Mening: En form for kolonialisme i en moderne utgave

Demonstrasjoner i forbindelse med klimakonferansen i Egypt for at de vel fungerende landene bør kompensere utviklingslandene. Foto: Fayez
4. desember 2022

I-landene har et ansvar for situasjonen de fattige utviklingslandene befinner seg i. Ikke minst historisk, men også når det gjelder økonomi og miljø. Det er derfor rimelig at de utviklede landene tar dette ansvaret og tilbyr sin støtte. Dette mener agronom Lena Hjelte.

I Egypt er nå FN’s klimakonferanse COP 27 over. Det er stadig høyere stemmer fra utviklingslandene om at de utviklede landene må være med på å betale regningen for de negative konsekvensene de utviklede landenes forbruksrelaterte klimapåvirkning har på disse landene.

Ja, det kan ikke anses som annet enn rimelig. Hvis det imidlertid ikke gjøres noe for å få ned forbruket i de såkalte utviklede landene samtidig som disse landenes BNP skal fortsette å øke, betyr dette ikke annet enn kolonial tenkning i en moderne utgave. I-landene betaler seg ut av knipen og fortsetter som vanlig, mens de store befolkningsgruppene i utviklingsland vil fortsatt ha en levestandard som ikke er i nærheten av den hos i-landenes befolkning.

Vi har definitivt en gjeld til de landene som kalles utviklingsland.

I tillegg til problemer med hungersnød og fattigdom, flom og tørke, rammes utviklingsland av å bli tappet for menneskelig kapital. Folk lokkes til å søke lykken i de utviklede landene der den demografiske strukturen med en økende andel eldre i befolkningen og en nedgang i barnefødsler fører til mangel på arbeidskraft, kanskje fremfor alt i helsesektoren, men også innen høyteknologi.

At velstanden i Europa og USA er basert på kolonisering og slavehandel, snakkes det ikke mye om. De fleste ønsker å se den økonomiske veksten kun som et produkt av teknologisk utvikling. Det hadde imidlertid ikke vært mulig uten den kapitalen som ble generert av disse virksomhetene. At industrialismen startet i England og at handelen med slaver som i sin tur genererte enorm kapital med den såkalte Trekanthandelen, hovedsakelig ble drevet av engelskmenn, kan ikke være en tilfeldighet.

Slavehandelen frarøvet dermed Afrika en stor mengde mennesker i sin beste alder. Dette førte blant annet til at det ikke skjedde noen naturlig befolkningsøkning mellom 1650 og 1800. I tillegg ble millioner av afrikanere holdt som slaver hos svarte herrer på sitt eget kontinent. Denne slavehandelen har blitt kalt den største forbrytelsen i historien og er naturligvis en viktig årsak til den store fattigdommen som fortsatt hersker i store deler av Afrika.

Vi står i gjeld til landene som kalles utviklingsland, og vi fortsetter å øke gjelden gjennom vårt umettelige konsumbehov som forårsaker klima- og miljøpåvirkning i disse landene. I tillegg har vi en velstandsvekst i i-landene som er på nivå med den som ble skapt under kolonitiden og slavehandelen.

Hvordan kan vi sitte her omgitt av alle tenkelige bekvemmeligheter og fylle våre stadig større boliger med mer og mer ting? Hvordan kan vi spise oss til alle slags sykdommer og en for tidlig død, samtidig som vi knapt kan unngå all informasjon om mennesker som mangler mat og sulter i hjel? Det er anslått at så mange som 700–800 millioner mennesker i verden mangler nok mat i dag. I Asia anslås det at åtte prosent av befolkningen sulter og i Afrika rundt 20 prosent av befolkningen.

En vanlig oppfatning er at egoisme ligger i menneskets natur. Med tanke på det som skjedde under tsunamien og som er beskrevet ovenfor, bør det peke i retning av at egoisme og mangel på empati er noe vi er oppdratt til gjennom det samfunnet vi lever i.

Et gatebarn som lever uten noe som helst sosialt sikkerhetsnett, gjør det som er nødvendig for å overleve, og da er det ikke rom for empati. At befolkningen i et i-land med utviklede velferdssystemer ikke vil innse at fråtsing med jordens ressurser har ekstreme konsekvenser for mennesker i utviklingslandene, det er trist. Du gjør det fordi du kan; fordi du bor i et i-land der det er kapital.

Den enkle løsningen med elbiler, vindkraft, solenergi eller atomkraft kan ikke løfte utviklingsland ut av fattigdom. Ei heller stor økonomisk støtte, med mindre vi i den rike delen av verden samtidig er villige til å dele av vår overflod og rett og slett reduserer vårt eget forbruk og endrer atferden vår, slik at det skapes en mulighet for mennesker i utviklingsland å innhente seg.

Vi kan ikke kjøpe oss ut av krisen verden er i.

Lena Hjelte. Agronom, Ph.D. og samfunnsdebattant

Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.