Mening: La oss være langsomme

Å lære seg et håndverk tar tid, og det kreves mange mislykkede forsøk før det blir noe fornuftig ut av det. La oss nyte nettopp den prosessen. Foto: Andreas Tunström
7. november 2021

Vi lever i et samfunn der det virker som alt går fortere og fortere. Samtidig handler alt genuint håndverk og all kunst om å la ting ta tid. Kanskje er det på tide å roe seg ned og forstå verdien ved langsomhet?

Jeg går på et kurs i mønsterskjæring i tre. Med en kniv som nærmest kan beskrives som en veldig liten tollekniv, skjærer vi bokstaver og mønstre i små treplater. Den første dagen går med til å skjære rette linjer, den andre til å skjære sirkler. Det er å overdrive litt, men det merkes fort at det er øvelse og gjentakelser og atter gjentakelser som gir resultat. Ofte ser jeg ikke dette der og da, men etter litt tid.

Jeg sitter i timevis og skjærer, men synes ikke at jeg kommer noe sted i arbeidet. De rette linjene er fremdeles skjeve, og det er altfor mange små sår i treet. Jeg går og spiser, går en liten tur og avslutter for dagen. Når jeg kommer tilbake neste dag, har noe hendt. Plutselig fungerer alt som ikke ville fungere i går, plutselig kan jeg alt det jeg ikke kunne i går. Hjernen trenger hvile for å la informasjonen bearbeides, lar det jeg har øvet på, synke inn, feste seg og modnes.

Jeg tenker ofte nettopp på denne prosessen når jeg ser hvordan mine egne sløyd-elever reagerer. Når ingen ting fungerer, vil noen bare gi opp. Noen blir nedslåtte, mens andre kjemper videre. Jeg har i løpet av flere år kunnet se verdien i å prøve og prøve igjen når det virker som om alt blir bare feil. Jeg har ved erfaring forstått at om jeg bare kjemper meg gjennom de vanskelige og frustrerende periodene, så vil jeg utvikle meg. Belønningen kommer, men den kommer ikke med en gang. Ikke sjelden har jeg gått og lagt meg ganske motløs, for dagen etterpå å oppdage at jeg plutselig kan.

Jeg tenker at det er nettopp slik livet vanligvis fungerer. Vi kjemper og sliter med våre personlige relasjoner, med våre prosjekter hjemme eller med jobbene våre. Vi tror at vi ikke har fremgang eller at vi ikke klarer å ta vare på livet vårt. Sannheten er likevel at resultatet helt enkelt bare lar vente på seg fordi vi mennesker bearbeider ting når vi hviler eller er i rolige og trygge omgivelser.

Det er derfor det er så nytteløst å forsøke å vinne en diskusjon eller i et øyeblikkets hete forsøke å få noen til å bli enig med en. Når vi legger oss og hviler eller går en liten tur alene, blir alt det som har blitt sagt i løpet av dagen, bearbeidet, og det er da vi kommer frem til hva vi egentlig mener.

Det er i alle fall for meg nytteløst å gå og gnage på det eller føle meg dårlig etter et feiltrinn fordi før jeg får hvile eller roe meg ned, har ikke hjernen rukket å fordøye det som har hendt.

Jeg tenker at det kanskje egentlig er i henhold til disse prinsippene at samfunnet vårt bør konstrueres, at vi på arbeidsplasser ikke skal satse på å være kontinuerlig underbemannet, men i stedet litt overbemannet. Kanskje vi som personale skal gjennomføre en stille protest ved å ta det litt roligere og ha det litt hyggeligere?

For å si det enkelt, så tror jeg at jeg fungerer best i en treg tilværelse. Kroppen og sinnet mitt bearbeider informasjon i egen takt, og det er ingen ting jeg kan gjøre noe med. Like lite som jeg kan tvinge kroppen til straks å skjære rene snitt i treplatene mine, like lite kan jeg tvinge meg til å ha skarpe motargumenter i en hissig diskusjon eller forstå egne feil rett etter at jeg har gjort dem.

Iblant tenker jeg at det helt enkelt er slik vi mennesker fungerer. Iblant tenker jeg at jeg helt enkelt ønsker å handle langsomt. Jeg antar at det, akkurat som ofte før, er en kombinasjon. Selvfølgelig elsker jeg når ting tar tid, og ofte er jeg helt uinteressert i å overbevise en annen om at mitt syn er det rette i en diskusjon. Kanskje er det her et sted vi vanligvis bør lande i vårt høyhastighets-samfunn; en forståelse av verdien av langsomhet?

Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne  og speiler nødvendigvis ikke synspunktene og meningene til Epoch Times.