La oss besjele verden

Mange mystikere og religiøse har beskrevet hvordan de møtte det guddommelige i naturen. Morgener og kvelder i villmarken skaper unike opplevelser. Foto: Bilbo Lantto
28. november 2021

Kan det være at et altfor stort fokus på vitenskap gjør av vi mister en del av livet? Religion og kunst har lenge hjulpet mennesker til å oppleve hellighet og mystikk. Hvordan viser dette seg for det moderne mennesket?

Jeg står foran klassen min og snakker om magiske symboler; heksagram, besvergelser og magi, symbolenes betydning og endringer gjennom tidene. Det hele er et preludium til en diskusjon om de merkene man tidligere brukte for å sette merke på eiendelene sine. Det mest interessante er likevel hvordan vår måte å tenke og tolke verden på, på er i kontinuerlig forandring.

Jeg forteller om gamle beskyttelsessymboler, pentagrammer og magiske kjærlighetssymboler. Plutselig blir jeg avbrutt av en elev som spør om jeg har belegg for alt jeg sier. Jeg tar en diskusjon om hvordan man har undersøkt eldre kilder og har forsøkt å forstå hvordan mennesker i tidligere tider tenkte, men forstår raskt at dette ikke er det svaret hun vil ha. Hun ser på meg og spør: "Men altså, fungerer det?"

Jeg blir stille i ett sekund for det er så lett å fornekte det man ikke forstår. Skal jeg kalle tidligere mennesker overtroiske? Hvis jeg gjør det, forkaster jeg da troen til alle de elevene i klasserommet som tror på astrologi eller har en dragning mot New Age? Hva er min rolle i denne situasjonen? Jeg begynner å snakke om alt vi ikke vet. For det er på en måte utrolig interessant å holde mystikken levende. Å levendegjøre den urgamle troen i et forsøk på å vise ulike måter å forstå virkeligheten på.

På mange måter har ikke psyken vår endret seg i løpet av de siste tusen årene. Men miljøet vi lever i og hvordan vi tenker på hva livet handler om, har endret seg. Det arkaiske mennesket levde ikke i en verden der det var så viktig å bevise ting vitenskapelig. Vi levde i en verden der fortellingene, mytene og sagnene var det viktigste. I stedet for krav på ytre bevis for guders eksistens, var det et krav om å søke innover i seg selv og gjennom religion, myter eller åndelighet å utvikle seg. Vi kunne ikke måle hvor langt det var til Mars, men planetene kunne istedet brukes som symboler for å forstå oss selv.

Norge regnes som et av verdens mest sekulariserte land. Men en stor del av befolkningen sier likevel at de tror på noe høyere. Mange er raske til å påpeke at dette ikke er Gud eller kristendom, men at det virker som det finnes noe mer, noe åndelig. Vi går ut i skogen om natten, ser opp mot stjernene og tar inn nesten en hellig følelse, eller vandrer i urskogene, kommer frem til en foss og møtes av en følelse av hvordan skogen er besjelet og full av ånder.

Det er noe dypt inne i mange av oss som har en dragning mot å koble oss sammen med noe hellig, med en opplevelse eller en følelse av uendeligheten. Jeg ser denne dragningen i den unge eleven, og jeg vil ikke slokke den. For disse dragningene og denne nysgjerrigheten rundt universets mysterier er vakre. Vi lever i en tidsalder der fakta og vitenskap er utrolig viktige. Men midt i alt dette risikerer vi å miste noe.

For universet består ikke først og fremst av vitenskapen, det består av mirakler. Det moderne mennesket trenger kanskje et skogsbad for å kunne føle seg ett med og koble av i naturen. Vi trenger kanskje å dra på camping uten telefon for virkelig å kunne skjerme oss for den teknologiske verden for virkelig å forstå andre måter å oppleve verden på.

Når jeg sitter i naturen og ser på soloppgangen, blåser jeg med all respekt i hva solen består av eller hvordan jorden roterer rundt den.

Jeg opplever noe som jeg ikke forstår. Det er ikke det at jeg ikke forstår vitenskapelig hvordan solen fungerer, det er ikke det som er interessant her. Det som er interessant, er hvordan den påvirker meg, hvordan jeg ser ut over skogene og lar sinnet fascineres, hvordan jeg rører ved det lett fuktige gresset og fylles av en ærefrykt over min egen eksistens.

Jeg har en følelse av at jorden er besjelet, en opplevelse av at skogen og luften er levende og ånder. Jeg lar meg forundre, og ikke en eneste liten del av meg forstår hva livet egentlig handler om.