USA kunngjorde nylig nye sanksjoner mot Zimbabwes regjering. Eksperter mener imidlertid at økonomiske sanksjoner har mindre og mindre effekt og nærmest kan anses som en billig og risikofri måte å signalisere at man er "god".
Allerede i 2003 innførte USA sanksjoner mot daværende president Robert Mugabe. De mente at landet hadde "undergravd demokratiet" i det økonomisk-ruinerte landet gjennom korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. De siste sanksjonene retter seg mot Mugabes etterfølger, Emmerson Mnangagwa, og ti andre personer, inkludert konen hans.
Tanken bak sanksjonene er å fryse disse personenes eiendeler og hindre amerikanske finansinstitusjoner i å gjøre forretninger med dem. De skal heller ikke kunne ha økonomisk interesse i USA.
Mnangagwa avfeide imidlertid sanksjonene som "totalt nonsens" i zimbabwiske medier og hevdet at Zimbabwe blomstrer, til tross for USA's "ulovlige sanksjoner". Realiteten er at nesten halvparten av landets befolkning lever i ekstrem fattigdom, for mindre enn to dollar om dagen, ifølge Verdensbanken. Eliten i det regjerende Zanu-PF-partiet lever samtidig i luksus og suger til seg all fortjeneste fra landets forekomster av edle metaller, diamanter og litium.
Sanksjoner har en utrolig begrenset effekt fordi personene de er rettet mot, lett kan omgå dem.
Iraj Abedian, sanksjons-ekspert og økonom
"Den type økonomiske sanksjoner som USA bruker, lykkes sjelden med å tvinge fram endringer, reformer eller regimeskifte", sier Agathe Demarais, som har jobbet med sanksjoner for både franske og amerikanske myndigheter og har skrevet en bok om temaet. I bare 13 prosent av tilfellene der USA har rettet sanksjoner mot et land, endret den aktuelle regjeringen sin oppførsel på ønskelig vis.
Den sørafrikanske økonomen og sanksjons-eksperten Iraj Abedian er enig i dette bildet.
"Sanksjoner har utrolig begrenset effekt fordi personene de er rettet mot, kan lett kan unngå dem", sier han.
Zanu-PF, som står Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) nær, bryr seg knapt om hva USA gjør, siden de hovedsakelig driver forretninger med Kina. Demarais peker på Russland som et annet eksempel på sanksjonenes ineffektivitet.
"Russland har omgått sanksjoner i forbindelse med invasjonen av Ukraina ved å finne nye markeder for det meste av nøkkeleksporten sin. India og Kina kjøper oljen deres, og andre varer blir smuglet inn ved hjelp av allierte", sier hun.
USA's store innflytelse over det internasjonale finanssystemet, som har vært en stor del av sanksjonene, blir også i økende grad utfordret. Mange land har ikke lenger reservene sine kun i dollar, men også i rupi, rubler og yuan. I tillegg har Kina under Xi Jinping laget et alternativ til det internasjonale betalingssystemet, Swifts, som kalles CIPS.
Digitale sentralbankvalutaer er en annen måte KKP har tatt i bruk for å gjøre seg uavhengig av amerikansk innflytelse, påpeker Demarais.
"De er ikke kryptovalutaer. De er digitale valutaer lagret på mobiltelefonene til over 300 millioner kinesere. Vestlige sanksjoner har ingen effekt på disse valutaene fordi de er fullstendig under kontroll av Den kinesiske sentralbanken."
Iraj Abedian mener at vestmaktene vet at sanksjoner generelt er ineffektive, men de innfører dem likevel.
"De kan implementeres veldig enkelt, og de koster nesten ingen ting. Risikoen er lav for den som implementerer dem. Dessuten kan de sees på som "gode", som en som handler mot brudd på menneskerettigheter og korrupsjon, uten å måtte ta direkte militære aksjoner mot overgrep og risikere politisk tilbakeslag hjemme."
