Kan man unngå skjebnen? Del 2

En detalj fra "Jonas forlater hvalen". Cirka 1600. Av Jan Brueghel den eldre. Alte Pinakothek, et kunstmuseum i München, Tyskland. Foto: PD-US
13. mars 2022
AD

Zevs selv unngikk å bli beseiret av spådommen om at sønnen med nymfen Thetis, som han vurderte å gjøre gravid, ville bli større enn sin far. Derfor giftet Zevs bort nymfen med et menneske, Peleus, og barnet deres ble den store krigeren Akilles. Akilles var imidlertid bare et menneske og var ingen trussel for overherredømmet til Zevs.

Kanskje det nå er på tide å nyansere begrepet skjebne. Begrepet kan ofte ha en negativ betydning: det er som en felle vi ikke kan komme unna, slik som når vi sier noe eller at en eller annen situasjon er "fatal". Det kommer til oss uansett hva vi gjør, og det kan eller kan ikke, være til vårt beste. Vi nevnte tidligere at Akilles på en måte valgte sin skjebne, men ifølge Homer viser det seg å være en uheldig skjebne. Han er ulykkelig i Hades.

Skjebnen inneholder på den andre siden en mening, ikke bare et formål som blir oppnådd. Akilles oppnådde dette som kriger, men også med at en høyere hensikt ble oppnådd. Herakles led veldig, men som et resultat av hans bidrag til gudene (og menneskeheten), ble han opphøyet til himmelen, både som en konstellasjon og til Olympus-fjellet, gudenes hjem.

Det ser altså ut som vi må unngå vår "skjebne", slik som at far og mor er alkoholikere eller narkomane eller hva som helst, og min skjebne er å bli det samme. Dette er å lese en annens manuskript eller skjebne som om det var vår egen og som om vi er maktesløse med tanke på å endre den.

I stedet må vi aktivt søke etter vår egen, høyere hensikt eller skjebne. Dette er når valgene og handlingene våre samsvarer med gudenes vilje (i hedensk mytologi) eller i teistiske tider; Guds vilje. Det er en høyere skjebne for hver og en av oss. Haken med dette er imidlertid: Den høyere skjebnen synes alltid å involvere akutt lidelse, men også å ta personlig ansvar.

Hva er min skjebne?

Folk kan spørre: Hva er min skjebne? I forsøket på å besvare spørsmålet må vi legge merke til et svært viktig trekk i mytene og historiene fra lang tid tilbake og som alle har felles. Enten snakker vi om en myte som den om Ødipus i den greske tradisjonen eller historien om Jona i bibelen. Begge får en profeti eller et orakel eller en advarsel om hva skjebnen deres vil bli eller hva de må gjøre for å oppfylle den. Sagt på en annen måte blir ikke mennesker forlatt uten tilsyn, uforvarende eller uvitende om den transcendentale hensikten som kommer deres vei.

I historien om Ødipus kommer profetien til og med før fødselen. Han vil drepe sin far og gifte seg med sin mor. Av den grunn prøver faren, kong Laius, å få sønnen drept etter fødselen, men mislyktes. Når Ødipus blir voksen, lærer han om profetien om ham selv. Som voksen tar han personlig ansvar med å motarbeide orakelet. Han flykter så langt han kan fra muligheten til å oppfylle det. Dessverre er han blind for sin egen, sanne situasjon, og selve flukten gjør slik at han uten å vite det, oppfyller profetien.

Ironien med Ødipus og hans forløsning

Det som er ironisk her, er at Ødipus, sett fra et perspektiv med menneskelig fornuft og dyktighet, er en av de største tenkerne på sin tid. Han løste den berømte Sfinksens gåte da ingen andre greide det. Når det gjelder hans virkelige situasjon, er han likevel helt blind.

Han ønsker å gjøre det rette og tar aktivt ansvar, men hvert skritt han tar, driver ham, paradoksalt nok, mot hans skjebne, eller kanskje mot det som er uunngåelig. For selv etter å ha oppdaget sannheten, er lidelsen intens og han tar fullt ansvar for sine handlinger, inkludert å forblinde seg selv (slik erkjenne skyld) og øyeblikkelig frasi seg kongedømmet.

Hans endelige og mystiske forsvinning inn i den hellige lunden ved Colonus antyder ikke et dødsfall, men skjebne; en forsoning med gudene fordi han har oppfylt deres vilje. Faktisk roper stemmen til en gud idet han går inn i dypet av den hellige lunden: "Ødipus, Ødipus, hvorfor dveler vi. Du har lenge måttet vente." Det er en forløsning i å innse sin skjebne.

Oedipus_and_Antigone_by_Franz_Dietrich
Sofokles sitt skuespill "Ødipus i Colonus" ender med at Ødipus, som har sonet for sin synd, er en velsignelse for byen der han ligger begravd. "Ødipus og Antigone" av Franz Dietrich. Crocker Art Museum, Sacramento, California. Foto: PD-US

Jona sin historie

En helt annen historie gjelder skjebnen til Jona i den kjente historien i bibelen. Selv om den er en av de korteste bøkene i Det gamle testamentet, er denne historien sikkert en av de mest kjente. Sammen med Adam og Eva og Noahs ark er det en av disse arketypiske historiene som gir gjenklang i fantasien på nesten alle uforklarlige måter.

Her finner vi imidlertid at Jona sin skjebne ikke er fastlagt før fødselen, men han får som voksen "Herrens ord"; en presis befaling fra Gud om å dra til Ninive og der i en profeti mot byen fortelle Ninive om byens skjebne.

Skjebnen til Jona er tilsynelatende ikke i utgangspunktet saken, men skjebnen til 120.000 mennesker som ifølge bibelen "ikke kjenner til forskjellen mellom sin høyre og venstre hånd, men også mange dyr". Skjebnen deres er knyttet til deres villighet til, eller på en annen måte, å underlegge seg Guds vilje, noe som betyr å kvitte seg med sin ondskap og omvende seg.

Dette ser også ut som å være et redskap for å bestemme om det vil bli en god skjebne eller en vanærende skjebne. Innbyggerne i byen Ninive, inkludert kongen, omvender seg i stor stil, og katastrofen, den endelige dommen, er dermed avverget.

På den andre siden kan ikke Ødipus forhindre at profetien går i oppfyllelse. Ved å innordne seg etter gudenes vilje, får han til slutt en god skjebne og ser ut til å slutte seg til dem.

Men Jona gjør selvfølgelig opprør mot Herren. Han drar fra Ninive, som ligger langt inne i innlandet, til Joppa (dagens Tel Aviv) for å seile til Tarsis som var det fjerneste, vestlige stedet som var kjent for jøder. Med andre ord drar Jonas så langt det er mulig for å unnslippe Guds ordre.

JonahAndWhale_JanBrueghel_TheElder
"Jona forlater hvalen". Ca. 1600. Av Jan Brueghel den eldre. Alte Pinakothek, et kunstmuseum i München, Tyskland. Foto: PD-US

Skapelsen av Jona, en ekte profet

Det går imidlertid ikke slik: Jona kan ikke unnslippe skjebnen som Gud har lagt for ham, å gå inn i hvalen. Fra fiskens mage innser han at motstand er forgjeves. Han roper ut at han nå er klar for å oppfylle sin skjebne og dra til Ninive, og fisken spyr ham ut.

Talen er til hans fortvilelse vellykket. Vi blir ikke fortalt hvorfor folket og kongen trodde på hans uttalelser om Guds forestående dom, men kanskje med litt fantasi er det ikke vanskelig å se hvorfor han var så overbevisende.

­­­Først og fremst var han et levende bevis på en som hadde opplevd dommen selv. Psykologisk sett, hvor enestående må ikke denne snuoperasjonen ha vært for ham? Hvordan kunne den ha hatt innflytelse på talemønsteret og hans mentale fokus? Jeg vil hevde at denne hendelsen var på alle måter like overveldende som Ødipus sine erfaringer.

For det andre, hvordan kan hans opptreden ha vært? Folk som arbeider på fiskemarkedet, utvikler over tid en ekstrem lukt. Men å være inni en fisk, hvordan var Jonas hår og hudfarge? Man kan forestille seg at huden hans hadde fått en slags albinofarge som et resultat av interne syreprosesser. Den berømte og angivelige historien til James Bartley fra det 18. århundre om å være slukt av en spermhval i 36 timer, forteller at huden var bleket da de fant ham.

Jonas skjebne var absolutt ikke å være en byråkrat i en smart dress. Han dukket opp fra ingensteds, selv om rykter om denne gale, vilt utseende mannen nådde Ninive og hadde begynt å sirkulere lenge før han faktisk dukket opp; en virkelig profet!

Hvis vi tenker på det, er den merkelige realiteten at hvis Jona i utgangspunktet hadde lystret Guds ordre og reist til Ninive og forkynt, ville han trolig ikke blitt kjent som budbringer fra Gud. For Guds vilje, Jona sin skjebne, så vel som Ninives skjebne, for å være realistisk, måtte Jona avvise ordren. Bare gjennom lidelsen kunne han oppfylle den.

Dette fører til den endelige observasjonen at det er mye felles mellom Ødipus og Jona. Begge mottar en guddommelig åpenbaring, og begge løp bort fra sine respektive orakler. Begge søkte virkelig å komme seg så langt bort de kunne fra å realisere profetien, bare for å finne at ved å gjøre det, oppfylte de den. Begge overholdt til sist den guddommelige viljen.

Det vil si at hvor motvillig og i forhold til omstendighetene, valgte de fritt sin skjebne straks de forsto bortenfor all personlig motstand at det var en guddommelig ordre. På dette punktet slår en vidunderlig synergi inn. Som Patric Harpur observerer i sin bok "En fullstendig guide til sjelen": "Fri vilje er giftermål med skjebnen, hvorvidt det som er fritt valgt, også er for evig forordnet."

Dette ekteskapet mellom fri vilje og himmelsk forordning er hva som utgjør det å innse vår skjebne. Alternativet er fatalt. Å oppdage vår guddommelige forordning er en sentral hensikt med livet vårt og slik generere vårt livsoppdrag.

Del 1  i denne serien snakker om hvordan forfedrene forsto ideen med skjebne.

Ad i artikkel – AdSense
AD