Spiser stress opp livene våre?

26. desember 2021

Når jeg er stresset, er det som en del av sansene mine stenges av. Enkle ting blir plutselig vanskelige, og de små gledene i livet forsvinner. Hvordan kan vi planlegge livene våre slik at stresset ikke tar overhånd?

Jeg retter på en av steinene på grusstien min. Vi har nylig skaffet oss tretten tonn stein, og denne skatten skal nå administreres. Stier skal legges, og blir det stein til overs, bygger vi en mindre mur på vei mot postkassen. Jeg tar en pause og går rundt i hagen. Huker meg ned og ser om flekkene vi har sådd gress på, har begynt å gro, og jeg gleder meg over kløveren som har begynt å fylle gressplenen.

Jeg er inne i en fase i livet der jeg bruker mye tid på å iaktta. Jeg går rundt i naboskapet og ser hvordan naboen nesten mangler blomster eller kløver. Plenen er fint klippet og ligner en fotballbane. Et øyeblikk misunner jeg perfeksjonen. Når jeg senere prater med naboen, forklarer hun at hun ønsker vekster og blomster, busker og trær. Det er for perfekt, hun savner liv i hagen sin. Jeg savner den perfekte gressplenen.

Men hvis jeg hadde en perfekt plen, hadde jeg nok kjent det akkurat som naboen. Jeg hadde savnet livet og leken i den.

Jeg heller to glass saft. I stillhet fascineres jeg av de små virvlene som oppstår når vannet helles over saften. Det er som om hver liten del i hverdagen plutselig har blitt litt vakrere; som at jeg finner glede i små hverdagsfenomener i stedet for i store hendelser.

Når jeg står og beundrer hvordan kaffen sakte renner ned i koppen med skummet melk, innser jeg hva det er som har forandret seg. Jeg er ikke lenger stresset. Jeg har forlatt en veldig stresset arbeidssituasjon og er nå i en roligere tilstand. Samtidig kjenner jeg meg tryggere i yrket mitt og bekymrer meg ikke lenger over at ting skal gå galt. Når stresset forlater kroppen, åpner det seg en ny verden. Andre ser det kanskje ikke, men noe har endret seg i følelsene mine.

Jeg fylles med en blanding av lykke og sorg. Jeg har havnet på et godt sted i livet mitt. Men hvis stress påvirker oss så mye at fraværet gir opphav til denne tilfredsheten over livets små forunderligheter, hva gjør vi for ikke å havne i en slik situasjon? Hvordan kan vi forme våre liv slik at ikke stresset spiser opp lykken?

Iblant ser jeg nostalgisk tilbake på barndommen og savner lekens enkelhet. Å klatre opp i det største treet. Grave den dypeste gropen. Spise den sureste frukten. Tiden handlet om å oppdage verden, og all oppdagelse var ubetinget. All mening var å utvikle seg gjennom å oppdage.

Etter det søkte jeg mening gjennom å lese. Filosofi, religion og åndelighet fylte sinnet mitt. Jeg ble fascinert av å forsøke å forstå det som ikke gikk an å forstå. I meditasjon ble jeg forundret over å kjenne energier som strømmet langs hendene og gjennom kroppen min. Jeg fikk forklart at jeg bare innbilte meg det. Men det er vanskelig å bortforklare det man faktisk opplever.

Denne verdens magi forsvant da jeg var som mest stresset. Verden ble opplevd som annerledes og fattig. Maten smakte dårlig, og skogsturene ga ikke mer enn frisk luft. Frisk luft er ikke å forakte, men når man slutter å nyte det vakre høstløvet og slutter å forundre seg over hvordan løvet rasler når pinnsvinet skynder seg av gårde, vet man at man har mistet noe. En del av livet har blitt stengt.

Vi har store problemer med psykisk helse i samfunnet. Noen ganger tror jeg at det er fordi vi lever i en for stresset verden. Noen ganger tror jeg det er fordi vi i dag har vanskeligere for å skape mening i livet; at vi helt enkelt blir for godt tatt vare på rent fysisk slik at vi ikke forstår verdien av de tingene vi omgir oss med. Noen ganger tror jeg det er fordi vi har mistet kontakten med naturen og mystikken.

Uansett hva man mener om myter, religion og åndelighet, er dette måter vi mennesker i århundrer har brukt for å finne fred og ro i sinnet. Vi bruker dem faktisk fremdeles.

Yoga er i utgangspunktet en gammel, religiøs tradisjon. Øvelser som ligner mindfulness har lenge blitt brukt innen åndelige og religiøse kretser. Historien vår lever videre i oss, selv om vi noen ganger ikke vil erkjenne den.