Kultursjefen mener han ser en endring i folks oppfatning av tid og rom. Har de kontroll på omgivelsene eller beveger de seg som om de nesten ikke eksisterer? Hvis det er slik, hvilken risiko medfører det?

En ung lege fortalte at det hun oftest får inn på akuttmottaket, er ungdom som har kjørt el-sparkesykkel.  De har alvorlige skader, som regel verre enn sykkelskadene. Ingenting stanser dem, og personen flyr med ansiktet, hodet og armene rett ned på asfalten. Bein knuses, hud blir revet opp og hoder knuses som eggeskall.  I løpet av årene 2016 til 2023 ble det, ifølge Trafiksäkerhetsverket i Sverige, skadet 11.000 el-sparkesyklister. 14 av dem døde. Ulykkene økte dramatisk i 2024 da nærmere fem tusen det året ble skadet og fem døde. En eldre kvinne gikk ut gjennom porten sin for noen uker siden og ante fred og ingen fare. Hun falt hjelpeløs rett fremover på fortauet og brakk armen, som nå er operert. På fortauet lå en el-sparkesykkel som noen hadde etterlatt og som hun snublet i.

Nå kan denne teksten ta alle mulige retninger. Ser man på reglene og rådene fra Trafikksäkerhetsverket er de ganske strenge, men el-sparkesykkelen har nesten fått fritt leide. Det snakkes om et "bærekraftig transportsystem", om "langsiktig tenkning", om "langsiktighet" og om arbeidet for"nullvisjonen" (ulykker skal liksom ikke kunne skje). Rådene til folk kan være at sykkelkjedet skal være «riktig strammet", at "alle reflekser er intakte og rene" eller at dekkene ikke skal være "slitte eller sprukne". Hvor ville vi vært uten myndighetene våre? En annen retning denne teksten kan ta, er å snakke om ulike former for formynderskap og hva slik gjør med oss. Hvordan mennesker blir fratatt all tro at de kan tenke selv. Ja, og jo mindre vi tenker selv, jo mer trenger vi direktiver, tips, råd og regler som etter hvert gjennomsyrer alle livets områder.

Færre og færre behersker de sammenhengene de havner i.

Les mer

Skjønnhet + Realisme = Klassisk kunst

Kronikk: Hva har Angela Merkels epoke betydd for Tyskland?

Jeg har kjørt bil og syklet siden begynnelsen av 80-tallet. Jeg ser endringer som det er vanskelig å føre bevis for, men likevel er basert på observasjoner. Færre og færre behersker sammenhengene de befinner seg i. De oppfører seg irrasjonelt, som om de har mistet forståelsen. Risikobedømmingen er null. Jeg tror jeg ser et tap av rom- og tidsforståelse eller i det minste en merkbar forverring av det. Intelligens er et ladet ord, men hva er intelligens annet enn en evne til å smidig, sikkert og effektivt navigere i virkeligheten? Lokalisering av  tid og rom, det vil si evnen til å relatere ting  (indre som ytre) til hverandre, se sammenhenger, se konsekvenser, se det større bildet. Noen farer frem i trafikken (og livet) som om deres verden sluttet ved deres egen nesetipp. De farer frem som de er drevet av sin egen uvitenhet og hensynsløshet, noe som selv maskinene og veiene muligens innbyr til. Det er en ny form for brutalitet jeg ser, som sikkert også kan ha andre årsaker, ikke minst kulturelle. Alle som har kjørt bil i andre land, vet at folks temperament virker inn på kjørestilen. For ikke lenge siden tutet knapt svenskene når de satt bak rattet, mens andre, som i Calcutta i India eller Napoli i Italia, har tutet kraftig i all sin tid.

Dømmekraften er svekket, for ikke å si ødelagt. For noen dager siden så jeg en gravid kvinne på sparkesykkel i en av de mest trafikkerte gatene. Samme dag falt en annen kvinne på el-sparkesykkelen med et brak ned på asfalten rett foran en uteservering. Hun ble hjulpet til et bord der hun satt og ventet på ambulansen, mens hun tørket blod fra pannen. Sparkesykler kjører på kryss og tvers, kommer mot deg bakfra i en fart som bare krever en liten sving fra syklisten for at ulykken skal skje. Alt dette skjer med en holdning om at ingenting kan skje. Som om alt er en lek, som om liv og død, knuste tenner og sprukne hodeskaller tilhører fiksjonens verden.

Einar Askestad, kultursjef, [email protected]