Leder: Afghanistans sak ble vår - hva kan vi lære av det?

Foto-illustrasjon: Jens Almroth

I og med at Taliban igjen har overtatt Afghanistan, har det sentral-asiatiske landet nok en gang havnet høyt oppe på nyhetsoppdateringene. I den senere tid har spørsmålet om tolkene, som for eksempel har bistått det svenske militæret i landet, blitt mye debattert. Også forholdene vedrørende sikkerhet, flyktningestrøm og bistand har blitt diskuterte.

For dem som levde for 200 år siden, ville for eksempel Sveriges engasjement i Afghanistan fremstå som ubegripelig. De har ingen kolonier der, de misjonerer ikke (om man ikke regner med forsøkene på å forvandle landet til et demokrati) og avstanden er stor, både fysisk og kulturelt. At USA som  supermakt har valgt å engasjere seg i Afghanistan er kanskje lettere å forklare, ikke minst med hensyn til den kalde krigen og angrepene den 11. september. Men hva har Sverige egentlig med Afghanistan å gjøre?

Sannsynligvis ville man måtte begynne å se i retning av Versaillesfreden og dannelsen av Nasjonenes forbund [senere FN] og deretter beskrive det globale systemet som har oppstått. I 2001 hadde vi bare levd i noen tiår i den verden som oppsto etter liberalismens endelige seier over kommunistblokken. Det er kanskje ikke så rart at Taliban, som fremsto som et slags fremadstormende barbari fra en annen tid, nærmest ble sett på som et politiproblem.

Det virker som det fantes stor støtte, fra mange i det multietniske og stadig krigsherjede Afghanistan, for å kvitte seg med det ekstreme og brutale Taliban. Med to tiår med etterpåklokskap er det nå lett å undre seg over fornuften bak forsøket på å bygge nasjonen, noe også Sverige ble dratt inn i.

Tydeligvis var forutsetningene for systemet man forsøkte å danne, ikke til stede uten gjennom kunstig åndedrett for holde det i live. Man kan synes at det er beklagelig, på samme måte som man kan synes det er uakseptabelt at Taliban tar tilbake makten. Da må man i det minste erkjenne at det ville ha krevd en stor, permanent innsats der alle Afghanistans anliggender i all overskuelig fremtid måtte være sammenflettet med Vest-Europa og USA.

Selvfølgelig overskrider problemet hensynet til humanitære og ideologiske forhold. Slik det globale systemet nå fungerer, kommer man ikke utenom diskusjoner om terrorisme og flyktningestrømmer. Alle disse innviklede og uoverskuelige forholdene, så vel som ulike regionale kjedereaksjoner, veies uunngåelig inn i beregningene om hvordan Afghanistan skal håndteres. Sverige har her først og fremst gjennom sin generøse flyktningpolitikk forbundet seg med Afghanistans skjebne på en måte som det ville kreve enorm politisk vilje å endre.

Det finnes et kinesisk ordspråk som oversatt lyder: "Det er lettere å invitere en udødelig inn, enn å bli kvitt en". Når man åpner seg for store, omveltende krefter, vet man aldri på forhånd hva det innebærer, og det finnes så godt som aldri en enkel vei ut. Noen vei "tilbake" er det ikke tale om. Da den vestlige verden, inkludert Sverige, åpnet døren helt for den globale, liberale verdensorden, var grunnlaget til en viss grad allerede lagt for situasjonen som Afghanistan bare er et eksempel på.

Selvfølgelig finnes det personer som har advart mot disse sidene hele tiden, men spørsmålet om hvor vidt man "så det komme" eller ikke, er egentlig ikke så interessant utenom å fiske stemmer. En tidsånd og et momentum er større enn alle de involverte, og det er sjelden nok at noen reiser seg opp og påpeker eventuelle problemer med retningen. Det tar lang tid å få et stort dampskip til å snu.

Spørsmålet er snarere hvilken innsikt man bør ta med seg fra eksempelet Afghanistan når man staker ut veien videre. Ja, en slik innsikt, som til og med får støtte av en rekke andre eksempler, er at et land til syvende og sist må styres enten av de folkene som bor der eller av en ekstern makt. Man må aldri ha så fromme forhåpninger om at folket i et land skal fatte beslutninger som både er til fordel for oss og som ligger på linje med hva vi ser som deres eget beste. Når alt kommer til alt, er forhåpninger det eneste vi kan ha. Hadde vi virkelig villet sørge for at Taliban aldri kunne styre Afghanistan, hadde vi  aldri kunnet trekke oss ut derfra.