Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) har gjenopplivet Mao Zedongs doktriner om «folkekrig» og «langvarig krig» og omgjort dem til en økonomisk og politisk strategi for å mobilisere samfunnet, bygge globale koalisjoner og føre en langvarig kamp mot USA.

I år er det 80 år siden KKP hevdet å ha vunnet det de kaller «det kinesiske folks motstandskrig mot den japanske aggresjonen» (1931-1945) og «den antifascistiske verdenskrigen». De markerer også den siste fasen i arbeidet med å nå hundreårsmålene for Folkets frigjøringshær (PLA) i 2027, en milepæl  partiet setter i sammenheng med «å utnytte de sentrale styrkene i en ‘folkekrig’ og mobilisere folket for rettferdighet».

Det maoistiske prinsippet om «folkekrig» hevder at styrken til en hær ligger i folket, snarere enn i våpnene. Historisk sett har KKP basert seg på sivil mobilisering, militser og geriljataktikker for å overvinne bedre utstyrte motstandere, fra den japanske okkupasjonen til Koreakrigen. Denne doktrinen ble grunnlaget for PLAs kamp-effektivitet med vekt på at massedeltakelse kunne oppveie teknologiske ulemper.

KKP og den nåværende leder, Xi Jinping, har omformulert prinsippet om «folkekrig» for å rettferdiggjøre Kinas covid-19-nedstengning. De bruker det nå om handel der de fremstiller USA som den nye fienden i stedet for Japan under andre verdenskrig. Statlige medier har på samme måte oppfordret offentligheten til å lese Maos essay «Om langvarig krig» fra 1938 som en veiledning for å holde ut en lang kamp og advarer mot defaitisme eller håp om en rask seier.

Siden Xi tiltrådte i 2012, har han gjentatte ganger henvist til Maos verk, og det statlige mediet Beijing Daily har sammenlignet USAs tollsatser med en hammer og advart mot at kompromisser bare vil oppmuntre Washington. KKP fremstiller «folkekrig» og «langvarig krig» som grunnlaget for å seire i en langvarig kamp; en kamp som strekker seg utover militære konflikter og omfatter økonomiske, politiske og samfunnsmessige områder og oppfordrer både staten, næringslivet, akademia og innbyggerne til å slutte opp om et felles mål.

Flere kinesiske forfattere har omdefinert langvarig krig i økonomiske termer og knyttet den til langsiktig planlegging, femårige strategier og nasjonale utviklingsmål. I praksis utspiller dette seg mindre som åpen krigføring og mer som «langvarig konkurranse» der Beijing søker å oppnå gradvise fordeler gjennom teknologisk utvikling, økonomisk motstandskraft og tvangstiltak i gråsonen som ikke går så langt som til åpen konflikt. På denne måten unngår man storstilte slag, samtidig som maktbalansen gradvis forskyves.

Maoistiske konsepter brukes ikke bare som et signal utad, men også for å mobilisere internt og styrke det ideologiske samholdet under Xi. Innenfor denne rammen fremstilles handelskrigen som «en test på nasjonal strategisk motstandskraft» mellom Kina og USA, i tråd med «folkekrigens» doktrine om utholdenhet og standhaftighet. Kinesiske strategiske skrifter understreker tilliten til at så lenge politikken er riktig, er tiden på KKPs side og at Kina er forberedt på å møte utfordringer.

KKP har utvidet Maos krigstidsprinsipp om å mobilisere militser og sivile mot Japan til en økonomisk strategi der hele nasjonen, inkludert staten, bedrifter og arbeidere, bidrar til å bygge opp økonomien, øke eksporten og konkurrere mot USA. Partiet insisterer på at det skal spille en aktiv rolle i å støtte bedrifter som rammes av handelskrigen, gjennom spesialfinansiering, sysselsetting og annen politisk støtte, på samme måte som et autokrati i krigstid som styrer alle ressurser.

Les mer

Shen Yun, et New York-basert dansekompani som viser Kinas kultur fra før kommunismen, har opplevd flere bombetrusler

Skjulte verdener

Dette er et uttrykk for integrering av stat og marked, der statlig koordinering smelter sammen med markedsmekanismer for å nå strategiske mål. Dette gjenspeiler «folkekrigens» vektlegging av å mobilisere hele samfunnet under en felles kommando.

På samme måte som de kinesiske partisanerne en gang brukte asymmetriske taktikker mot Japans moderne militære styrker, legger KKP nå vekt på asymmetriske metoder i den økonomiske konkurransen. De fremstiller Kina som David og USA som Goliat og erkjenner at Kinas bruttonasjonalprodukt bare er omtrent to tredjedeler av USAs, samtidig som de innrømmer USAs overlegenhet innen forskning og utvikling. For å oppveie denne ubalansen fremhever Beijing sine sterke sider innen industriell anvendelse og markedspenetrasjon og setter sin lit til det enorme innenlandske markedet, produksjonskapasitet og statlig koordinering for å unngå å konkurrere på rene markedsvilkår.

Krigstidens selvforsyning er nå formulert i økonomiske termer gjennom KKPs «dobbeltsirkulasjonsstrategi». Den tar sikte på å redusere avhengigheten av utlandet og styrke den innenlandske teknologiske utviklingen. Kina forsøker å overta de høyteknologiske markedene som ikke lenger domineres av USA, EU eller Japan, med sikte på å oppnå teknologisk uavhengighet og sikre kritiske industrier. Parallelt utnytter Kina sin dominans i globale leverandørkjeder som en form for pressmiddel, på samme måte som geriljastyrker bruker terrengfordeler for å kompensere for konvensjonell underlegenhet.

Som en del av «folkekrigen» som legger vekt på koalisjonsbygging mot en overlegen motstander, posisjonerer KKP seg som leder for det globale sør og utvider konseptet utover Kina til den internasjonale arenaen. Kinesiske tjenestemenn, deriblant utenriksminister Wang Yi, har oppfordret BRICS-landene til å stå sammen mot USAs proteksjonisme. De har fremstilt Kina som en forsvarer av de felles interessene til det store flertallet av land i verden, særlig BRICS-landene og landene i det globale sør.

I tillegg til å bygge blokker søker Beijing å fremstille KKP som en såkalt ansvarlig og velvillig verdensmakt, mens USA fremstilles som en egoistisk kilde til kaos. Beijing markedsfører Kina som et ansvarlig land ved å hevde at landet gjennomfører tiltak, som streng narkotikakontroll, og støtter opp om internasjonale handelssystemer. Dette er en parallell til «folkekrigens» prinsipp om å vinne «godvilje hos alle» på en global skala.

Til syvende og sist trekker KKP veksler på Maos begreper om «folkekrig» og «langvarig krig» og bruker strategisk tålmodighet, omfattende mobilisering, asymmetrisk konkurranse og koalisjonsbygging i en økonomisk krigføring mot USA.

Synspunktene som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til Epoch Times.