Kronikk: Hva etterlater jeg meg?

Betraktninger fra storbyen

En gammel bil som er satt vekk på en låve. En dag blir den kanskje hentet fram og får rulle på veiene igjen. Eller har tiden løpt fra den? Foto: Emil Almberg
8. mai 2022

Noen av oss er som ekorn. Vi samler for kommende tider, "kjekt å ha"-ting som akkumulerer til anselige mengder. For noen blir det sykelig, og de kommer under betegnelsen "hamstrere", altså ekstreme samlere som vi har sett på tv.

I tillegg til å feire påskehelgen sammen med familien min, hjalp vi å tømme et hus for salg. Der fikk jeg min dose med å grave i andre menneskers etterlatte minner som var tatt vare på. Vedkommende hadde gjort en fantastisk jobb med å sortere og magasinere tingene sine, barnas leker og skolebøker var der, omtrent alt.

Innsatsen hennes var likevel bortkastet fordi barna kastet det meste. Våre skatter kan være verdiløse i andres øyne.

Så oppsto neste problem: Hvordan kaster man ting i dag? Vi begynte med en grundig sortering og skilte mellom metall, papir og plast.

På avfallsstasjonen tok de bare imot husholdningsavfall, så en god del måtte tas med hjem og kastes i den store kontaineren som var leid for anledningen.

Avfallsstasjonene driver sannsynligvis med overskudd. De er nøye med hva som kan kastes der og hva som kan gå direkte til gjenvinning. Søppel er et problem i hele verden, og vi drukner nesten i vårt eget skrot.

Vi kunne selvfølgelig ta noen av møblene og oppgradere vårt eget innbo, men da måtte vi kaste våre egne ting for ikke å bli samlere selv.

Barna våre har flyttet til studentboliger, så det hjelper heller ikke når det gjelder å få nyttet servise og kjøkkenutstyr. De ønsker selvfølgelig å kunne velge selv og begynne med nye ting, ikke utgåtte ting etter slektninger.

Da jeg sto der og bladde gjennom gamle vinylplater som Pelle Karlssons LP «Han er min sang og min glede» og Baccaras bestselgere, tenkte jeg litt på min egen situasjon. Vil mine barn en dag være omgitt av mine skuffer fylt med ting jeg hadde følt jeg bare måtte beholde? Hvis jeg rydder nå, gjør jeg ikke alle en tjeneste?

Det er bare jeg som vet om den gåtefulle gjenstanden er en verdifull og praktisk ting som vil komme til nytte i ethvert hjem eller bare noe jeg rett og slett ikke har kunnet løsrive meg fra.

Jeg tenker at jeg har gjort litt opprydning. Jeg har solgt ting som man kan få betalt for, som LP-plater og kameraobjektiver, ting som er lette å selge.

Å ta det neste steget som er å kaste eller gi vekk hele og rene klær, klær som jeg aldri bruker, er vanskeligere. Det som er enda verre, er å kaste verktøy. Det er nesten utenkelig.

En måte å få ting til å overleve i generasjoner, er å informere etterkommerne om hva man har gjemt på. Det er sannsynlig at jeg tar vare på et skolebilde fra begynnelsen av forrige århundre hvis jeg vet at det er bestemor som står der i marinekjolen sin.

Redningen for oss som synes det er vanskelig å kaste, er å gi til veldedige formål. Da må man likevel tenke igjennom om de vil ta imot det. Vil noen kjøpe det?

Hvis jeg gir bort keramikk av Lisa Larson, er det lett å bli litt betenkt. Vil den bli solgt til riktig pris, blir den tatt i første sortering eller kanskje har ikke hjelpeorganisasjonen forstand på det og selger den for 10 kroner mens kjøperen ler godt?

I fortsettelsen kan jeg prøve å ikke kjøpe så mye, men heller bruke det jeg allerede har. Så kan jeg gi bort det overflødige.

Hvis tingene var unødvendige å produsere, ville problemer med miljøforurensende produksjon vært eliminert. Jeg avlaster avfallshåndteringen ved å kaste tingene først når de er helt oppbrukt.

Kontakt gjerne skribenten: [email protected]