Ingen myte, om det nå er en myte, er antagelig mer relevant i dag enn myten om syndefloden som skal ha utslettet nesten hele menneskeheten på et tidspunkt langt tilbake i jordens historie.
Når det gjelder syndefloden, råder det en viss tvil om hvorvidt det er en myte eller om den virkelig inntraff i historien. Utrolig nok ser det ut som at alle kulturer og raser har et slags minne om denne hendelsen; de gamle assyrerne, egypterne, babylonerne, grekerne, kineserne, aboriginene og mange flere. Den eneste kulturen som jeg kjenner til og som ikke har en syndeflod-myte, er ironisk nok den japanske, med tanke på det nåværende, sårbare plasseringen nær kontinentalplater.
Den assyriske kongen Assurbanipal (668 f.Kr.– 627 f.Kr.) med det største bidraget, ifølge ham selv, biblioteket i Ninive som ble funnet utgravd på 1800-tallet, skrev at han mestret alle typer skrift, inklusive "mørkt akkadisk språk som er vanskelig å bruke på rett måte". Etterpå legger han til: "Jeg moret meg med å lese steiner innrisset før oversvømmelsen".
Noa advarte jorden om det som skulle komme, men de trodde ikke på ham
Dette er en forbløffende og dessuten en svært troverdig kommentar. Han kunne lese språket fra tiden før syndefloden. Det inntraff absolutt noe eksepsjonelt og katastrofalt som satte et uutslettelig preg på menneskehetens minne. Dette forbløffet kong Assurbanipal også for 2.700 år siden.
Det var for øvrig oppdagelsen av dette biblioteket som førte til at den babylonske myten om syndefloden ble gjenfunnet.
Det finnes altså ulike versjoner om syndefloden fra alle verdenshjørner, og de skiller seg fra hverandre på alle mulige måter. Min favoritt er den bibelske om Noa og hans ark. Det er lærerikt å sammenligne dem med de fantastiske og antageligvis eldre versjonene som ble oppdaget i Ninive.
Hvis vi ser på den babylonske myten, for eksempel i Gilgamesh-eposet, så slutter syndefloden med at helten Utnapishtim belønnes med udødelighet av gudene.
Fortellingen om Noa ender helt annerledes, og det er noen svært irrelevante detaljer. For det første at han blir beruset som resulterer i at han forbanner sin sønnesønn Kaanan. Noa lever virkelig lenge, men også han dør til slutt. Ingen slipper unna døden. Kontrasten er altså at den babylonske myten slutter som et eventyr, mens den bibelske ser ut til å inneholde, som de fleste bibelske fortellinger gjør, en slags tørr realisme og gjengir noe som faktisk skjedde. I skildringen av en verdensomspennende oversvømmelse som drepte praktisk talt alle, hvorfor gjengis det at noen ble beruset etterpå? Med mindre det faktisk skjedde, virker det irrelevant. Så denne "mytiske" fortellingen er en vi bør utforske for å forstå meningen.
Hvorfor er da denne historien mer relevant i dag enn praktisk talt noen annen myte? "Ødeleggelsesopprøret" (Extinction Rebellion) kan peke på et slags svar: I 2019 ble London beleiret av aktivister som praktisk talt forsøkte å stenge ned byen med protester i to uker. Budskapet var at hvis vi ikke kontrollerer klimaendringene, kommer milliarder, kanskje hele planeten, til å dø.
De tenker at måten vi kommer å dø på, er nesten sikker at vi drukner av de oversvømmelsene som kommer når isdekket smelter og alt smeltevannet hever havnivået. Det må til drastiske tiltak, hevder de.
Det som imidlertid er mindre kjent blant folk generelt, er for det første at en del av påstandene om denne kommende katastrofen faktisk ikke hviler på vitenskapelig grunn. Noe som er ironisk, for de fleste forskerne tror ikke på syndefloden.
For det andre er nok hovedrepresentantene for denne bevegelsen like mye motivert av sin antikapitalistiske agenda som de er av den forestående katastrofen. De vil kort sagt felle verdens regjeringer.
Bortsett fra disse punktene, hva er det som er viktig med denne myten i dag? Det første er, tror jeg, å innse hva den faktisk betyr for oss nå. Flommen som sådan og hvordan den skjedde, kan vi ikke sikkert si noe om, men ettersom den er akseptert av nesten alle gamle kulturer, tror jeg at vi kan være sikre på at den virkelig har skjedd og at størstedelen av menneskeheten ble utryddet.
Det som er sikkert, er at det inntraff noe eksepsjonelt og katastrofalt som satte et uutslettelig preg på menneskehetens minne
Det som en må forstå her, er at det ikke var et kontinuerlig hendelsesforløp, men at det skjedde brått. Jesus forsto akkurat dette: "Slik menneskene levde i dagene før flommen; de spiste og drakk, giftet seg og ble bortgiftet til og med den dagen da Noa gikk inn i arken, og de visste ingenting." (Matteus 24:38-39) Den ene dagen er alt lyst og solfylt. Neste dag er ødeleggelsen total.
Vi i Vesten har blitt vant til en filosofi fra opplysningstiden som forkynner uendelige menneskelige fremskritt og muligheter som ingenting kan eller vil stanse. I dag kommer dette til uttrykk i holdningen i Silicon Valley der kunstig intelligens kommer til å løse alle våre problemer. Og uansett hvilke problem vi har her, så trenger vi ikke uroe oss, fordi Elon Musk vil hjelpe oss alle med å bosette oss på Mars, som om vi ikke skulle sabotere den planeten også!
Men plutselig forstår vi. Ideen om syndefloden og redselen for en kommende oversvømmelse opprører i dag og endrer alt dette. Myten, informasjonen den formidler, advarer oss mot slik selvtilfredshet og oppfordrer oss til å gå ydmykt fram, ikke arrogant eller høymodig foran Gud eller, hvis vi ikke er monoteistiske, foran gudene og de usynlige kreftene som er over oss.
For det andre må vi forstå at utryddelsesopprøret og vitenskapen om status quo egentlig er to sider av samme sak, selv om de ser ut til å være diametralt motsatte. Mens sistnevnte bare kan forestille seg en tilværelse i overflod som ruller videre i alle evighet, der vitenskapen helbreder kreft og mennesker blir 150 år gamle og så videre, så ser de førstnevnte at hele verdensordningen trenger forandring og at denne andre oversvømmelseskatastrofen må forhindres.
Sistnevnte er håpløst egoistiske og selvopptatte, de førstnevnte desperate og alvorlige. På hvilken måte er de to sidene av samme sak? Det er de fordi begge i grunnen godtar samme filosofi: "De egoistiske" tror at ingenting og ingen kan stanse deres "fremskritt", mens rebellene tror at de har makt til å forhindre den andre oversvømmelsen, i første omgang med en del vitenskap (ny, grønnere teknologi). Kort sagt, menneskeheten er helt og holdent i stand til å kontrollere situasjonen, en passivt og en aktivt. Begge sider sier dette.
Det ser ut som vi for enhver pris unngår å tenke på gudenes vilje eller Guds vilje, om man foretrekker det. Warren Buffetts venn, Charlie Munger, fanget denne følelsen eksakt da han sa: "En stor nasjon vil bli ødelagt med tiden ... vår tur kommer definitivt. Men jeg liker ikke å tenke for mye på det". Ja, vi liker ikke å tenke for mye på det.
Den siste tanken på syndefloden er hvorfor? Folk ønsket det ikke, ville det ikke, og bare en med sin familie forutså det. Hvorfor ødela Gud verden? Selv dette er en svært ubehagelig tanke.
I 1. Mosebok 6:5 lærer vi at "Herren så at ondskapen på jorden var stor; menneskenes hensikter og tanker var alltid og fullstendig onde". Mitt poeng her er ikke å forsøke å starte et overfladisk moralsk korstog, men å stille spørsmålet «hva tenker du om mennesket» i en tidsalder med sosiale medier og massekommunikasjon i en skala som man knapt hadde kunnet tenke seg tidligere?
Det er mange, mange mennesker som gjør godt for å hjelpe andre. Hvis du tar et øyeblikksbilde av verden som den er, tror jeg at ordet "ondskap" kan være en passende beskrivelse.
På sett og vis setter syndeflodsmyten fingeren på vår følelse nå, på samme måte som det andre stor temaet, Armageddon. Det betyr at vi kan se bort fra vår egen personlige ondskap og omdirigere all vår oppmerksomhet til den store saken som er "problemet", som opphever vårt personlige ansvar for verdens tilstand.
Myten om syndefloden minner oss om at vi ikke har kontroll, at det finnes en høyere makt og at vi står til ansvar for den. Det ser faktisk ut som om den frie viljen er av ytterste viktighet i det åndelige kosmos som ligger bortenfor det vi kan undersøke. Noa advarte jorden om det som skulle komme, men de trodde ikke på ham. Å spise, drikke og gifte seg var helt klart mye triveligere enn å tenke på menneskehetens skjebne. De valgte fritt å ignorere advarslene. Da gikk Noa inn i arken.
Hva innebærer dette for oss? Er advarselen fra utryddelsesopprøret og de forskerne som spår klimaforandringer virkelig en meddelelse fra gudene eller Gud, eller er det en falsk profeti? Jeg vet ikke, men det finnes en annen stor myte som er relevant her: Jona snakket til Ninive, og byen angret, så Gud ødela den ikke. Lederne og folkets hjerter gjorde en vending og gikk i en annen retning enn ondskapen de hadde fulgt. Hvis dette skulle skje, kanskje tidevannsbølgen ville snudd. I stedet for at noen sosialistiske oligarker sier til oss hva vi skal gjøre, kanskje vi alle kan samarbeide som frie folk til felles beste. Og det kan være det som fører til endring.
Synspunkter uttrykt i denne artikkelen er skribentens meninger og reflekterer ikke nødvendigvis synspunktene til Epoch Times.
James Sale - forretningsmann, forfatter og poet
