Kan man unngå skjebnen? Del 1

Hva trodde de i antikken?

De tre greske skjebnegudinnene som spinner, drar ut og kutter livstråden. En gravering, 1558-9 av Giorgio Ghisi etter Giulio Romano. Kjøpt: Joseph Pulitzer Bequest, 1917; the Metropolitan Museum of Art, (PD-US)
6. mars 2022

En av de viktigste komponentene i livene våre som mennesker er følelsen av, og vissheten om, at livet har en hensikt.

“En moden person innehar en visshet om en hensikt,” sier kulturkommentator David Brooks i boken “The Road to Character”. Men om vissheten om en hensikt er nødvendig for å være moden eller ikke, sier filosofen Richard Smoley i “Inner Christianity” at, "Nesten alle føler på et eller annet tidspunkt at: Hos hver og en, uansett hvor svak, finnes det en unik oppgave som kaller på oss, og som ingen andre kan fylle". Sett bort fra alt annet, er denne følelsen av at det finnes en hensikt karakteristisk for "høy trivsel", i følge forfatteren Gail Sheehy.

Straks vi begynner å fundere over dette, innser vi at hvis det er en hensikt med livene våre, da finnes også “skjebne”. Hensikten leder oss til en skjebne der vi oppnår noe eller kanskje viktigere, blir noen i den forstand at vi blir mer enn vi var før, slik eikenøtten  blir til et eiketre, og ikke bare forbannes, forvitrer eller kastes – som tapt potensiale.

Når noen har denne sterke følelsen av å ha en oppgave, virker det ofte som at andre mennesker og hendelser på en eller annen måte samhandler for å bidra til at de fullfører oppgaven, som blir deres skjebne. Disse sammenfallende hendelsene, og mennesker som dukker opp i livene våre, har et element av synkronitet. Med andre ord, de er ikke lineære eller logiske, men synes å springe ut fra ingensteds, og de synes å være sammenfallende med våre behov akkurat til rett tid.

Akademikeren David McNally skrev i “Even Eagles Need a Push” at synkronitet følger det dedikerte mennesket - og hensikt og engasjement går selvsagt som hånd i hanske. Carl Jung, den kjente psykologen, definerte synkronitet som "omstendigheter som synes å ha en meningsfull relasjon, men som mangler årsakssammenheng".

Tilbake til antikken

Våre forfedre var svært opptatt av skjebnen, så vi trenger egentlig ikke moderne psykologi for å fortelle oss om emnet. Den canadiske egyptologen Donald B. Redford, som skrev om de gamle egypterne, sa for eksempel: "Det var tre krefter (eller guder), tilknyttet ens skjebne". De tre egyptiske gudene er sammenfallende med den nordiske mytologien  med de tre nornene, eller Nornir ved Urds brønn, og dette samsvarer med de tre greske skjebnegudinnene, Moeræ.

Epoch Times Photo
Norne-trioen fra nordisk mytologi sammenfaller med de tre greske skjebnegudinnene. Illustrert i 1882 av Ludwig Burger. (PD-US)

Hvorfor tre? Vel, en grunn må være det faktum at selve tiden har tre dimensjoner; fortid, nåtid og fremtid. Skjebneveven må derfor veves fra (1) et foregående punkt til (2) nåtiden, og så (3) spinnes inn i fremtiden, som individet ikke kjenner til men tror på.

En beretning om skjebnen i gresk mytologi forteller at gudenes konge, Zevs, paret seg med titan-kvinnen Themis (som betyr "rettferdighet"), gudinnen for orden. Sammen med henne fikk han Skjebnene, årstidene, god orden, rettferdighet og fred. Dette antyder at Zevs stod over skjebnen og at hans vilje var skjebnen.

En annen sterk tradisjon hevder imidlertid noe annet. Ifølge klassisisten Robert Graves i “The Greek Myths,”  tilsto den pytiske prestinnen, for et orakel, at Zevs var underlagt Skjebnen ettersom de ikke var hans barn men partenogenetiske døtre av den store gudinnen Nødvendighet, som ikke en gang gudene kunne kjempe mot. Den store gudinnen Nødvendighet kalles også "Den sterke skjebnen".

Dette synet avledes i det største innen gresk litteratur, "Illiaden". Her finner vi for eksempel at til tross for sin store kjærlighet til sønnen Sarpedom, kunne ikke Zevs reversere sønnens skjebne, som er å dø i hendene på Patroclus. Zevs er dermed en skjebnens eksekutor heller enn kilden til den.

Epoch Times Photo
I en av mytene kan ikke engang Zevs endre skjebnen til sønnen sin, Sarpedon. Hans død er avbildet på et potteskår ca 400 f.kr. (Offentlig eie)

Med dette vitner de greske mytene om overveldende guddommelige og menneskelige anstrengelser for å forandre, endre eller snu skjebnen. Zevs, som varslet om at barnet til nymfen Thetis ville bli større enn faren, omgår pent samspillet med henne og unngår dermed sitt eget nederlag.

Denne spesielle manøveren leder faktisk til at Thetis føder Achilles, den berømte krigeren ved Troya, som synes å ha fått et valg av de tre Skjebnegudinnene: et langt, anonymt og enkelt liv eller dø ung og få evig ære? Vi vet hva han valgte, men valgte han rett? I eposet "Odyssen", finner vi skyggen av Achilles som klager over sin skjebne når han forteller Odyssevs:  "Jeg ville heller vært en annen manns arbeider, en fattig bonde uten land, og vært levende på jorden enn å være herre over alle de livløse og døde". Han innså sin skjebne, men det virket til å være et skår i gleden.

Apollo, profetienes gud, hadde stor gjeld til kong Admetus. Så Apollo drakk skjebnegudinnene fulle og fikk dem til å love at hvis noen ville dø på Admentus sine vegne, kunne Admetus fortsette å leve; med andre ord, å utsette Admetus skjebne - forsinke hans skjebne, men ikke stanse eller forandre den.

Faktisk kunne man omgå skjebne-gudinnene, slik Perseus gjorde, ved å få dem til å avsløre hvor Medusa befant seg, slik at han kunne oppfylle sin egen skjebne og drepe henne. Men å aktivt søke å stanse skjebnen har alvorlige konsekvenser. Det mest dramatiske eksempelet i gresk mytologi er kanskje Asclepius, legen. Han løftet Hippolytus opp fra de døde for gudinnen Artemis. Hades og de tre skjebnene ble så opprørt av dette bruddet på kosmisk etikette at de krevde at Zevs skulle drepe Asclepius med et lyn. Det er ikke menneskenes skjebnen i gresk mytologi å vende tilbake fra de døde! Men om Asclepius-historien er det mest overhengende dramatiske eksemplet, er det ikke det mest kjente.

Epoch Times Photo
Legen Asklepios løftet Hippolytus opp fra de døde, og for denne handlingen krevde skjebnegudinnene hans død. Museum of Epidaurus Theater. Foto: Michael F. Mehnert/CC BY-SA 3.0.

Det mest kjente eksempelet på et individ i gresk mytologi som prøver å unngå skjebnen, er Ødipus. Orakelet sa at dette barnet ville drepe sin far og gifte seg med sin mor. Foreldrene prøvde å forhindre dette, og det samme gjorde Ødipus selv. Uforvarende førte alle handlingene deres til at profetien ble oppfylt.

Historien om Ødipus fascinerer veldig! Dette skyldes delvis at han (ulikt de halv-gudommelige heltene som Herakles, Tesevs, Orfeus, Persevs og så videre) bare var et vanlig menneske. Han hadde ikke overnaturlige evner men kjempet mot skjebnen i en verden av guder og monstre, slik som oss. Hans menneskelighet gjør kampene hans enda mer relevante, innsiktsfulle og intense da vi ser oss selv i ham.

I del 2 av denne artikkelen vil jeg ta for meg Ødipus forsøk på å unngå sin skjebne, og også sammenligne den med et annet kjent eksempel, på noen som trosser skjebnen i en annen litterær tradisjon, nemlig historien om Jonas. I tilfellet Jonas ga Gud ham et haste-oppdrag, et synonym for oppgave - og Jonas trosset det bevisst. Bevisst? Uvitende? La oss undersøke hva disse to historiene forteller oss mer detaljert i del 2.