Det er virkelig ikke uten grunn at stadig flere interesserer seg for å preppe. Det er egentlig et urgammelt og naturlig fenomen som nå har fått et fornorsket låneord fra det engelske 'preparation' = forberedelse.
Man kan aldri ha for mye soya sa kokken på en kinarestaurant, en gang da en nær bekjent toppet wok-retten med soyasaus. Det var morsomt sagt.
Jeg pleier å tøyse det vekk når kona mi av og til undrer seg over hva som egentlig er i en del av pakkene som kommer. "Man kan aldri ha for mange kniver", sier jeg for eksempel da.
"Eller for mange lommelykter, for mange ryggsekker, for mange tenn-stål, eller for mange raggsokker - og ikke for mange vann-dunker heller." Ja, leseren forstår sikkert poenget. Man kan kanskje ha for mange gulerøtter og løk om man ikke har en passende oppbevaring, noe som blir vanskelig for de fleste ved lengre strømbrudd.
Når det gjelder kniver, fins det mange ulike typer for ulikt bruk. Hvem begir seg ut på en fjelltur uten minst en kniv i sekken? Det er en av de absolutt viktigste redskapene, om man må velge ett eneste må det bli en kniv.
En kniv kan også brukes til å forsvare seg med, noe som de fleste håndredskaper i og for seg kan brukes til. Denne muligheten til selvforsvar har blitt betydelig hindret gjennom knivforbudet.
Det er overraskende hvor fort et samfunn kan forandres. Da jeg var ung gutt hadde nesten alle gutter i den rette alder (fra 12-13 år) en Mora-kniv i beltet. For eksempel når vi teltet, eller gikk ut på eventyr i skogen. Og det skjedde aldri noe.
Man kunne også gå til kiosken for å kjøpe et tegneserieblad eller sitte på en benk og spikke, med Mora-kniven, noe ikke en gang en voksen kan gjøre på lovlig vis i dag.
Visst er det verdifullt å klare strabaser i villmarken, men den viktigste beredskapen bygges inne i en selv.
For meg betyr prepping egentlig selve livet. Ikke noe rart i det hele tatt, det handler i bunn og grunn om å forberede seg slik at man har tilgang på vann og mat, beskyttelse og varme. Å forstå hvordan folk planla tidligere kan være vanskelig for dem som tar for gitt at omgivelsene er varme om vinteren, at det alltid er mat i kjøleskapet eller for de stakkars barna som tror at fiskepinner er en fiskeart.
Jo mer sårbart det moderne samfunnet blir, desto flere fatter ny interesse for det grunnleggende i livet, for en enkel men innholdsrik livsførsel, og for å tilhøre genuine fellesskap. Men hvor skal man begynne?
Visst er det verdifullt å klare strabaser i villmarken, men den viktigste beredskapen bygges inni en selv. Å være mentalt forberedt, og bygge opp et indre mot samtidig som man begynner å tilegne seg kunnskaper innen et felt.
Deretter kan man investere i utrustning av ulike slag. Og prepping er moro! Det styrker selvtilliten og kan gjøres sammen med andre som man stoler på.
For meg er kriseberedskap å være forberedt på sannsynlige eventualiteter, så langt som mulig. Hva gjør jeg når til og med internett og mobilnettet slukkes ned (noe som vil skje etter et visst antall timers reservekraft)? Hva gjør jeg når huset eller leiligheten raskt kjøles ned om vinteren?
Livets vann er først og fremst det viktigste, bortsett fra å ikke fryse i hjel. Hva gjør jeg når pumpene slutter å forsyne alle i området med drikkevann. Vet jeg hvordan jeg renser sjøvann? Har jeg et matforråd når butikkene ikke lenger er tilgjengelige? Spørsmålene er mange, så vel som svarene. Velkommen til oss preppere!
