Den nye ondskapens allianse, ledet av Kina, Russland, Iran og Nord-Korea, i den rekkefølgen, har lenge samarbeidet mot demokratiet. Mens Iran og Russland drepte mennesker i Israel og Ukraina, forbereder regimet i Beijing seg på å gjøre det samme i Taiwan.

Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) ønsker at Iran og Russland skal lykkes. Suksessen deres vil være en lekse for verdens demokratier og bane vei for Folkets frigjøringshærs kryssing av Taiwan-stredet.

For å oppnå dette og andre lignende mål har Kina og Iran tette militære, diplomatiske og økonomiske bånd. KKP støtter Iran fremfor Israel ved konsekvent å gi Israel skylden for konflikten, selv om det var Iran som startet den ved å bevæpne og trene de stridende gruppene før siste angrep på Israel begynte den 7. oktober 2023. Det var det verste terrorangrepet i Israels historie. KKP unnlot å legge skylden på Hamas-terroristenes sponsorer i Teheran. Militært sett forsyner regimet i Beijing Iran med de komponentene som er nødvendige for å bygge missiler og droner.

Nå som Israel er i ferd med å få overtaket, krever KKP plutselig høylydt «deeskalering». Dette er usannsynlig før Irans atomprogram er fullstendig demontert. Det kan kreve Irans «ubetingede overgivelse», slik president Donald Trump har krevd, eller et regimeskifte, slik Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, har foreslått.

At KKP ikke gjorde mer for Iran, som å sende inn tropper, er et bevis på svakheten i denne alliansen. USA og Storbritannia har sendt militært utstyr, inkludert marinefartøy og jagerfly, samt personell som trengs for å forsvare Israel mot rakettangrep. I stedet sender KKP ut ord som har liten nytte i krig. De felles iranske, kinesiske og russiske marineøvelsene i mars er glemt i Moskva og Beijing, fordi begge hovedstedene vender nå blikket bort fra en partner i nød.

Les mer

I økonomisk forstand tjener KKP godt på Irans status som internasjonal paria. Beijing har gått denne lukrative veien før, blant annet med Russland, Burma (Myanmar), Venezuela og Nord-Korea, som alle er tvunget av vestlige sanksjoner til å selge olje til Kina med rabatt. Nesten ingen andre enn små, kinesiske «teapot»-raffinerier vil nå kjøpe sanksjonert iransk olje. Kinas store, statseide oljeselskaper unngår å kjøpe av frykt for å bli utestengt fra det globale finanssystemet.

Oljen fraktes på skygge-tankskip med transponderne slått av. Den selges med rabatter på mellom 2 og 11 dollar per fat i forhold til Oman Export Blend av samme kvalitet. Med 1,7 millioner fat iransk oljeeksport per dag, hvorav 90 prosent går til Kina, utgjør dette en besparelse på hele 6 milliarder dollar per år for Kina. Det kinesiske regimet betaler for oljen i yuan, som deretter må returneres til Kina i bytte mot kinesiske eksportvarer. Det er en vinn-vinn-situasjon for Beijing og KKP, men ikke for Iran. Noen iranske analytikere anser forholdet som en form for nykolonialisme. Det er nærmere neoimperialisme.

Kinas totale eksport til Iran er 10 milliarder dollar, mens Iran eksporterer for nesten 4,6 milliarder dollar tilbake til Kina (ikke inkludert skygge-oljeeksporten). Handelsoverskuddet til Kinas fordel er på over 5 milliarder dollar. Det er 5 milliarder dollar i tapte arbeidsplasser for det desperate iranske folket. Kinas viktigste importvarer fra Iran, i tillegg til olje, er etylenpolymerer, jernmalm og raffinert kobber.

Når Kinas økonomi bremser opp, inkludert i bygg- og forbrukssektoren, vil behovet for disse importvarene avta. I tillegg er det mange andre leverandører rundt om i verden. Dette setter de iranske mullahene i en vanskelig situasjon. De har få venner, lite penger og våpnene deres ble ødelagt av israelske luftangrep.

Alliansen skaper så mye global forvirring, vold og frykt at mange isolasjonister i USA, Europa og Japan helst vil se dem slåss mot hverandre enn å bli involverte. At Israel, Taiwan og Ukraina er demokratiske land, utgjør et etisk dilemma for de som ønsker å la dem stå ute i kulden. Å sitte på sidelinjen har også andre moralske risikoer.

Hvis allianse-maktene vinner over Israel, kan de for eksempel i fremtiden bruke sine erobringer mot USA og de arabiske allierte, inkludert Saudi-Arabia. Det ville ødelegge oppfatningen av styrke som hjelper USA å beholde sin dominerende stilling i verden. Det ville øke bensinprisen i USA og skade deres økonomiske vekst. Ved å styrke en av alliansene ved å gi etter, styrker de andre. Mens de blir sterkere, blir USA svakere. Det motsatte er sant og å foretrekke. Å styrke USAs allierte forbedrer USAs nasjonale sikkerhet.

Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens egne og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til The Epoch Times.