Kronikk: Den falske høyre-venstreskalaen

Grafen viser "den korrekte skalaen" ifølge spaltisten. Grafikk: André Juthe
13. august 2022

Sosialismens dominans i Sverige er et fenomen som vi aldri kan reflektere for mye over. Hva kommer det av at en variant av kollektivisme/sosialisme alltid ser ut til å bli utfallet i svensk politikk? De partiene som i dag sitter i Riksdagen, er ikke lenger oppdelte i virkelige høyre-, midtre- eller venstrepartier.

En nærmere analyse viser at de bare er mer eller mindre "til venstre". De er alle mer eller mindre marxistiske. De aksepterer alle til en viss grad idéen at staten er Gud og at politikernes oppgave er å lære folket å tenke rett.

"Rette tanker" betyr da "i tråd med statens egne idéer", uavhengig om disse idéene har noen virkelighetsforankring eller ei. De mener alle at de har rett til å innføre subsidier og straffe-skatter etter eget ønske. De tror at folkets skattepenger kan brukes etter hva de synes er best, uansett om det er i tråd med folkets interesse eller ikke. De tror alle at det er statens oppgave å rette opp enhver feil og tilfredsstille ethvert behov som dukker opp i samfunnet. De tror alle at de har rett til å blande seg inn i familiens private anliggender som barneoppdragelse og fordeling av husarbeid. De tror alle at de har rett til å være "flinke" med pengene våre. Politikerne har gjort oss svensker til mer eller mindre livegne gjennom å beskatte oss langt over grensen for anstendighet, for i neste øyeblikk å gjøre oss avhengige av statens velvilje gjennom ulike typer tilskudd. De ser heller ikke det groteske skattesvinnet for hva det er; tyveri fra folket. Listen kan gjøres svært lang over sosialismens forbrytelser mot svenskene, for ikke å snakke om forbrytelsene mot den øvrige verden.

Grunnloven trekker grensen for hva staten kan gjøre og begrenser utvidelsen

Gjennomsyring av sosialisme og kollektivisme av alle svenske riksdagspartier har skapt "Det sovende folket". Dette var tittelen på en bok som en statsminister skrev i sin ungdom, en statsminister som senere ble en medløper til den sosialistiske makteliten. Her lar jeg det også inkludere tradisjonelle høyre-partier, som Moderaterna, som fortsetter å ødelegge landet. Dette gjelder heller ikke bare politikerne. Journalistene, de som egentlig skal granske makten, har selv blitt en del av makteliten, bare med en enda verre venstrevridning av virkeligheten. Det er naturligvis flere faktorer som har bidratt til denne situasjonen.

Her tenker jeg imidlertid å legge frem en hypotese om hva som kan være en av årsakene. Ett av svarene på spørsmålet om hvorfor svensker forholdsvis ukritisk har tatt til seg en sosialistisk måte å tenke på, tror jeg er at det paradigmet som råder i den svenske politiske diskursen har en feil ideologisk skala. Denne ubevisste, men helt feilaktige skalaen, gjør at sosialismen i en eller annen form blir det åpenbare valget. Sammen med denne skalaen holder man seg til en annen feilaktig skala for hvilke verdier de ulike ideologiene betoner. De partier som fremmer likhet og velferd, havner lenger til venstre eller mot midten, mens de som fremmer frihet, havner til høyre. Ifølge denne skalaen er de venstreekstreme kommunister, og de høyreekstreme fascister og nazister. Et sted i midten har et fornuftig demokrati som tar hensyn til en balanse mellom frihet, likhet og velferd. Den gjeldende feilaktige skalaen ser ut omtrent som i grafikken nedenfor.

Grafen viser den "ukorrekte skalaen", ifølge spaltisten. Grafikk: André Juthe

Med en slik skala blir altså etatisme (ideen om at staten er bærer av den høyeste fornuft gjennom sine institusjoner, prinsipper, ideologier og politikk) nærmest ikke til å komme fra. Etatisme er nesten synonymt med sosialisme. Med en skala som denne, omgitt av etablissementet av media, blir sosialismen mer eller mindre alltid valget for den som taler til fordel for en balansert "demokratisk" ideologi og som ønsker "velferd" eller "omsorg for de svake". Dette betyr også at svensk politikk automatisk havner i en eller annen slags sosialisme. Det gjør også at konservative og liberale tankeganger alltid kan anklages for å komme for langt til høyre, og være fascistiske eller høyre-ekstreme. Samtidig blir tendensen til tradisjonelt liberale partier alltid å øke statens innflytelse og dermed bevege seg mot venstre, fordi de tok i bruk samme ukorrekte skala.

Staten og myndigheter har en tendens til å vokse ukontrollert. Med større stat og flere myndigheter kommer mer byråkrati, mer ineffektivitet og dermed økede kostnader, kostnader som naturligvis må betales av folket. Når denne prosessen vel har startet, blir den snart selvgenererende, fordi sosialismens knusing av de små fellesskapene, ikke minst familien, gjør at mer kostbare problemer oppstår. Ifølge sosialismens logikk må staten gjøre mer for å løse disse problemene, selv om den selv er årsaken til problemene! Så det trengs mer, flere myndigheter, mer byråkrati og mer umyndiggjøring av medborgerne, som i sin tur igjen skaper nye og flere problemer. Slik fortsetter staten og byråkratiet å vokse. Det er særskilte grunner til at sosialistiske systemer alltid leder til undertrykkelse og byråkrati, som jeg vil gå mer inn på i en annen artikkel.

Den ukorrekte skalaen er en av grunnene til at samtlige partier i den svenske riksdagen fører en retorikk og en politikk som er sosialistisk, uansett om de selv eller media vil klassifisere dem som "høyre", "venstre" eller "i sentrum".

Det er tilsynelatende utenkelig for samtlige partier i riksdagen at barnas egne foreldre tar hånd om barnas oppdragelse. Hvorfor førskole er et åpenbart utgangspunkt for diskusjonen, er et spørsmål riksdags-politikerne burde stille seg selv.

Problemet er altså at den vanlige politiske skalaen er misvisende og ikke korrekt. Det finnes ingen logikk over hodet i at nazisme og sosialisme/kommunisme skulle være hverandres politiske motpoler; de er i bunn og grunn ekstremt like hverandre. Den enkelte må underkaste seg kollektivet eller dets representant, staten. De strever begge mot diktatur. Begge bygger på idéen at staten er målet og meningen med alt og at den kan gjøre hva den vil med innbyggerne og pengene deres. Totalitarismen er nettopp en dominerende, altomfattende stat.

Det er selvfølgelig ikke åpenbart hvilken eller hvilke parametere som bør brukes for å bestemme hva som er høyre, respektive venstre i et politisk system. Men det er ingen tvil om at statens rolle og statens innflytelse i det minste bør være en avgjørende faktor. Hvis en altomfattende stat er kjernen i totalitære diktaturer, så burde anarkisme, fravær av noen stat i det hele tatt, være den absolutte motpolen, mens det balanserte sentrum bør være en liten stat som tjener sine medborgere og verner om deres rettigheter i samsvar med en grunnlov. Lengst bort til venstre på skalaen har vi derfor venstreekstreme, totalitære bevegelser som kommunisme, fascisme og nazisme med en altomfattende stat.

På en slik skala er "høyreekstreme" det samme som anarkistiske libertarianere; de som er helt imot en stat i enhver form. Jo mer en eksisterende stat vokser og får økt innflytelse (økt etatisme), desto mindre virkelig makt får folket. Nazisme, fascisme og kommunisme er forferdelige diktatursystemer som egentlig er grener av den samme totalitære sosialismen; en ideologi der staten har blitt en avgud av verste sort som krever underkastelse på alle områder. Dessuten er velferd og likestilling noe som skapes av frihet, ikke noe som står i motsetning til en slik verdi. Hvis vi istedet bruker en slik høyre-venstre-skala, blir resultatet helt annerledes og mer i overensstemmelse med virkeligheten.

Vi må derfor bytte den ukorrekte høyre-venstre-skalaen til en skala som bedre tilsvarer virkeligheten, slik at det blir klart for oss at jo mer en grunnlov-stridig stat vi kommer, desto nærmere kommer vi et diktatur. En slik skala kan se ut som grafikken her nedenfor.

Grafen viser "den korrekte skalaen" ifølge spaltisten. Graf: André Jothe

Det partiet som jeg selv representerer, Det kristne verdipartiet, som er et konservativt frihets-parti som taler for desentralisering, en liten stat og innføringen av forfatningsdomstol, ville da vært enda mer høyrevendt, ifølge denne skalaen. Et libertariansk parti med en vekterstat (en stat som påtar seg minimum av oppgaver) ville ligge ennå mer til høyre. Anarkisme, det vil si de som er for at det ikke skal være noen stat, ville være "høyreekstreme" (men uten den dårlige "nynazistiske foreningen" som i dag forbindes med uttrykket). Alle disse totalitære ideologier er altså venstreekstreme i forhold til en virkelighetstilpasset skala.

En mer virkelighetsforankret skala gir oss flere oppsiktsvekkende implikasjoner. Vi oppdager at venstreorienterte ideologier, i motsetning til hva folk tror, egentlig ligger svært nær nazismen. Det betyr at tilhengere av venstre-orienterte ideologier står nærmere nazister enn hva folk vanligvis tror. Jo mer etatisme, desto nærmere kommer vi altså så vel nazismen som kommunismen. Det blir også tydelig at alle totalitære ideologier følger samme grunnleggende prinsipper. I en kommende granskning kommer jeg til å vise alle de grunnleggende likhetene mellom kommunisme og nazisme.

Med en korrekt skala blir det eneste fornuftige og balanserte ideologiske valget istedet et konstitusjonelt demokrati med liberal og konservativ politikk. (Med liberal mener jeg her noe mer likt den opprinnelige liberalismen, ikke den venstre-liberale marxistiske versjonen vi har i dag som ville ha fått J. S. Mill og andre grunnleggere av liberalismen til å snu seg i sine graver).

Problemet er altså at den vanlige, politiske skalaen er misvisende og ukorrekt.

Med konstitusjon mener jeg en utvidet, mer detaljert grunnlov. I et slikt system blir politikerne underordnet en grunnlov, og en uavhengig domstol avgjør hvor vidt vedtatte lover er i overensstemmelse med grunnloven. Selvfølgelig bør likebehandling av innbyggerne bør selvsagt stå skrevet inn i grunnloven slik at vilkårlig subsidiering og straffeskatter blir umulige. En viktig faktor for et ekte demokrati er også en radikal desentralisering slik at folket får bestemme over sine liv der de lever, og der ingen politiker i Stockholm eller Brüssel kan gjennomføre forandringer som folket på det lokale stedet ikke vil ha. Et stort problem er at politikere tar beslutninger over virksomheter og områder som de ikke har forstått forutsetningene for. I stedet for sentraliserings-prosessen som har foregått i atskillige tiår, bør vi desentralisere og gå tilbake til et system med sogn. Beslutninger som tas om et område av en person som selv bor i området, vil med høyere grad av sannsynlighet bli bedre enn av en politiker som ikke kjenner til omstendighetene eller forutsetningene for området eller innbyggerne i det hele tatt. Hvis politikeren som tar beslutninger angående et sogn selv bor der, vil han umiddelbart få tilbakemelding av innbyggerne som er hans egne naboer, om hvor vidt politikken han fører er bra eller dårlig.

Grunnloven trekker grensen for hva staten får lov til å gjøre og begrenser utvidelsen. Mangel på grunnlov fører til økt risiko for at staten vokser og krenker folks rettigheter. Med en grunnlov og en domstol gis den vanlige medborger en mulighet til å få sin rett overfor myndigheter som krever deres fullmakter.

Å bevise at en feil høyre-venstre-skala delvis ligger bak den store sosialistiske dominansen i Sverige, er naturligvis vanskelig. Hvordan skulle det kunne gjøres? Men jeg håper at jeg for en del lesere har lagt frem et nytt perspektiv som kan kaste mer lys over det politiske paradigmet som har dominert i Sverige og i den vestlige verden.

André Juthe,  Ph.D. i argumentasjonsteori, Mastergrad i teoretisk filosofi, Mastergrad i religionsvitenskap og snart Mastergrad i praktisk filosofi.