I det demokratiske Vesten har kommunismens ideer spredt seg for en stor del gjennom undergravende taktikker, som å organisere mennesker for ulike formål. Men bak alt har også tanken om "den lange marsjen gjennom institusjonene" vært der, en langsom maktovertakelse over generasjoner av samfunnets viktige posisjoner.
Midt under 1960-tallets gaterevolusjoner i Vesten var det en tenker som avviste deres naivitet, oppriktighet og idealisme. "Hvis den virkelige radikaleren merker at langt hår utgjør et psykologisk hinder for kommunikasjon og organisasjon, så klipper han håret", sa han. Denne mannen var Saul Alinsky, en radikal aktivist som skrev bøker, utdannet studenter og personlig overvåket hvordan hans teorier ble omsatt i praksis. Han skulle bli den "parakommunistiske" agitatoren, og hans innflytelse ble den mest skadelige gjennom flere tiår.
Årsaken til at Alinsky best benevnes som "parakommunist", er at han til forskjell fra den gamle, politiske venstresiden fra 1930-tallet og den nye kulturelle venstresiden fra 1960-tallet, nektet å beskrive sine politiske idealer. Hans generelle syn på verden var at den besto av "de som har", "de som har lite og vil ha mer" og "de som ikke har noe". Han oppfordret "de som ikke har noe" til å gjøre opprør mot "de som har" med alle tilgjengelige midler og legge beslag på rikdom og makt for å få et helt "likestilt" samfunn. Han forsøkte å ta makten på alle måter han kunne, mens han samtidig ødela det eksisterende samfunnssystemet. Han har blitt kalt den postkommunistiske venstresidens Lenin, eller venstresidens Sun Tzu.
I ”Rules for Radicals” som ble publisert i 1971, legger Alinsky systematisk fram sin teori og sine metoder for hva som kalles ”community organizing”, altså å organisere ulike samfunnsgrupper. Blant annet oppfordrer han til ikke å dvele for lenge med en viss taktikk, men å holde trykket oppe mot motstanderen. Han konstaterer at en trussel i en viss sak ofte er mer skremmende enn selve saken i seg selv og at latterliggjøring er menneskets mest kraftfulle våpen. Han anbefaler at man velger ett mål, fokuserer på det, gjør det personlig og polariserer situasjonen. Essensen i hans "regler" for radikalere er at man må være skruppelløs for å nå sine mål og ta makten.
I "Rules og Radicals" legger Alinsky systematisk fram sin teori og sine metoder for det som kalles "commuity organizing".
Alinskys tilsynelatende tørre "regler" for organisasjon viste sitt sanne ansikt da de ble omsatt i praksis. Mens Vietnamkrigen pågikk i 1972, holdt den daværende amerikanske FN-ambassadøren George H.W. Bush en tale ved Tulane-universitetet. Studenter som var imot krigen, spurte Alinsky om råd, og han sa at en vanlig protest trolig bare ville føre til at de ble trykket ned. Han foreslo i stedet at de skulle ta på seg Ku Klux Klan-drakter, og da Bush forsvarte krigen i Vietnam, skulle de reise seg opp med plakatene og si KKK støtter Bush". Studentene gjorde det og fikk "et vellykket resultat og mye oppmerksomhet".
Alinsky og hans tilhengere gjennomførte blant annet to andre protester som de var svært fornøyde med. I 1964 var Alinsky i konflikt med Chicagos byråd og fikk ideen om å la 2.500 aktivister okkupere toalettene på O’Hare-flyplassen, en av verdens mest trafikkerte flyplasser, noe som ville tvinge dem til å stenge. Men før planen faktisk ble gjennomført, lekket han planen til myndighetene som så seg tvunget til å forhandle.
Det er flere forskjeller mellom Alinsky og hans forgjengere. For det første var både den gamle og nye venstresiden i det minste idealistiske i sin retorikk, mens Alinsky kledde av "revolusjonen" de vakre klærne og avslørte den som den nakne maktkampen den var. Da han trente folk i "community organizing”, pleide han spørre dem hvorfor de organiserte seg. Noen svarte at det var for å hjelpe andre, men da brølte Alinsky vanligvis: "Dere organiserer dere for å ta makten!"
I treningsmanualen som Alinskys tilhengere benyttet, sto det: "Vi er ikke dydige fordi vi ikke vil ha makt. ... Vi er i virkeligheten feige hvis vi ikke vil ha makt". "Makt er bra". "Maktesløshet er ondskap".
Alinsky hadde for det andre ikke mye til overs for 1960-tallets opprørske ungdommer som åpent motsatte seg staten og samfunnet. Han betonte at man alltid, når det er mulig, skulle ta seg inn i systemet og vente for å kunne styrte det innenfra.
For det tredje var Alinskys endelige mål å undergrave og ødelegge, ikke å støtte noen gruppe. Det innebar at det, for å gjennomføre planen hans, var nødvendig å skjule det egentlige målet med lokale eller oppdiktede mål som virket rimelige eller harmløse i seg selv, slik at man kunne mobilisere store menneskemasser til handling. Når mennesker blir vant med å bli mobilisert, er det senere relativt enkelt å mobilisere dem for å handle mot mer radikale mål.
I ”Rules for Radicals” skriver Alinsky: "All revolusjonær forandring må innledes med en passiv, bekreftende, ikke utfordrende holdning rettet mot forandring blant massene ... Husk: Når du vel har organisert folk rundt noe som dere alle er enige om, som å bekjempe forurensning, da har dere en organisert masse i bevegelse. Derfra er skrittet lite og naturlig for å bekjempe politisk forurensning, Pentagon-forurensninger."
En leder fra Students for a Democratic Society (SDS) som var sterkt påvirket av Alinsky, satte fingeren på kjernen i å radikalisere protester: "Saken er aldri saken; det er alltid revolusjonen som er saken." Den radikale venstresiden etter 1960-tallet var dypt påvirket av Alinsky. Den tok reaksjonene på alle samfunnsspørsmål og omdirigerte dem til misnøye med det rådende systemet; som enda et skritt på veien til den revolusjonære saken.
For det fjerde forvandlet Alinsky politikk til en geriljakrig uten begrensninger. Da han forklarte sin strategi for ”community organizing”, sa Alinsky til sine tilhengere at de måtte stå imot fiendens øyne, øre og nese. I ”Rules for Radicals” skriver han: "For det første: Øynene. Hvis dere har organisert en stor massebasert folkelig organisasjon, kan dere synlig paradere med den foran fienden og åpent vise makt. For det andre: Ørene. Hvis organisasjonen er liten, gjør som Gideon: gjem medlemmene i mørket, men skap en lyd som får de som hører det, til å tro at din organisasjon har mange flere medlemmer enn den har. For det tredje: Nesen. Hvis din organisasjon er for liten til å lage uro, spre en skikkelig stank".
For det femte la Alinsky vekt i både handling og politikk alltid menneskenaturens aller dårligste sider, som lathet, gjerrighet, misunnelse og hat. Noen ganger vant deltakerne i kampanjen små seire, men det gjorde dem bare enda mer kyniske og skamløse. For å kunne styrte det politiske systemet og den sosiale orden i frie land, ledet Alinsky gladelig sine tilhengere til moralsk fallitt. Av det kan man ane at hvis han virkelig hadde kommet til makten, ville han hverken tatt hånd om eller syntes synd på sine tidligere kamerater.
Straks før sin død sa Alinsky i et intervju i Playboy at hvis han døde, skulle han "reservasjonsløst velge å havne i helvetet" og begynne å organisere proletariatet der, fordi "de er min type folk".
Venstresidens lange marsj gjennom institusjonene
Det var Antonio Gramski, en kjent italiensk kommunist, som først fremførte tanken på en "posisjonskrig" som venstresiden måtte føre for å styrte samfunnet innenfra. Den har senere blitt kalt "den lange marsjen gjennom institusjonene". Gramsci fant ut at det er vanskelig å oppvigle troende mennesker til revolusjon over natten for å styrte en legitim regjering. For å kunne gjennomføre en revolusjon, må kommunister stole på et stort antall fotsoldater som deler deres mørke syn på moral, tro og tradisjoner. Proletariatets revolusjon måtte derfor begynne korrupsjon av religion, moral og sivilisasjon.
Det var Antonio Gramsci, en kjent italiensk kommunist, som først tok opp ideen om en "posisjonskrig".
Etter at gaterevolusjonene på 1960-tallet hadde mislyktes, begynte opprørerne å gå inn i den akademiske sfæren. De fikk sine eksamener og ble forskere, lærere, statstjenestemenn og journalister og solgte seg til samfunnets rekker for å gjennomføre den "lange marsjen gjennom institusjonene". På denne måten infiltrerte og korrumperte de det vestlige samfunnets institusjoner som er livsviktige for å opprettholde moralen i samfunnet. Det inkluderer kirken, staten, utdanningssystemet, rettsapparatet, kunstverden, media og frivillige organisasjoner.
Fagforeningene er en viktig arena. Lenin sa en gang at fagforeninger er "et kontinuerlig bånd fra Kommunistpartiet til massene". Kommunistene merket at hvis de kontrollerte fagforeningene, kunne de kontrollere et stort antall stemmer. Så lenge de kontrollerer stemmene, kan de få de folkevalgte til å gå deres ærend. Derfor forsøker kommunistene å ta kontroll over fagforeningene og dermed et stort antall parlamentsmedlemmer og folkevalgte, slik at de i forlengelsen kan få kommunismens omveltningspolitikk til å bli venstresidens politiske program.
Etter 1970- og 1980-tallet har et stort antall vestlige blitt påvirket av kommunistisk ideologi som har føyd seg inn i samfunnets hovedstrøm. De har enten engasjert seg i politikk, utdanning eller akademisk forskning eller gått inn i frivillige organisasjoner. De brukte erfaringene som har blitt samlet opp gjennom flere generasjoner til å omforme sine land innenfra.
De demokratiske landenes system ble opprinnelig skapt for mennesker som hadde en viss moralsk standard. For dem som benytter alle metoder for å nå sine mål, har systemet mange smutthull. Det er flere helt legitime måter på overflaten å styrte et fritt samfunn.
Kommunister og de som uvitende går deres ærend, forsøker å styrte det politiske og sosiale systemet i frie samfunn på alle måter. Etter flere tiår med planlegging og handling har statsapparater og samfunn i Vesten slitt kraftig ned alt, ettersom kommunistisk tenkning og elementer har kommet seg inn i politikken.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
