Oppfatningen om at "venstresiden" står i kontrast til "høyresiden", er feil. De systemene som befinner seg i disse spektrenes ytterkanter, som sosialisme, fascisme og nazisme, er alle rotfestet i kommunismen. De deler alle troen på grunnleggende kommunistiske konsepter som kollektivisme, planøkonomi og klassekamp.
Alle disse systemene var bare ulike tolkninger av marxismen og spilte en stor rolle i verdenspolitikken like etter første verdenskrig; en tid da Karl Marx sine ideer ikke hadde lyktes å materialisere seg og kommunistene hadde vendt tilbake til tegnebordet.
Men før vi går nærmere inn på de historiske aspektene ved disse ulike systemene, må vi forstå forskjellen mellom sosialisme og kommunisme.
Sosialisme beskrives i Marx sin teori om sivilisasjonens fem stadier. Etter å ha bidratt til å definere begrepet "kapitalisme" som et samfunn der folk kan handle fritt, foreslo han at etter kapitalismen, ville det komme en fase med "sosialisme", etterfulgt av "kommunisme".
Sosialisme var fasen Vladimir Lenin beskrev som et "statskapitalistisk monopol", der et diktatur har tatt kontroll over alle produksjonsmidler.
Tanken var at et kommunistregime skulle ta i bruk den absolutte makten i det sosialistiske "proletariatets diktatur" for å ødelegge alle verdier, alle religioner, alle institusjoner og alle tradisjoner, noe som teoretisk sett vil føre til den kommunistiske "utopien".
Sosialisme er med andre ord det politiske systemet og kommunismen det ideologiske målet. Det er derfor tilhengere av kommunismen hevder at "virkelig kommunisme" aldri har blitt oppnådd. Systemet har hittil mislyktes med å ødelegge menneskelig moral og tro totalt, til tross for at det har tatt over 100 millioner menneskeliv de siste 100 årene.
Tolkninger av kommunismen
"Før den russiske revolusjonen i 1917 var sosialisme og kommunisme synonymer", sier Bryan Caplan som er dosent i økonomi ved George Mason University, i kapittelet om kommunisme i "The Concise Encyclopedia of Economics”.
"Begge refererte til økonomiske systemer der regjeringen eier produksjonsmidlene. Betydningen av de to begrepene avviker først og fremst på grunn av Vladimir Lenins politiske teori og praksis ", sier Caplan.
Marx sine mislykkede spådommer gav også opphav til de mange tolkningene av kommunisme som dukket opp etter første verdenskrig. Disse inkluderte leninisme, fascisme og nazisme.
Da verden befant seg i kaoset som førte til den første verdenskrigen mellom 1915-1918, vendte mange kommunister seg til Marx som sa i det "kommunistiske manifestet" i 1848: "Proletarer i alle land, foren dere!"
Men verdens proletarer (arbeidere) forente seg ikke, i det minste ikke slik Marx hadde tenkt seg. I stedet for å samle seg bak kommunismen, samlet de seg hovedsakelig bak egne respektive konger og land.
Dessuten ble arbeidernes inntjening bedre under kapitalismen, til forskjell fra Marx sine spådommer om at det skulle bli verre. Så da den kommunistiske revolusjonen inntraff, var det ikke i det samfunnet som befant seg i "kapitalismens sene stadium", som på den tiden var Storbritannia og Tyskland, men i Russland.
I stedet for at bolsjeviker-revolusjonen var "proletariatet" mot "borgerskapet", som Marx forutså, ble det militæret og intelligentsiaen (samfunnsklasse med intellektuelle mennesker) mot det føderale, russiske tsarveldet.
Serien av hendelser motbeviste i stor grad Marx sine spådommer og sendte datidens kommunister tilbake til tegnebordet, slik forfatteren Dinesh D'Souza bemerket i boken sin ”The Big Lie: Exposing the Nazi Roots of the American Left”.
Nasjonalsosialisme
Benito Mussolini var den neste kommunistiske revisjonisten som skulle innta verdensscenen etter Lenin. Han hadde lært av første verdenskrig at nasjonalisme var mer samlende enn idéen om en arbeiderrevolusjon. Mussolini omarbeidet dermed marxismen til sitt nye fascistsystem ved å anvende det kollektivistiske prinsippet "fasci", som henviser til at "en bunt med pinner forsterker øksens skaft."
Mussolini forklarte konseptet i selvbiografien fra 1928 der han sier: "Medborgeren i den fascistiske staten er ikke lenger et selvstendig individ som har den antisosiale retten til å gjøre opprør mot noen lov i kollektivet."
Ifølge Richard Pipes "Russia Under the Bolshevik Regime" var det ingen framstående europeisk sosialist før første verdenskrig som lignet på Lenin mer enn Benito Mussolini. Akkurat som Lenin, ledet han den antirevisjonistiske ytterfløyen i landets sosialistiske parti; og på samme vis trodde han ikke at arbeideren var revolusjonær av natur, men måtte anspores til radikal handling av en intellektuell elite."
Like etter dukket Adolf Hitler opp med sitt omarbeidde sosialistiske system under "nasjonalsosialismens" fane.
Hitler utnyttet det faktum at det tyske folket var blitt oppdelt med nye, nasjonale grenser som ble innført som følge av våpenhvilen, og brukte identitetspolitikk for å samle tilhengerne.
Nazistpartiets politikk fulgte den kommunistiske modellen, og 25-punkts-programmet inkluderte fri legehjelp og utdanning, nasjonalisering av store bedrifter og administrasjoner, statlig kontroll med banker og kreditt, oppdeling av store landområder i mindre enheter og lignende politikk.
D'Souza sier dessuten at "Både Mussolini og Hitler identifiserte sosialismen som kjernen i det fascistiske og nazistiske Weltanschauung (livssyn). Mussolini var den ledende figuren for den italienske revolusjonære sosialismen og gav aldri opp troen på den. Hitlers parti definerte seg som forkjemper for "nasjonalsosialismen."
Hatet mot kapitalismen
Som alle andre kommunistideologer, var Hitler også hard motstander av det tradisjonelle, kapitalistiske systemet. Akkurat som Lenin skyldte på de rike bøndene og Mao Zedong skyldte på grunneierne, la Hitler skylden på en eneste gruppe mennesker; jødene.
Som D'Souza sier: "Nazistisk antisemittisme vokste frem under Hitlers hat mot kapitalismen. Hitler drar en tydelig linje mellom produktiv kapitalisme, som han kan akseptere, og finanskapitalisme som han forbinder med jødene."
Konflikten som senere oppstod mellom de ulike systemene under andre verdenskrig, var ikke en strid om motsatte ideologier, men i stedet kampen om hvilken tolkning av kommunismen som skulle råde.
I følge "Der Weg zur Knechtschaft" (veien til trelldom) av F. A. Hayek "må konflikten mellom de fascistiske eller de nasjonalsosialistiske og de eldre sosialistiske partiene, fremfor alt betraktes som den type konflikt som uunngåelig oppstår mellom rivaliserende, sosialistiske fraksjoner.
Ved hjelp av historisk revisjonisme og en stor del "hjernegymnastikk" har vi fått dagens nåværende oppfatning om at sosialisme på et vis skiller seg fra nazisme og fascisme og til og med forestillingen om at disse begrepene på en eller annen måte ville avvike fra sitt kommunistiske opphav.
D'Souza tilskriver denne endringen i oppfatning det Sigmund Freud kalte "overføring", som baserte seg på ideen om at mennesker som begår fryktelige handlinger, ofte overfører skylden på andre, anklager andre, inkludert sine ofre, for å være seg selv.
Joshua Philipps er granskende journalist, reporter og redaktør i Epoch Times. Han har studert kommunismen i over ti år.
Meninger som uttrykkes i artikkelen er forfatterens egne.
