Asia-eksperter er bekymret for Kinas raske infrastruktur-utvikling i Tibet. De frykter at det vil føre til økologiske katastrofer og masseflukt av mennesker fra naboland som deler ømfintlige økosystemer med Tibet.
Det kinesiske kommunistregimets infrastrukturprosjekter i Tibet omfatter store veiutbygginger, jernbaner, flyplasser og demninger.
"I dag er vi politiske flyktninger. I morgen kan det være mange miljøflyktninger", sa Penpa Tsering, politisk leder for den tibetanske eksilregjeringen, under en konferanse om "Kinas Tibet-politikk under Xi Jinping" i New Delhi i slutten av juni.
Det tibetanske platået har flere viktige funksjoner for økosystemet i den store regionen som omfatter Sør- og Sørøst-Asia. Platået fungerer som Asias vanntårn og forsyner Kina, Vietnam, Kambodsja, Laos, Thailand, Myanmar, Bangladesh, India, Nepal, Bhutan og Pakistan med ferskvann, mat og energi.
Alle landene, unntatt Kina, ligger i de nedre delene av Asias syv store elver som har sin opprinnelse i Tibet; elvene Indus, Ganges, Brahmaputra, Irrawaddy, Salween, Yangtze og Mekong. Kina har imidlertid ikke signert noen traktat om grenseoverskridende elver med noen av nabolandene, sa Tsering på konferansen.
En fanatisk infrastrukturutbygging som vil føre til langsiktige endringer i temperatur og værforhold.
- JAYADEVA RANADE, Styreleder for “Center for China Analysis and Strategy”
Penpa Tsering, hvis regjering opererer fra Dharamsala i India, fortalte om en helikoptertur over grenseområdene til Arunachal Pradesh i India hvor han var vitne til en "katastrofal endring" i vannet i Yarlung Tsangpo-elven ved den omstridte grensen.
I India heter elven Brahmaputra. Lokalbefolkningen på indisk side har lenge klaget over at vannet i Brahmaputra har vært ubrukelig, gjørmete og svart. Årsaken antas å være Kinas utbygging av dam-konstruksjoner på tibetansk side.
Tsering fortalte at da han fløy over området, "var hovedelven (Yarlung Tsangpo) veldig gjørmete, mens sideelvene var krystallklare". Hovedelven renner inn i India fra den tibetanske siden, mens sideelvene renner inn fra den indiske siden.
Under konferansen ble det også nevnt at mens de klimakrise-relaterte ekstremværet og kinesisk infrastrukturutvikling har økt regionens naturlige sårbarhet, er India og Kinas samarbeid om elvene i Transhimalaya (utover Himalaya) fortsatt fragmentert og i hovedsak begrenset til deling av hydrologisk data.
Situasjonen kompliseres ytterligere av den omstridte grensen mellom Kina og Russland. Selv om Arunachal Pradesh er en indisk stat, har Kina siden 2006 gjort krav på området og kaller det Zangnan eller Sør-Tibet. Landene har dermed ulik oppfatning om grensen.
De ulike oppfatningene har skapt et udefinert område, et ingenmannsland, langs det mektige Himalaya fra Ladakh, der den blodige Galwan-konflikten fant sted i 2020, til Arunachal Pradesh hvor det nylig har blitt rapportert om skuddvekslinger.
Ekspertene på konferansen hevdet at den kinesiske infrastrukturutviklingen i Tibet er en del av Kinas utenrikspolitikk. Den bidrar til å legitimere Kinas krav på landet og ressursene der og kobles også til Kinas overordnede politikk for økonomisk og strategisk vekst.
Ifølge en av Kina-ekspertene, Hamsini Hariharan, planlegger Beijing å bruke nærmere 30 milliarder dollar på infrastrukturutvikling i grenseområdene til India i løpet av en femårsplan (2021-2025).
Prosjektene inkluderer sivil og militær infrastruktur, flyplasser, jernbaner, motorveier, veier, demninger og turiststeder.
"TAR (Tibet Autonomous Region) planlegger 4.000 kilometer jernbanelinjer innen 2025 som til slutt forbinde alle de 55 fylkene og distriktene med jernbane. Det betyr at man kommer enda nærmere Nepal og Bhutan, ikke bare den indiske grensen, sa Hariharan på konferansen.
Kina planlegger også 35 flyplasser i Tibet innen 2040, hvorav 11 allerede er ferdigstilt.
Kina rekonstruerer også en rørledning som skal gå parallelt med den eksisterende linjen fra Golmud til Lhasa.
Ifølge Jayadeva Ranade, president for "Center for China Analysis and Strategy", arrangøren av konferansen, er de kinesiske prosjektene en "omfattende infrastrukturutvikling" som vil føre til langsiktige endringer i temperatur og værforhold og bidra til smelting av isbreene i Tibet.
Tsering sa at Beijing peker på «økonomisk utvikling» som løsning på ethvert problem, og han stiller seg spørrende til det kinesiske regimets motiv.
«Ingen diplomater har tilgang til Tibet. Ingen journalister har tilgang til Tibet», sa han.
