Mening: En hyllest til den maskuline kjærligheten

Far og sønn ser på oppvarmingsøvelser før en kamp mellom Colorado Rockies og Arizona Diamondbacks ved Chase Field i Phoenix, Arizona, den 20. august 2019. Foto: Norm Hall/Getty Images
5. september 2021

Jeg hørte nylig en kjærlighetshistorie som fikk fram tårene. Det var ikke en Shakespeare-tragedie med lidende elskende. Den var ikke romantisk i det hele tatt. Den var ikke en historie om en selvoppofrende mor - snarere tvert i mot.

Det var en enkel historie om maskulin kjærlighet - noe som nesten aldri hylles, og som så ofte undervurderes at vestlig kultur er døende i mangel på den.

En høyt respektert amerikansk militærleder, en veteran fra en av USA's tøffeste militære enheter, fortalte meg denne historien.

For mange år siden, var min venns sønn omtrent 16 år gammel. Han røkte marijuana hver dag, og uansett hva foreldrene sa til ham, eller hvor mye de bønnfalte ham og prøvde å snakke ham til fornuft, ville han ikke slutte. Sønnens narkotikaproblem ble et stort problem for familien.

Guttens mor gav ham ubetinget kjærlighet. Hun var der for ham, uansett hvordan han oppførte seg. Da guttens far truet med å kaste sønnen ut av huset, ba hans fortvilte mor gråtende for ham.  Morskjærligheten var overveldende og udiskutabel, men fullstendig uten innvirkning.

Til slutt tok faren, som hadde ledet noen av verdens tøffeste tropper i krig, den modigste beslutningen i sitt liv. Han tok sønnen med seg og kjørte ham ned til det lokale handlesenteret og fikk ham ut av bilen. Så sa han til sønnen: "Dette er ditt nye hjem... Du blir her til du lærer å elske familien din høyere enn du elsker marijuana."

Faren kjørte sin vei, mens han presset tårene tilbake og ba til Gud hele veien hjem.

Etter fem lange, tårevåte dager fylt av frykt, dukket gutten opp på dørstokken og sa: "Jeg kommer aldri til å røyke de greiene igjen. Kan jeg være så snill å få komme hjem igjen?"

Gutten ble ønsket velkommen tilbake til familien sin med stor glede, og han holdt ord.

Den store løgnen i det vestlige samfunnet, er at maskulinitet er farlig, destruktiv og også giftig. Maskulinitet er hardt og uten tilgivelse. Den er som en krig, aggressiv og intolerant. Den må undertrykkes. Vi trenger mer kjærlighet, det er egentlig en feminin dyd. Feminin kjærlighet, den "eneste", virkelige kjærligheten blir vi forledet til å tro, er vennlig og tilgivende, aksepterende og tolerant, imøtekommende og betingelsesløs.

Sannheten er, kjent for alle sivilisasjoner i verdenshistorien men av en eller annen grunn glemt i vår egen, at det finnes to sider av kjærlighet: den maskuline og den feminine. Begge er av essensiell viktighet for enhver familie, kirke og samfunn. Og balansert riktig gir de resultater som er langt større enn summen av delene.

Behovet for maskulin kjærlighet

Ingen familie kan virkelig blomstre uten feminin kjærlighet. Det må være trist å vokse opp uten minnene om en mors ubetingede kjærlighet; å få plaster på et skrubbsår, å spise et varmt måltid sammen med mor på en regnfull dag, å kose seg i fanget hennes mens hun leser en fortelling for deg. Eller når du ser henne stråle av kjærlighet når du består eksamen, og tårene som ruller nedover kinnene hennes når du drar i krig for landet ditt.

Men hva med fars-kjærlighet? Kan en familie nå sitt potensiale uten maskulin kjærlighet? Dette er kjærlighet som forlanger respekt, som vil sette betingelser. Dette er faren som vil gi deg et spark om du viser din mor manglende respekt. Faren som får deg til å rydde og vaske rommet ditt, eller som vil stille deg til ansvar for dårlige karakterer.

Dette er også faren som vil lære sønnen sin å stå opp for seg selv, og som vil forvente at han skal arbeide for å nå målene sine. Han vil kreve at gutten viser respekt overfor de eldre, og beskytter sine yngre søsken og de som er svakere enn ham selv.

Dette er faren som vil være som en klippe for sin datter, han vil beskytte henne mot enhver fare og trussel, særlig mot gutter som minner om ham selv i ungdomstiden. Han vil oppmuntre henne til å være den beste utgaven av seg selv i enhver sammenheng i livet. Han vil lære henne å respektere seg selv, og søke en ektemann som er minst like god som faren.

Hvor mange millioner vestlige unge menn (de fleste andre kulturer har ikke blitt like skrullete som oss ennå), råtner i fengsler, har meningsløse jobber, røyker narkotika hele dagen mens de mottar sosialstøtte, eller bor i mammas kjeller i en alder av 35 år fordi de aldri hadde en far som tok dem med på fisketur, eller bakket dem opp når de trengte det?

Hvor mange millioner unge kvinner går fra det ene håpløse forholdet til det neste i mangel av selvrespekt, og knytter seg til enhver mann som vil ha dem? Hvor mange av dem strever med å utvikle meningsfulle relasjoner, i mangel av en målestokk for å gjenkjenne en god mann, selv om de skulle snuble over en? Hvor mange millioner av deres barn vil garantert gjøre det samme?

Maskulin kjærlighet er mer enn bare ønskelig; den er essensiell for vår overlevelse. Mangel på de maskuline kvalitetene i lederskap som; besluttsomhet, disiplin og mot ødelegger den vestlige familien, kirker og kultur.

Maskulin kristendom

Kristendommen, grunnvollen i den vestlige kulturen, var en gang en maskulin religion. Jesus kom med et sverd, ikke med et dikt. Han veltet pengevekslernes bord i tempelet og forsøkte ikke med en fredelig forhandlingsløsning.

"Gå videre og synd ikke mer," sa han. Han sa ikke: "Ikke bekymre deg, gjør det du føler for, jeg vil ta på meg skylden for deg overfor Faderen."

Den moderne vestlige kristendommen drukner i feminin kjærlighet. Sjelden hører du en amerikansk eller europeisk prest eller pastor noen gang bli streng mot flokken sin. Du hører svært lite om å gi avkall på synd, eller fordømmelse av ondskap, i de fleste vestlige kirker.

Dine erfaringer med den vestlige kirken er sannsynligvis ikke fra en militær-prest med krigserfaring, eller en pastor som taler i en forsamling på en måte som får blodet ditt til å fryse og renser sjelen. Du vil antageligvis ikke synge lovsanger som for eksempel "Onward Christian Soldiers".

En karikatur av dagens presteskap er en litt merkelig, skjeggete, latte-drikkende pastor, som bruker trange jeans og spiller fjollete "kristen-rock", mens han (eller hun) forteller deg at Jesus elsker deg uansett hva du gjør, og at så lenge du gir penger i kollektbøssen, har du ditt på det tørre overfor Gud - hvem nå hun måtte være.

Vestens kristendom har så godt som forlatt maskulin kjærlighet og våre kirker, familier og kultur dør på grunn av det.

Det faktum at folk nå vil bli rasende over det jeg nettopp har skrevet, beviser bare riktigheten av det. Vi i Vesten har mistet så mye av fundamentet vårt at det å konstatere innlysende sannheter om maskulinitetens gode sider og dens rolle i familien, kirken og i samfunnslivet kan være nok til at du mister jobben, blir forvist, myrdet, eller til og med utestengt fra Facebook.

For at kulturen vår skal blomstre igjen, må vi gjenvinne respekten for maskulin kjærlighet og maskuline, gode verdier. Vi må anerkjenne at maskulin kjærlighet er det som får unge menn til å trosse tyranner, kjempe rettferdige kriger, utforske verdensrommet, etablere bedrifter, dyrke kirken og bygge sterke familier.

Livet uten feminin kjærlighet er sterilt, undertrykkende, hardt og kaldt. Det kommunistiske Kina, som nedvurderer det feminine i den grad at de har abortert et titalls millioner jente-babyer under "ett-barns-politikken" er et eksempel på dette. Et liv uten maskulin kjærlighet er, for å låne ordene fra Hobbes; "fattig, fælt, brutalt og kort". Dra til et hvilken som helst hjelpesenter i  slumområdene i de indre bydelene, der familier uten en far er normen, for å få det bekreftet.

Enhver familie, kirke eller samfunn som klarer å hedre og balansere feminin og maskulin kjærlighet, vil vokse og blomstre. Vi trenger begge aspektene ved kjærlighet for å gjøre oss hele, og hellige.

Trevor Loudon er forfatter, filmskaper og talekunstner fra New Zealand. I mer enn 30 år har han forsket på det radikale venstre, Marxister og terroristbevegelser og deres skjulte innflytelse på politikk.

Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne  og speiler nødvendigvis ikke synspunktene og meningene til Epoch Times.