Hva får oss til å føle oss verdifulle? Hva får oss til å legge bort et negativt selvbilde og prestere i all vår ufullkommenhet?
Vi har et samfunn som på mange måter bygger på at vi skal være perfekte, at vi skal leve et bekymringsfritt liv fritt fra lidelse og mislykkethet. Estetisk plastisk kirurgi er en sterkt oppadgående trend og har vært det lenge. I sosiale medier postes innlegg om de positive delene av livet og på Instagram brukes filter for å forskjønne bildene av oss selv.
Det virker som vi er et samfunn på flukt. På flukt fra aldring, lidelse, dårlig økonomi og skjønnhetsfeil. På flukt fra det menneskelige. Det å være menneske innebærer å være ufullkommen, å kunne ta feil, å gjennomgå en prosess der barndom skifter til ungdom, til voksenlivets trelldom, til alderdom og død. Hvert skritt fremover i livet er å slippe det som vi en gang har vært og gå videre. Å akseptere sine skjønnhetsfeil, erkjenne sine feil og være bevisst på sine bekymringer, det er å akseptere sin menneskelighet. Kanskje til og med fordype seg i hva det innebærer å være menneske.
Det finnes en kultur i samfunnet som handler om at vi kan bli hva vi vil. Det er vårt ansvar å følge drømmene våre og vi skal ikke nøye oss med lite. Det er fullt mulig å gjøre en klassereise, bli kunstner, rockestjerne, fotballspiller eller lege. Alt dette er i bunn og grunn gode tanker, og det er bra å lære våre barn at vi, gjennom hardt arbeid og fokus kan oppnå det vi ønsker i livet.
Men som med alle ideer risikerer enkelte konsept å ta overhånd i samfunnet. Hvis vi ensidig fokuserer på en idé, at du kan bli hva du vil, risikerer vi å miste andre viktige deler. For livet handler ikke bare om å oppfylle sin drømmer. Livet handler veldig mye om hva som må gjøres, og det er ofte her man kan begynne å bygge et positivt selvbilde, i følelsen av å være nødvendig.
Da jeg i min ungdom hadde en ekstrajobb ved plastmaskinen på eggpakkeriet, var dette ikke et ledd i å nå mine drømmer. Jeg løftet opp eggekartongene, la dem på et bånd, lot maskinen pakke dem i plast og satte dem deretter på en pall. Etter ti timer kjentes ikke denne arbeidsoppgaven særlig givende, men det var behov for meg. Min rolle var en uerstattelig del av et maskineri, og jeg var verdifull.
Det er litt av et mirakel av samfunnet vårt overhode fungerer.
Å jobbe innen helsetjenesten eller med renhold, regnes i dag som lavstatus. Som om man ikke har kommet lengre i livet sitt, som at man ikke har lykkes med å oppfylle drømmene sine. Men disse yrkene er nødvendige og enormt verdifulle. Alle som har jobbet på en arbeidsplass med et altfor stresset eller uinteressert renholdspersonell vet hvor utrolig viktige renholdere er for samfunnet vårt. Alle som har hatt kontakt med hjemmetjenesten vet hvor følelsesmessig det kan være å ta inn et fremmende menneske i hjemmet sitt, og hvilke krav til sosial kompetanse, fingerspissfølelse og forståelse for personlig integritet dette krever av personalet.
Enten det er drømmejobben deres eller ikke, kan en slik jobb føre til et tilfredsstillende liv – de trengs, de er viktige og samfunnet vårt ville ikke overleve uten dem. Her et sted ligger også grunnlaget for samfunnet vi har skapt, mange mennesker som spiller ulike roller og som til syvende og sist skaper et fungerende samfunn. Det er litt av et mirakel at samfunnet vårt i det hele tatt fungerer. At søppelet mitt blir hentet annenhver uke eller at lyset tennes når jeg trykker på bryteren er ingen tilfeldighet, det er et resultat av manges arbeidsinnsats.
Det viktigste i samfunnet er ikke at vi oppfyller drømmene våre, men om drømmene våre samsvarer med samfunnets beste med opprettholdelsen av og utviklingen av vår sivilisasjon. Det er dette som er det viktigste. At det er behov for oss, er noe av det grunnleggende vi må innse. I samfunnet, i familien, blant venner og bekjente, er vi alle en del av en enhet som trenger hverandre. Arbeidstaker eller arbeidsledig, sjef eller ansatt, renholder eller lærer, vi er uunngåelig en del av samme system, og vi har alle vår rolle å spille.
La oss akseptere vår menneskelighet på et dypere plan, la oss akseptere tidens tann og aldring. La oss akseptere våre feil og vårt iblant uheldige utseende, la oss akseptere at hvor ulike vi enn er, så er vi i utgangspunktet avhengige av hverandre. Vi må forstå hva det faktisk innebærer å være menneske i stedet for å flykte fra det.
Kontakt journalisten: [email protected]
