I den antikke byen Veishali i India var det 500 blinde. På grunn av funksjonshemningen kunne de ikke jobbe for å livnære seg, og de måtte dermed tigge etter mat. De led under daglig diskriminering.
De blinde fikk høre at prins Siddhartha (også kjent som Shakyamuni) var blitt en Buddha, og de ble fylt med håp. De trodde at Buddha hadde evnen til å ta bort all sykdom, vansker og sorger, og de ønsket oppriktig å følge den buddhistiske veien for å kultivere visdom og moral slik at de kanskje ble verdige hans nåde.
Etter litt diskusjon bestemte de seg for å finne en måte å møte Buddha personlig. Lederen av gruppen foreslo at de skulle ta initiativ til å besøke Buddha, i stedet for å vente på at Buddha skulle komme til dem. De ansatte en guide til å føre dem på reisen, siden de selv ikke kunne se.
De blinde la i vei etter guiden, hånd i hånd dannet de en spektakulær, lang og buktende rekke. Selv om vandringen var krevende, holdt de motet oppe. Jo mer de gikk, dess bedre humør og lettere til fots ble de.
Så nådde gruppen en sump som måtte krysses før de nådde kongeriket Magadha, der Buddha bodde. Guiden ble redd da han så farene foran dem. Uten å ta hensyn til de blindes sikkerhet og velvære, stjal han pengene fra dem og forlot dem. Uvitende om dette ventet og ventet de blinde mennene, men forgjeves.
Lederen av gruppen hørte lyden av vann og ba alle gå i den retningen.
Akkurat da hørte de stemmen til en sint bonde: "Udyr! Er dere blinde? Alle frø-plantene mine blir trampet ihjel!" bannet bonden.
"Å himmel! Beklager så mye. Vi kan faktisk ikke se. Hvis vi kunne, ville vi aldri ha trampet ned plantene dine", unnskyldte lederen seg. "Åh! Vær vennlig, ha barmhjertighet med oss. Fortell oss veien til Buddha. Vi ble frastjålet pengene våre, men vi kan kompensere for plantene dine senere. Jeg lover."
Bonden syntes synd på de blinde, sukket og sa: "Det går fint. Bare følg meg. Jeg vil lede dere til buddhist-tempelet i Shravasti der Buddha er." Gruppen frydet seg og takket ham igjen og igjen.
Bonden førte dem til tempelet som lovet, og de blinde var begeistret over å endelig være fremme. Men de ble skuffet da abbeden fortalte at de var kommet for sent og at Buddha allerede var vendt tilbake til Magadha.
Gruppen la deretter ut på den krevende ferden til Magadha og gjennomgikk prøvelser av alle slag. Da de endelig var fremme, fikk de midlertid vite at Buddha hadde returnert til Shravasti.
Til tross for at de var utmattet, var de bestemt på å treffe Buddha, så de snudde og dro tilbake til Shravasti. De forventet ikke at abbeden i tempelet nok en gang ville fortelle dem at Buddha var returnert til Magadha. Det gjorde han altså, men med stor sympati.
Disse dedikerte menneskene sverget at de aldri ville vende hjem uten å ha møtt Buddha. Til slutt hadde de gått fram og tilbake sju ganger. Buddha så deres tro og hengivenhet, og da de var tilbake ved tempelet i Shravasti for sjuende gang, var Buddha der og ventet på dem.
"Åh, store Buddha! Vær snill og gi oss lys! La oss se Buddhas prakt!" bønnfalte gruppen. Alle de 500 blinde knelte og bukket og utviste den største respekt for Buddha.
Da Buddha så hjertene deres, sa han: "Dere er så oppriktige og har reist så mange og lange strekninger. Dere er besluttsomme og faste i troen, så jeg vil gi dere lys."
Umiddelbart kunne alle 500 se. De takket Buddha for hans umåtelige nåde. Alle ble flittige disipler av Buddha og nådde Arhat-nivået etter endt kultivering.
Oversatt av Dora Li til engelsk. Fortellingen er publisert på nytt med tillatelse fra boken “Treasured Tales of China” Vol 1, tilgjengelig på Amazon.
