William Blake skrev diktet "Auguries of Innocence":
Some are born to sweet delight And some are born to endless night
... og der har du det, dette uutgrunnelige mysteriet som allerede fra starten ga menneskeheten hodebry. Hvordan har det seg at noen blir reddet og andre blir fordømt? Hvordan kan det være rettferdig? Dette er ikke bare et kristent fenomen, kan en legge til for tydelighetens skyld. Alle ortodokse religioner (utenom en del sekter som prøver å omgå det) fra tidligere tider og fram til i dag, snakker om at en dom og en separasjon med evige konsekvenser finner sted når man dør. De gamle egypterne trodde det, og til og med moderne buddhister tenker at det skjer i form av reinkarnasjon. Er reinkarnasjonen en kilde til lidelse og dermed en straff? Men i vår moderne tid, om man i det hele tatt tror på en udødelig sjel og livet etter dette, er det spesielt det "urettferdige" i denne situasjonen som gnager: Gud kan umulig fordømme, og hvem skulle tro på en Gud som dømmer mennesker til helvete?
Det ligger en dyp mening i denne binære motsetningen; et positivt liv versus et negativt liv. Men hva betyr et positivt eller negativt liv, og hvordan ser det ut? Det finnes en ledetråd i den arketypiske historien om en god og en dårlig gutt i bibelens "Kain og Abel".
Kain er menneskeparet Adam og Evas første barn. Han er den første morderen i menneskenes historie, og han er til og med det tredje mennesket som faller direkte under Guds forbannelse, som et resultat av egne handlinger (i foreldrenes fotspor). Kain er også det første mennesket som ble født, i motsetning til å ha blitt skapt direkte av Gud. Broren Abel var derimot det første mennesket som døde.
Den første begravelsen
Det finnes en vakker skulptur av Louis-Ernest-Barrias som kalles "Den første begravelsen". Den fanger denne historiens tragedie. Adam bærer Abels døde kropp i armene, mens Eva bøyer seg i sorg mens hun hjelpeløst stryker den unge mannens hår.
Dette er den første virkelige konsekvensen av historien som begynte med den forbudte frukten i Edens hage. Og dette fører til et dypere problem, nemlig problemet med ondskap i seg selv og hvorfor en såkalt god Gud skulle tillate det onde til å begynne med.
Å besvare dette spørsmålet og rettferdiggjøre Gud ligger utenfor rammen for denne typen artikkel, men en kan selvfølgelig si at dette spørsmålet er hva hele bibelen (Det gamle og nye testamentet) undersøker fra begynnelse til slutt. Det er et spørsmål som aldri vil opphøre. Abraham spør: "Skal ikke den som er hele jordens dommer, gjøre det som er rett?" Job spør: "Hvorfor får de onde leve?" Til og med Pontius Pilatus vitner ubevisst om problemet når han spør: "Hva er sant?"
Ondskap er et problem, til og med et mysterium, som krever forklaring og ikke minst menneskehetens første mord. Hvorfor myrder Kain sin bror? Kan vi noensinne være sikre på hva motivet hans var? Om vi ikke kan det, så har vi en situasjon som ligner Shakespeares "Othello" der Iago begår forferdelige forbrytelser uten synlige motiv, og dette er kanskje den verste ondskapen av alle; den målløse, den enkleste ondskap.
Mens ondskap på et vis er uforklarlig, gir historien om Kain og Abel en del ledetråder. Det første er det som skjer når Adam og Eva faller. De blir oppmerksomme på at de er nakne, altså ubeskyttede, uskyldige, sårbare. Det er en viktig innsikt at denne nakenheten ikke bare er fysisk, men også åndelig. De er blitt fysisk og åndelig eksponert (og kommer til å dø) ettersom de blir oppmerksomme på at de er skyldige i en avskyelig forbrytelse som bryter med den guddommelige orden. De er kastet ut av Eden.
Da Adam og Eva ble dømt ut fra paradiset, laget Gud «klær av skinn som han tok på dem». Dette skjer veldig plutselig, slik det ofte skjer i slike episke tekster. Vi kan stille spørsmålet: Hvor kommer disse "skinnklærne" fra? Vi kan forestille oss at Gud er en slags magisk trollmann: «Hei, her har dere plutselig klær av skinn.» Men kanskje finnes det i denne komprimerte historien ideen om døden som nå inntreffer i Eden. Døde dyr gir dem klær av skinn.
Det Adam og Eva forstår av denne erfaringen, er at Gud gir tydelige tegn på at ondskap må "skjules" på noe vis; å skjule seg fysisk er også en symbolsk fremstilling på å skjule sin åndelige forbrytelse. Men ettersom de har forspilt sitt fysiske liv, må et annet levende vesens død tjene som erstatning eller som betaling. Merk at det må være et annet levende vesen. Det duger ikke å skjule seg med et fikenblad eller annen vegetasjon.
Hvis vi nå spoler fram til Kain og Abels drama, når begge brødrene skal ofre det beste de har til Gud, ser vi at Kain ofrer "markens grøde", mens Abel ofrer noe fra buskapen. Abels offer godtas, men ikke Kains.
Uansett om Kains offer var det beste fra avlingen som han kunne by på eller ikke (i jødedommen sies det at Abel ofret det beste fra flokken, mens Kain ikke ga det beste fra sin avling), gjenstår det faktum at Kains offer mislyktes fordi han ikke betraktet det som Gud hadde klargjort i Eden, nemlig at menneskenes forbrytelser ikke kan skjules med vegetasjon, men bare med et levende dyr. Nesten alle tidlige kulturer ofret dyr for å blidgjøre Gud.
Synden ligger ved døren
Kains offer forkastet med vilje den tidligere åpenbaringen. At Kain ikke hadde eller har noen unnskyldning, tydeliggjøres når Gud, etter å ha avvist offeret, sier til ham at hvis han handlet rett, hadde han "våget å løfte blikket" og ikke "lagt synden ved døren". Til tross for denne åpenbare direkte advarselen, går Kain og myrder sin bror. For å ytterligere forverre situasjonen, fornekter han det og sier: "Skal jeg ta hånd om min bror?" Han begår faktisk tre synder på rad: den bevisst feilaktige offergaven, selve mordet og den kalde løgnen.
Kanskje viser dette seg som fjernt og arkaisk, men som så mye i hellige skrifter, snakker dette til oss også i dag. På hvilken måte? Kain hadde gått sin egen vei. Det var ingen tvil om at et offer til Gud var nødvendig. Han visste det og svarte på det, men svarte på sin egen måte. Med andre ord bestemte han seg for å forme sin religion i henhold til egne ønsker. Dyreofferet var det rette, men han visste bedre.
Kain var Adam og Evas sønn, og selv Adam og Eva trodde at de visste bedre enn Gud. De ville ha visdom, men ignorerte advarslene og spiste frukten. Kain var vis i sine egne øyne, og da Gud eksponerte visdommen som stolthet, mistet han hodet og myrdet sin egen bror. Å drepe Abel var på den ene siden et utbrudd av misunnelse, men det var også ondskap. Hvis Abel var Guds favoritt, ville Abels død sette et punktum for det!
Vi ser altså en dyp respektløshet her. Tanken på at Abel kunne skilles fra Gud gjennom et mord, viste at Kain trodde hverken på den udødelige sjelen eller på Guds kraft til å kunne vekke de døde - eller som Jesus sier i Lukasevangeliet: "Han er ikke de dødes Gud, men de levende." I evigheten, bortenfor kjøttets slør og klærne av skinn, kan en ikke gå tapt, og Gud finnes der.
Frihet og konsekvenser
Her kommer den avsluttende og virkelige avslørende innsikten i denne historien. Dessverre finner ikke alle mennesker Gud, hverken i dette livet eller i det neste, for alle religioner og trosoppfatninger leder ikke automatisk til samme mål. Historien om Kain og Abel viser at vår frie vilje er dypt innebygd i vårt DNA, så og si, og som om det i seg selv ikke var det ultimate paradoks: er vi ikke begrenset av vårt DNA? Kain hadde uansett et valg, og han tok det.
Gud er helt fri. Vi ble skapt helt frie, selv om vi falt bort fra frihetens perfeksjon. Det betyr likevel at våre handlinger får konsekvenser, virkelige konsekvenser. Vi kan faktisk fordømme oss selv, som de tidligere egypterne og grekerne og alle andre som levde i eldgamle tider, kjente til! Det finnes en plass som kalles helvete, selv om det konseptet ikke er så populært i våre dager. Vi kan sende oss selv dit. Vi gjør det gjennom å være kloke i våre egne øyne, og tror at vi vet bedre enn de hellige åpenbaringene i verdens guddommelige skrifter, gjennom å være våre egne lovgivere; som om vi visste.
I den verden vi nå ser rundt oss, engasjerer de politiske bevegelsene seg i Kains drama. De vet bedre enn det som tidligere åpenbarte seg gjennom visdom, moral og åndelighet. Hver mann og kvinne kan bygge sin egen og kollektive utopi. Kommunismen er eksempelvis en spesiell ondskapsfull form for "kainisme". Der den praktiseres, finner vi ikke bare én Abel som blir myrdet, men millioner.
Det motsatte av dette "vitende" som vi blir oppfordret til, er svært enkel. Det kalles "tro". Interessant nok står det i Det nye testamentet at Abel gjennom sin tro bar fram et bedre offer til Gud enn Kain. Han forsto og aksepterte med andre ord det som hadde åpenbart seg for foreldrene i hagen.
Vi trenger mer åndelig "tro" i dag. Vi kan da slutte å forsøke å være kloke som guder slik at vi kan forstå hvem vi virkelig er. Om det hadde vært slik, kunne vi befri oss fra mordets onde grep, både individuelt og politisk.
James Sale er en brittisk forretningsmann og skaper av Motivational Maps som er i 14 land. Han har skrevet over 40 bøker om ledelse og utdanning, samt poesi. Som poet vant han førstepris i The Society of Classical Poets 2017.
