Leder: Privat oppfordring til internasjonalisme

Nobelfesten er et privat arrangement med egne interesser. Foto: Pascal Le Segretain/Getty images
13. november 2022

Nok en gang har Nobelstiftelsen meddelt at partileder Jimmie Åkesson ikke er invitert til Nobelfesten i desember. Begrunnelsen som ble gitt, vekker imidlertid flere spørsmål enn svar.

Avgjørelsen består dermed fra tidligere år, til tross for at ”Sverige-demokraterna” (SD) nå er det nest største partiet i riksdagen og har gått inn i et samarbeid med den sittende regjeringen. I en pressemelding fra Nobelstiftelsens ledelse ble det gitt en forklaring på hvorfor de har valgt å holde fast på sitt tidligere standpunkt. Kort fortalt ble dette begrunnet med at Nobelprisen hviler på respekt for "vitenskap, kultur, humanisme og internasjonalisme". Dette ser likevel ikke ut å klargjøre så mye mer enn at SD åpenbart ansees å ha brutt disse abstrakte verdiene.

Bemerkelsesverdig nok ble ingen tilsvarende holdning kunngjort til ambassadørene for regimer som Iran og Kina, men de snudde likevel når det gjaldt Iran. Dermed oppfattes det som at styrets første bedømmelse har vært at den urett som SD har gjort seg skyldige i, faktisk bør ansees som alvorligere enn de bruddene på menneskerettigheter som skjer i Iran og Kina, ifølge rapporter.

Til ledelsens forsvar argumenterte de imidlertid at beslutningen snarere bør sees på som et velvillig forsøk på å stå opp for positive idealer, i henhold til Alfred Nobels arv. Dermed bør dette sees på som hederlig, til tross for at det noen ganger kan bli en litt feilslått og inkonsekvent praksis. Det er vel fortsatt tanken som teller?

Dette kan likevel diskuteres. I dette tilfellet bør de nok i første rekke ta hensyn til de praktiske følgene. Til å begynne med kan man spørre seg hvilke interesser disse politiske standpunktene tar stilling til. En ledetråd ble trolig gitt i pressemeldingen da de omtalte "internasjonalisme".

Demokratiske spørsmålstegn

Det som fremfor alt er bekymringsfullt, er knyttet til det faktum at det ikke alltid er et demokratisk mandat som besitter den reelle politiske makten verden over. Demokratisk mandat er noe vi absolutt er litt bortskjemte med i Vest-Europa. Samlet sett er det sannsynligvis minst like vanlig at vold, press og militær eller økonomisk makt dikterer den reelle politikken.

Så hvordan bestemmes den internasjonale politiske orienteringen? Den bestemmes åpenbart ikke gjennom noen internasjonale, demokratiske valg. Kort oppsummert kan man nok si at dettes gjøres gjennom en kombinasjon av nasjonale parlamenter og samarbeid dem imellom, ulike typer private organisasjoner og lobbyvirksomhet, samt økonomisk og militær makt.

En internasjonalisme skilt fra det nasjonale ser dermed ut til å innebære en politisk ordning der det først og fremst er private organisasjoner og økonomisk makt som dikterer agendaen. Det er likevel de nasjonale parlamentene som innehar den folkelige forankringen gjennom demokratiske valg. Det fremstår derfor som at ideen om internasjonalisme står i direkte kontrast til demokrati.

Det fremstår derfor som at ideen om internasjonalisme står i direkte kontrast til demokrati.

Er det dette styret tar stilling til? I det minste kan man trekke den slutningen ut fra de standpunktene Nobelstiftelsen nylig har gitt uttrykk for. Fremfor alt vil det forklare hvorfor man velger å protestere mot det demokratiske mandatet til et nasjonalistisk parti, samtidig som man fremstår som likegyldig til at for eksempel Venstrepartiet nylig viftet med flagget for det terrorklassifiserte kurdiske PKK.

Det liberale argumentet

Man kan selvfølgelig argumentere med at Nobelstiftelsen i egenskap av en privat organisasjon ikke har noe egentlig politisk ansvar. Som liberal bør man erkjenne stiftelsens rett til å agere for sine private, økonomiske interesser og muligheten til å konkurrere i markedet så godt man kan og så lenge dette gjøres innenfor lovens rammer.

Det er vanskelig å argumentere mot dette. Det hviler da et stort ansvar på offentlige folkevalgte, spesielt de som i dag kaller seg for liberale og demokrater, samtidig som de opportunistiske gir sin støtte til denne formen for reell, politisk maktutøvelse i privat regi; enten denne maktutøvelsen utføres gjennom Nobelstiftelsens innenrikspolitiske standpunkter eller gjennom for eksempel multinasjonale medie- eller teknologifirmaers standpunkter.

De politikerne som blir smigret av den høyprofilerte minglingen på Nobelfesten, bør alvorlig begrunne dette.  Man bør i det minste overveie muligheten for at man kan komme til å bli utsatt for lobbyvirksomhet fra private aktører som ikke nødvendigvis er lojale mot svenske velgeres interesser. Det vil si en privat valgkamp for et styre som konkurrerer med egne oppdragsgiveres interesser.

Kontakt skribenten: [email protected]