Mening: Sosialisme får mennesker til å gi avkall på sitt personlige ansvar

Venstre-ekstreme militante antifasister demonstrerer i Berkley i California i USA den 5. august 2018. Foto: Amy Osborne/AFP/Getty Images
5. april 2021
AD

En hovedfaktor i den sosialistiske indoktrineringen er troen på at individet ikke lenger skal betraktes som adskilt fra staten. Følgelig hviler statens totale ansvar over alle aspekter av våre liv og ingenting overgår politikken.

Noe av dette henger sammen med at man tror på statlig inngripen. Mennesker vil ikke lenger håndtere saker og ting selv. Ethvert personlig spørsmål, hver mellommenneskelig konflikt og alt ubehag i livet skal ikke lenger betraktes som noe vi selv skal løse, men blir i stedet en sak staten skal løse gjennom et omfattende regelverk.

Det er gjennom denne pågående prosessen med kriser og respons regjeringens makt erstatter individets makt. Dette resulterer i lover og bestemmelser som langsomt erstatter en tradisjon av selvtillit med sosialismens tyranni.

Sosialisme blir ofte misforstått og tolkes som om det bare er et økonomisk system, en tro på deling eller et alternativ til kapitalisme. Men ingenting av dette er sant.

Sosialismen første utviklingsstadium av kommunismen

Sosialismen som Karl Marx og andre så for seg, var bare kommunismens første utviklingsstadium. Det er når staten har tatt kontroll over produksjonsmidlene og maktmekanismene og bruker disse for å drive samfunnet mot kommunismens endelige mål. Målet er ødeleggelse av moral, tradisjoner, familie og alle sosiale strukturer.

Sosialisme er det Vladimir Lenin i 1917 kalte "systemet for stats-kapitalistisk monopol". I stedet for å erstatte handelssystemene tar staten helt og holdent kontroll over alle foretak og regulerer alle former for handel. Rettighetene til handelsutbytte tas fra individet og faller senere i hendene på en allmektig byråkratisk stat.

Men sosialismen tar ikke bare kontroll over foretak og økonomi. Det er også en kulturell, sosial og ateistisk ideologi som samtidig er ute etter å kontrollere og dominere disse aspektene ved hvert individ.

Dette er opprinnelsen av at det som kalles "politisk korrekthet" som kom fra Mao Zedong i 1967 skulle erstatte tradisjonell moral med ny moral og skulle ble diktert av staten. 

Tvilen på mennesket

Den berømte essayforfatteren G K Chesterton skrev den 21. mars 1925 at de dengang voksende kommunistiske og sosialistiske systemene ikke var et opprør mot "unormal undertrykking", slik man så under opprør tidligere i historien. Istedet var dette en ny form for opprør "mot det de så på som normal undertrykking - den normale undertrykkingen".

"De er ikke i opprør mot kongen", skrev Chesterton. "De er i opprør mot medborgeren."

Sosialismens fiende er ikke en tyrann eller en makt som dominerer individer ... Sosialismens fiende er individet.

Og Chesterton hadde rett. Sosialismen handler ikke om å få en slutt på kontrollen som konger en gang hadde over samfunnet. Snarere handler det om å øke rekkevidden av kontrollen til den kan dominere ethvert aspekt av hvert enkelt menneskes liv.

Sosialismens fiende er ikke en tyrann eller en makt som dominerer individer, ettersom det er denne dominansen sosialismens politikk fremmer. Sosialismens fiende er individet.

Som Chesterton poengterte: "Det som finnes bak bolsjevismen og mye annet moderne, er en ny tvil. Det er ikke bare tvilen på Gud; det er snarere spesifikt tvilen på mennesket."

På grunn av overbevisningen om at mennesker er ute av stand til å ha frihet uten total innblanding fra regjeringen, har vi fått nye sosialistiske teorier for å tolke relasjonene mellom stat og folk. I USA dukket dette opp på 1930-tallet som en "kritisk teori" fra den marxistiske Frankfurt-skolen og senere på 1960-tallet under den nye parolen: "det personlige er politisk."

Et verdensbilde av kamp

Kritisk teori fungerer som en ny linse som mennesker tolker verden igjennom. Den oppmuntrer mennesker til å se hele historien og alt som eksisterer i dagens samfunn, ut fra det marxistiske begrepet om klassekamp. Alt handler om de "undertrykte" som kjemper mot "undertrykkeren". Denne dialektiske konflikten,  "motsetningenes kamp", er i følge marxismen det verktøyet som skal lede sosial "evolusjon" mot kommunismen.

Men hva innebærer egentlig kritisk teori? Det er ideen om at all sosial dynamikk er og har vært undertrykt gjennom hele historien. Målet er derfor å ødelegge all historie, all kultur, hele verden og alt annet som fantes tidligere.

Dette sosialistiske tyranni i sin streben etter kommunismen, førte til mer enn 100 millioner unaturlige dødsfall i forrige århundre.

Og hva vil de erstatte denne historiske undertrykkingen med? Svaret er en sosialistisk stat med det fullkomne tyranni som kan dominere alle mennesker i minste detalj, ned til deres tanker, tale, helse, tro og små valg i dagliglivet.

Dette sosialistiske tyranniet i sin streben etter kommunismen førte til over 100 millioner unaturlige dødsfall i forrige århundre. I kampen for å stanse "slaveriet" gjør de hele samfunnet til slaver. I sin streben etter å stanse "undertrykkingen" opprettes det et system av tyranni som overgår de mest tyranniske kongene i historien.

Statlig dominans

Når mennesker som studerer kritisk teori leser en klassisk bok, tolker de den radikalt annerledes enn de som ikke er indoktrinert av marxistiske tanker. I stedet for å lese fortellingen som den er, tolker de den gjennom kampens linser; gjennom linsene til et undertrykt individ eller en undertrykt gruppe som kjemper mot en undertrykker.

Fortellingene handler ikke lenger om heltemot, personlig utvikling eller moralske valg. Istedet blir det hele en fortelling om marxist-leninistisk kamp. Nøkkelen de har for å løse denne kampen, er å gi staten absolutt makt.

Systemet med "selvpåført hjernevask" som brukes i den kritiske teorien, har blitt en hjørnestein i moderne utdanning. Det er en bevisst planting av forestillinger, forvrengning av konklusjoner og endringer av hvordan menneskene oppfatter informasjon.

Ideen om at "personlig er politisk" bygger på samme tanke. Denne oppfatningen, som er kjernen i "identitets-politikk" anser ikke mennesket lenger som ansvarlig i personlige spørsmål. Istedet blir personlige spørsmål en sak for politikken og for statlig kontroll.

Som den franske økonomen og forfatteren Frédéric Bastiat skrev i boken sin "Loven" i 1850, betrakter sosialistiske tyranner seg selv som at de står over hele menneskeheten og anser at deres maktposisjon gir dem rett til å bestemme over ethvert individ, slik personen ville bestemt over seg selv. Dette fører til «sosial ingeniørkunst» og man ignorerer alle menneskers frihet og liv i samfunnet.

Videre skriver Bastiat: "Men tenk på forskjellen mellom gartneren og treet hans, mellom oppfinneren og maskinen, mellom kjemikeren og stoffene, mellom jordbrukeren og frøene! Sosialisten tror helt oppriktig at det er samme forskjell mellom ham selv og menneskeheten." 

Joshua Philipp er ganskende journalist, reporter og redaktør i Epoch Times. Han har forsket på kommunismen i over ti år.

Meningene i artikkelen er forfatterens egne.

Ad i artikkel – AdSense
AD