ingen vei tilbake i livet!
På midten av 1970-tallet hadde ABBA begynt å rive jernteppet til det totalitære Sovjetunionen og erobret hjertene til millioner mennesker.
Men jo, den fantes! Jeg fant veien som brakte meg tilbake! Jeg oppdaget den i en virvelvind av nostalgiske følelser på Abba-museet. Jeg så dem alle fire, gående hånd i hånd mot huset vårt. Jeg løp for å ta dem igjen. Blondinen tok tak i den ene hånden min, brunetten i den andre. Benny rufset meg i håret, Björn smilte og blunket lekent. Vi så ut over Karabakh. Vi gikk inn i hagen gjennom porten. På terrassen slapp de hånden min og sa: «Nå må du gå selv».
Med tonene fra Mamma Mia i ørene gikk jeg opp trappen til øverste etasje i huset. Med hånden strøk jeg den hvite, blomstrende grenen til det gule kirsebærtreet som strakte seg mot trappa. Jeg ble møtt av mamma, Mamma Mia, med et smil og med ordene «Velkommen hjem».
Mens jeg ruslet rundt på museet og så på sminken, klærne, musikkinstrumentene og reisebildene deres, var jeg gang på gang tilbake til 70-tallet. Jeg satte meg på en benk med et stort ABBA-motiv i bakgrunnen. Konen min tok et bilde av meg. Hun ville at jeg skulle ha et minne fra fantasireisen min, fra min barndoms eventyrverden.
Snart fyller tidenes popband ABBA 50 år. Det sies at bandet skal gjenforenes for å opptre foran et publikum med en jubileumskonsert for første gang siden 1982.
Hvis jeg jeg får tak i en konsertbillett, vil jeg dra dit som om jeg skulle til huset vårt, gå inn i konsertsalen, som om jeg gikk inn i hagen vår. Jeg ville oppleve den kvelden som om jeg gjenopplevde den beste tiden i mitt liv.
Vi er på vei hjem fra Stockholm. ABBA-låtene fra en cd vi kjøpte på museet, avløser hverandre hele veien hjem: S.O.S., Give me! Give me! Give me! Mamma Mia, I do, I do, I do.
Stemningen fra museet henger igjen i hodet mitt. Det er ikke den svenske skogen jeg ser for meg, men hagen vår i Agdam. Jeg vender tilbake med disse sangene, gjenkjennelig fra første tone, som båret av ekkoets vinger.
Merkelig! Alle trærne i hagen vår har blomstret samtidig.
Bakspeilet fanger plutselig blikket mitt. Barna har sovnet. De sover med et smil om munnen. Er det sangene som skaper smilet, kanskje drømmer de også om hagen fra mine minner?
